Vi er i krig med økosystemene, hevder professor emeritus i natur- og miljøvern, Sigmund Hågvar. Til og med atmosfæren er blitt vår søppelkasse, og vi har allerede sprengt klodens tålegrenser på flere områder. Men dette er egentlig en krig mot oss selv. Derfor må vi også bli en del av løsningen, skriver han. Håpet ligger i de nye grasrotbevegelsene og kravet om mer folkemakt i verden: «Vi, folket, finner oss ikke i at politikerne leder oss inn i en farlig fremtid.»
Krigen mot økosystemene
Menneskene på den blå planeten er i krig med økosystemene. Havet er overfisket, det er fullt av plast, og de eventyrlige korallrevene dør av overoppheting.
Skogene slaktes og artsmangfoldet forsvinner fortere enn vi makter å kartlegge det. Elver og innsjøer leverer ikke lenger rent vann. Viktige landbruksområder tørker inn. Til og med atmosfæren er blitt vår søppelkasse: miljøgifter spres finfordelt over kloden, det viktige ozonlaget er svekket, og en økende mengde klimagasser pumpes ut fra industri, fly, båter og biler.
Vi er altså i krig med økosystemene, i betydningen av at vi er i ferd med å ødelegge dem. I konvensjonell krigføring vinner man ved å ødelegge motparten. Det kalles krigskunst. Alternativt kan man opprettholde fred gjennom et såkalt balansert trusselbilde, der man ruster opp hvis motparten gjør det. Det kalles troverdig avskrekking.
Naturen slår tilbake
Vår krigføring mot økosystemene krever en helt annen tankegang. Naturen er nemlig en nådeløs motstander. Får den for mye juling, slår den hardt tilbake. Jo mere du ødelegger av den, desto sterkere slår den tilbake. Akkurat som dragen i eventyret, der to nye hoder vokser fram for hvert som blir kappet av. Overfor naturen kan ingen fred skapes gjennom gjensidig opprustning. Skulle man bruke begrepet krigskunst, måtte det være å slutte fred ved å trekke seg pent tilbake og håpe at naturen og økosystemene har evne til å komme seg igjen.
Ødeleggelsen av økosystemene er egentlig en krig mot oss selv. Naturen er vår leverandør av viktige ”økosystemtjenester” som rent vann, frisk luft, god dyrkingsjord, mat fra landbruk og fiske, medisiner, tømmer, klær og mye annet. De siste årene er vi blitt minnet om nøkkelrollen til pollinerende insekter, som humler og villbier. Boka ”Bienes historie” (2015) av Maja Lunde går sin seiersgang over hele verden, likeledes oppfølgeren ”Blå” (2017) som tar for seg verdien av det rene drikkevannet.
Planetens tålegrenser
Slike bøker har det vært mange av etter krigen. Eksempler er «Our plundered planet» (1948) av Henry Fairfield Osborn, «Den tause våren» (på norsk i 1963) av Rachel Carson, og Georg Borgströms «Grenser for vår eksistens» (1969). Tross slike advarsler mot vår krigføring mot naturen, har naturødeleggelsene bare fortsatt. Troen på en slags evig vekst på en avgrenset klode har åpenbart skjøvet til side alle advarslene!
Og vår krigføring mot naturen merkes nå over hele kloden. Ifølge en rapport fra WWF International, «Living Planet Report 2014», er bestanden (altså antall individer) av pattedyr, fugler, amfibier og fisk halvert i løpet av de siste 40 årene. I globalt perspektiv er vi i ferd med å sprenge «klodens tålegrenser», eller «Planetary boundaries».
Begrepet er utviklet av blant andre svensken Johan Rockström, leder av ”Stockholm Resilience Centre”. I de velrennomerte tidsskriftene Nature (2009) og senere Science (2015) publiserte han og andre forskere en oversikt over ni globale tålegrenser som ikke bør overskrides. Fire av disse er dessverre allerede overskredet:
1. Klimaendringer
2. Endringer i biosfæresystemene i form av biomangfoldstap og artsutryddelse
3. Endringer av landjorden ved bruk av landskapet
4. Biokjemiske endringer: Nitrogen- og fosforsykler
De fem andre tålegrensene er:
5. Forsuring av havet
6. Redusert ozonlag i stratosfæren
7. Atmosfærisk aerosolspredning
8. Bruken av ferskvann
9. Introduksjon av nye stoffer som mikroplast og stoffer av nanostørrelse
Naturen har en viss evne til å absorbere stress, men går vi ut over tålegrensen kan vi nå et «vippepunkt» hvor naturen starter en selvforsterkende prosess. Skjer det med klimaet, kan det bli mye varmere og villere på kort tid. Da er kloden er på vei mot en helt annen tilstand, utenfor menneskelig kontroll. Det vil føre til omfattende tap av dyre- og plantearter, mangel på mat og vann, svære folkevandringer og en konfliktfylt verden.
Krav om ny politikk
Foran klimatoppmøtet i Paris så vi noe helt nytt: Folk tok spontant til gatene i mange av verdens byer – også i Oslo. Et nytt begrep oppstod: Klimamarsj. Budskapet var: Vi, folket, finner oss ikke i at politikerne leder oss inn i en farlig fremtid. Kanskje bidro dette folkelige engasjementet til å redde en skjør Paris-avtale? For det kan være stor kraft i et trykk fra grasrota. At folket krever en ny politikk, en helt annen prioritering, – og at alle er beredt til å bidra hvis det gjelder alle. Akkurat der kan vi lære noe av konvensjonell krigføring: Når det gjelder, må alle ofre noe.
Her i velfødde Norge ulmer det i en rekke grasrotbevegelser. Vi så det nylig i rettssaken mot staten, der Greenpeace, Natur og Ungdom og Besteforeldrenes klimaaksjon testet ut grunnlovens § 112 – miljøparagrafen. Vi ser at organisasjonen Framtiden i våre hender øker sin oppslutning. Alliansen «Broen til framtiden» er høyst levende og holder årlige klimakonferanser der miljøbevegelse, fagbevegelse, trossamfunn og forskere møtes. Gjennom rapporten «10.000 klimajobber» mener de at et grønt skifte er gjennomførbart gjennom en styrt nedbremsing av oljeutvinningen.
Håpet ligger i nye måter å tenke på, nye måter å samarbeide på, og en vilje til å ofre miljøbelastende luksus. For er du en del av problemet, er du en del av løsningen.
De spontane klimamarsjene viste hvilket potensial som ligger i et folkelig opprør mot «business as usual». Bare i Oslo møtte flere tusen mennesker opp på kort varsel. Er det en velorganisert folkemakt vi må sette vår lit til, når de som skal lede ikke leder? Folkemakten er jo den egentlige makten i et demokrati.
(publisert i Nationen 13. februar)
Besteforeldrene i Folkets klimamarsj, Oslo 28. november 2015. Foto: Jan Walter Parr
Veldig bra artikkel med et viktig unntak; Den går ikke inn på hovedårsaken til ødeleggelsene av naturen, kapitalismen. Det er et økonomisk system som er avhengig av vekst for å overleve og som rår på kloden vår. Økt vekst og økt forbruk er selve grunnsteinen i kapitalismen og er selvfølgelig årsaken til at miljøtilstanden er så dårlig som den er. Hvis man ikke forstår det, så er det nytteløst. Erik Damman har forstått det og i den artikkelen som ble publisert på denne siden for en tid tilbake sier han, uten å nevne ordet kapitalismen, at det økonomiske systemet må endres til et system som ikke baserer seg på vekst og forbruk. Det er korrekt. Verre enn det er det ikke, selv om det muligens er utopisk å tro på en slik endring.
Ja, folkelig opprør må til! Men dessverre er vi langt unna noe å se noe slikt. Tvert om, selv om mange kjenner på en ubehagelig følelse når klimatrusselen rykker nærmere, så har fortsatt det store flertallet tillit til at mainstreampolitikerne fører en grei nok klimapolitikk.
Samtidig foregår mobilisering for klima»opprør» på et så vassent grunnlag at det bare er det spesielt interesserte som bryr seg, og ingen politikere føler seg særlig truet.
Dersom det skal bli noe opprør, må vi bli mye tydeligere, både med å fortelle hvor alvorlig situasjonen er, og med å si i klartekst hvilke tiltak som er nødvendige.
– Både Parisavtalen og EUs mål om 40% utslippskutt i 2030 er altfor svake. Antakelig må rike land kutte 100% allerede i 2035 for å unngå mer enn 2 grader!
– Slutt på all oljeleiting nå – vi har allerede funnet mye mer enn vi kan brenne.
– Investeringene må bort fra fossilt og inn i fornybare næringer og klimatilpassing.
– Alt fossilt må bli mye dyrere. Det er bare mulig dersom økte avgifter går tilbake til folket på en måte som oppfattes rettferdig.
Det ser mørkt ut. Vi må starte opprøret nå, ved å finne allierte og bygge det nedenfra, lokalt. «Broen til framtiden» er vel og bra, men langt fra noe opprør. Det må vi skape selv.
Ja, kraftigere tiltak må til. Som Hallvard Birkeland skriver, er det enda få tegn til et folkelig opprør. Tiden er knapp før effektive tiltak må være på plass, og det spørs om et evt. folkelige opprøret kommer tids nok. De av oss blant «folket» som har forstått situasjonen, klimaforskere, ulike aktivistgrupper og andre, må gå mer direkte og kraftigere mot politikere som burde ha forstått klimasituasjonen, og stadig minne dem og folket om at mye av det de gjør, fører til at klimasituasjonen blir stadig verre. Vi må avsløre de mange usannhetene om klima og om effekter av ulike tiltak som mange politikere presenterer. Håpet må være at dette kan føre til at flere blant folket vil kreve endring og at flere blant politikerne vil forstå det og handle.
Det som skal til for evt. å kunne begrense global oppvarming til mindre enn to grader er intet mindre en «Marchal Plan for the Planet» som var foreslått Kevin Anderson, visedirektør for det britiske Tyndall Center for Climate Change Research, etter klimatoppmøtet in Bonn (COP23)(se https://www.thenation.com/article/could-a-marshall-plan-for-the-planet-tackle-the-climate-crisis/) . Han sier dette om muligheter for evt. å kunne begrenes global oppvarming til mindre enn to grader: “Getting there would be quite similar to the Marshall Plan we had in the reconstruction of Europe after the Second World War. It’s that scale and rate of change that will be necessary to deliver an infrastructure that will allow us to meet our 2 degree commitment. That’s why I think that invoking the Marshall Plan—certainly in the wealthy parts of the world—is a good way of capturing the urgency and scale of our situation. It’s not just about making renewables a bit cheaper. A Marshall Plan for the planet is also about ceasing to use the currently dominant fuels. We can’t rely on them being pushed out by price. We have to actively go in and close those down, and in that process we will release a lot of really excellent labor and skills. And that labor and those skills will be suitable for doing a lot of the Marshall plan–type work that will be necessary. So you can describe the Marshall Plan as a really great jobs agenda”.
Ja grasrotopprør er nødvendig. La oss diskutere strategi, og krigsstrategi også. Selv uten militærutdannelse forstår vi at først av alt må vi vite hvem fienden er, og kjenne hans sterke og svake sider. Vi har en trefrontskrig mot tre fiender: 1. Oss selv og vårt tilvante levesett, 2. kapitalismens iboende brutalitet, og 3. våre myndigheters falskhet ved å flagge høyverdige mål, men i allfall i ojle- og transport-sektorene, handle i direkte motstrid.
Skremsel mobiliserer ikke oss selv mot oss selv. Men kunnskap om vår grunnleggende tilhørighet til naturen og oss selv som del av denne, fenger hos mange. Kapitalismens ødeleggende kraft interesserer mange på venstresiden, men avler lett apati hos mange andre, og krever derfor kløktig strategi. Myndighetenes falskhet er lett å synliggjøre. Det utløser kampvilje, men også fare for passiv politikerforakt.
Takk for gode og velskrevne kommentarer til min kronikk. De utdyper situasjonen på en helt nødvendig måte. Jeg synes Martens oppsummerer de tre fiendene godt: Oss selv, kapitalismen og myndighetene. Utfordringen er å omgjøre dem fra fiender til samarbeidspartnere. De tre partene er både en del av problemet og en del av løsningen. Her trengs strategisk hjelp. Kan vi få til et folkelig opprør når vi selv må forsake noe? Kan man ha glede av å forbruke mindre fordi man vet at man bidrar? Kan man se for seg en metoo-bølge for endret levesett: Jeg bidrar. Kan reklamefolk brukes til å reklamere for en bedre fremtid – og peke på veien dit. Kan grønne økonomer vise at det er mulig med en økonomi som produserer for behov og ikke profitt? Er en grønn økonomisk vekst mulig, som bevarer miljøet? Hvilken strategi trengs for å vekke myndigheter som styrer oss inn i en farlig fremtid?
Altså: Kan de tre fiendene omgjøres til samarbeidspartnere? Og kan et opprør nedenfra bidra til det? I stedet for en krigsutfordring, står vi overfor en samarbeidsutfordring. Men den innebærer krig mot de miljøfiendtlige elementene i levesett, økonomi og politikk.
Dette var et svært lesbart innlegg av Sigmund Hågvar, takk skal du ha.
Otto Martens tre punkter er også av meg sett på som sentrale. Erkjennelsen av at det er penga som styrer må frem i lyset og debatteres. Vi bør få frem at fremtidens kapitalisme, hvis det er rette benevnelsen, må inn i rammer som er bærekraftige.
I dag drifter kapitalen langt utenfor det som er bærekraftig og med støtte fra statlige myndigheter. Derfor fortsetter BKA som partshjelper i det mest åpenbare eksempelet, olje og gassutvinningen i 23. konsesjonsrunde med 24. som topper det håpløse.
Det blir spurt om grønn økonomisk vekst er mulig, som bevarer miljøet?
Jeg tror det er mulig men bare om en regulerer det dithen. Som nasjon må vi si nei til de virksomheter som ikke kan dokumentere at de tjener sine penger innenfor det som er definert som bærekraftig, altså virksomheter som ikke ødelegger natur, klima, sitt nærområde eller vilkår for kommende generasjoner.
Kan en ny grønn økonomi bli en samarbeidspartner?
Jeg tror det – la oss bruke eksemplene for de virksomheter som står for en grønn aktivitet og løfte de frem i lyset og gjøre de til BKAs samarbeidspartnere.
Men la oss nå trå varsomt med å erklære for kjapt krig mot den enkelte borger for et levesett som anses som miljøfiendtlig, la oss først krige mot staten som legger til rette for de miljøfiendtlige valgene som vi som borgere tar og som da også ofte er statssubsidierte handlinger.