Få har gjort mer for å åpne øynene våre for miljøspørsmål og verdivalg enn Øystein Dahle og Erik Dammann, heter det i et stort portrettintervju med de to veteranene og kampfellene i siste nummer av bladet REN MAT som utgis av Oikos – Økologisk Norge. De er begge riddere av første klasse, begge hedret av Kongen. «Men slik det utvikler seg lurer vi på, når de ser seg tilbake, ville de gjort noe annerledes? Burde de kanskje ha brølt høyere?»
Fra intervjuet:
– Dammann, du skrev i boken ”Verdirevolusjonen” at på 70-tallet mente alle partier, bortsett fra Fremskrittspartiet, at økonomisk vekst ikke lenger kunne være noe overordnet mål for norsk politikk. Hvordan vil du si dagens øvrige politikere har levd opp til dette?
– Bildet er sammensatt. Det er en stor gruppe mennesker som påvirker positivt til en forandring, men det ser fremdeles dessverre ikke ut til at det når fram til de som sitter med makta. Hvis du lurer på om jeg kunne gjort noe annerledes er svaret nei. For meg ble det påtrengende nødvendig å reagere, og forhåpentlig har jeg motivert noen til å tenke annerledes. Jeg er ikke i tvil om at vi sammen kan bidra til det skiftet verden trenger. Men den viktigste drivkraften bør ikke være frykten for et sammenbrudd, men en visjon om et mer menneskelig samfunn.
– Nettopp, skyter Dahle inn, – det er forbilder og visjoner vi mangler i dag. Vi mangler tydelige ledertyper som gjennom handlekraft kan ta riktige avgjørelser på vegne av oss alle.
PÅ 1990-TALLET var Øystein Dahle viseadministrerende direktør i Esso Norge. Til slutt valgte han å si opp. – Jeg kunne jo ikke bruke livet mitt i et selskap som benektet virkeligheten. Klimasaken var jo ikke i første rekke en trussel mot selskaper som utvinner olje og gass, men en reell trussel for hele kloden. Den slags kynisk tankegang kunne jeg ikke være en del av. Dahle påpeker at det nesten er umulig å tenke seg hvor mye penger denne næringen, i tillegg til oppdrettsnæringen, har brakt inn til lille Norge. – Men når ble penger viktigere enn eksistensgrunnlaget vårt?
BÅDE DAHLE OG DAMMANN har hele livet vært eksponenter for det enkle friluftslivet. Gjennom sine aktive bidrag til det som er en viktig del av folks hverdag; forening-og organisasjonslivet, har de opplevd økningen av medlemmer til friluftsorganisasjoner som DNT, og til miljøorganisasjoner som FIVH. Begge er selvfølgelig medlemmer av ”Besteforeldrenes Klimaaksjon”, for kampen for miljøet er en kamp vi alle må kjempe – for våre etterkommere.
Jeg ser på dem og tenker; er de gamle, eller er de moderne? De er evige, i den forstand at de representerer noe livsviktig; håp, og en tro på det gode i menneskene.
