Besteforeldrenes forbrukerkampanje er i innspurten og vinner blir snart kåret. Fri-Februar kalte vi det, men vi har dratt det litt lenger, sier Gro Nylander. Mange har deltatt, og det viser jo bare at folk trenger å føle at de selv bidrar. – Nylig leste jeg samfunnsforskeren Olav Elgvin, som forteller om hvordan alle store folkebevegelser har hatt dette personlig forpliktende ved seg, som har gitt felles styrke.
FRI FOR: dårlig samvittighet – overforbruk – unødige utslipp. Les mer om Fri-Februar-kampanjen her: https://www.besteforeldreaksjonen.no/2019/02/ingen-forbudsklubb-men
Det personlige er politisk
Av Olav Elgvin
«Mener du at bare folk som helt lar være å fly selv har lov å kreve radikal klimahandling»?
Året var 2013. Jeg hadde blitt kritisert på Twitter av Karl-Fredrik Tangen, en samfunnsgeograf jeg hadde respekt for, og prøvde å svare. Anledningen var en kommentar i Klassekampen om en reise til Firenze. Temperaturene der hadde økt, skrev jeg. Lokalbefolkningen var blitt redd. Kanskje på tide å gjøre noe med klimaendringene, hm? Men det overbeviste ikke Tangen.
Mann fra kulturmiddelklassen flyr til Toscana, og bruker erfaringen til å belære andre om å ta ansvar for klimaet … neppe en oppskrift på effektiv kommunikasjon.
Jeg svarte slik miljøvernere som blir anklaget for hykleri så ofte har svart. Målet er strukturell endring. Det er da ikke jeg som individ som har ansvaret? Men inni meg følte jeg meg truffet.
Det sådde et frø. Jeg leste meg opp på debatten, og tenkte over hva jeg skulle gjøre. I 2017, en dag jeg landet med fly på Flesland flyplass, visste jeg det: Dette var siste gang jeg satte mine bein i et fly.
Det siste året har denne debatten blusset opp igjen. I Sverige ble «flyskam» årets nyord i 2018. Politikere og kjendiser sa at de ikke ville fly lenger. Grunnen er enkel: Det finnes ingenting et menneske kan gjøre som fører til mer CO2-utslipp enn å sette seg i et fly. Globalt står flyreisene fortsatt bare for noen få prosent av utslippene. Men det er fordi det overveldende flertallet av verdens befolkning ikke har råd til å fly. Om man selv vil redusere sine CO2-utslipp, er det ingenting som er like effektivt som å bli på bakken.
Også i Norge har debatten begynt. Vårt Land har skrevet om diskusjoner internt i kirken: Er det riktig av Stavanger Bispedømme å sende over 100 prester på studiereise til Tyrkia? Morgenbladet har skrevet om artister som ønsker å slutte å fly til musikkfestivaler. Toppolitikere har begynt å omtale det som et «dilemma» når de flyr til andre siden av kloden for å delta på uforpliktende møter.
Er dette viktig? Fortsatt er det mange som svarer slik jeg gjorde i 2013. Man bør ansvarliggjøre strukturene, ikke individene. Men da ser man bort fra erfaringene fra tidligere sosiale bevegelser. De sosiale bevegelsene som lyktes med å forandre samfunnet visste noe vesentlig: Det personlige er politisk. Når personer som jobber for en sak også gjør endringer i eget liv, øker det sjansen for å få politisk gjennomslag.
Dette mønsteret var der allerede på 1800-tallet. Mange av de amerikanske abolisjonistene – de som jobbet for å avskaffe slaveriet – nektet å spise sukker. Grunnen var at mesteparten av sukkeret kom fra plantasjer som var drevet av slavearbeid. Etter den amerikanske borgerkrigen ble kampen deres kronet med seier.
Avholdsbevegelsen, som var innflytelsesrik i både Skandinavia og USA, oppfordret også til personlig avholdenhet. De lyktes med å få alkohol totalforbudt i USA i en periode. Aktivitetene til den tidlige arbeiderbevegelsen før 2. verdenskrig handlet om langt mer enn streik. De hadde kulturelle tilbud, sportsforeninger og lesesirkler – og nåde den som menget seg med borgerskapet! Målet var å bygge et fellesskap som ville gjøre folk solidariske mot bevegelsen.
Også 1970-tallets kvinnebevegelse var preget av dette. Mange kvinner forsøkte å frigjøre seg i eget liv, samtidig som de stilte politiske krav. Og fra 1980-tallet har konservative religiøse bevegelser hatt framgang på flere kontinenter. Evangelikale kristne og islamister har fått stor politisk innflytelse i mange land, og har kombinert krav om politisk endring med oppfordringer til personlig fromhet. Hvorfor skulle det være annerledes med klimakampen?
Samfunnsforskere i ulike disipliner har så vidt begynt å undersøke denne sammenhengen mellom personlige handlinger og politiske endringer. En årsak til at personlig atferd har betydning er antakelig at det bidrar til å bygge opp en felles identitet. Når man ser at andre i gruppen gjør det samme som en selv, føler man seg som en del av noe større – og det kan gjøre det lettere å stå på. I tillegg virker man mer overbevisende på andre når man selv gjør endringer i eget liv. Når man viser at man ofrer noe for saken, kommuniserer man til andre at man virkelig tror på det.
Begge disse mekanismene kan man allerede se i klimakampen. Greta Thunberg har fått et enormt gjennomslag i offentligheten etter at hun for første gang satte seg ned i skolestreik utenfor den svenske Riksdagen. En viktig grunn til at folk hører på henne er at hun ofrer noe for saken og lever som hun lærer. Hun nekter å gå på skolen, og reiser Europa rundt for å holde foredrag rundt uten å fly. Debatten om flyskam har også fått resultater. I Sverige gikk antall flyreiser ned i 2018, for første gang noensinne. Flydebatten i Sverige ser også ut til å generere andre endringer. Uken før riksdagsvalget i 2019 viste meningsmålingene at klimasaken var blitt aller viktigst for svenske velgere.
Nå ser det ut til at vi i Norge kommer etter. Selv er jeg ikke lenger i tvil: Hvis man ønsker at klimakampen skal få vind i seilene, er noe av det beste man kan gjøre å bare bli på bakken.
(tidligere publisert i Klassekampen, gjengitt her etter tillatelse fra forfatteren)