Menneskeskapte klimaendringene gir allerede alvorlige skader på liv og helse, som vil øke i omfang for generasjoner framover. Det haster med en politikk for effektivt å begrense produksjon og bruk av fossile brennstoff, skriver Gunnar Kvåle og Hans Martin Seip i Bergens Tidende. I stedet opplever vi en klimadebatt der medier sprer misforståelser om forskningsresultater, mens politikere sprer illusjoner om at vi har god tid på oss til å legge om kursen.
G. Kvåle er professor emeritus i internasjonal helse, UiB. Hans M Seip er professor emeritus i miljøkjemi, UiO. Begge er med i Besteforeldrenes klimaaksjon.
Vi har bak oss et halvår med nye tegn på at konsekvensene av en global temperaturstigning på rundt en grad er meget alvorlige. Orkanene Harvey, Irma og Maria førte til store skade på øyene i Karibia og i USA. Flommen etter det kraftigste monsunregn på mange år raserte store områder i India, Nepal og Bangladesh. Deler av befolkningen i noen tropiske områder vil utsettes for nær dødelig hete hvis ikke klimagassutslippene reduseres raskt og betydelig. Sannsynligheten for ekstrem hete i middelhavsområdet tilsvarende temperaturene som ble observert sist sommer, er minst tidoblet.
En kunne håpe at klimadebatten i en slik situasjon primært ville handle om manglende effektiv politisk handling for å begrense klimaendringene. Men saken som i høst har vakt mest media-interesse, dreier seg om feiltolkninger av en teoretisk studie av det såkalte «karbonbudsjettet».
Forskningsresultater mistolkes
I en artikkel av Millar og medarbeidere, publisert 18. september antydes det at karbonbudsjettet for hvor mye mer klimagasser som kan slippes ut før global gjennomsnittstemperatur vil passere 1,5 eller 2 grader, kan være noe større enn hva tidligere studier har vist. Det kan da være fysisk mulig å nå målene fra klimatoppmøtet i Paris. Men forfatterne av den nye studien understreker også at deres framskrivninger for global oppvarming i løpet av de neste 10-år er identiske med FNs klimapanel sine. Mange har likevel misbrukt resultatene i en argumentasjon for at verden kan tåle større klimagassutslipp før det oppstår farlige klimaendringer.
På NRK i politisk kvarter 26. september ble saken introdusert på følgende måte: «Ny forskning viser at verden kanskje kan slippe ut 3 ganger mer klimagasser enn vi trodde». Både programlederen Bjørn Myklebust og Olje- og energiminister Terje Søviknes snakket som om et litt større karbonbudsjett for 1,5 graders global oppvarming, viser at vi har god tid og store sjanser for å unngå alvorlige klimaendringer. Nettavisen slår opp saken under overskriften: «Sjokkrapport: Verden kan slippe ut fire ganger så mye CO2 som vi trodde».
Resultatene har også vært misbrukt i internasjonale media. To av forfatterne kommenterte nylig slike mistolkninger under overskriften: «Når skeptikere i media feiltolker vår klimaforskning, må vi si fra». De understreker at deres arbeid viser at kraftige tiltak for å nå 1,5 gradersmålet fra Paris kanskje er mer nødvendig enn noensinne.
Søviknes – motsatt av «føre-var»
I NRK-programmet viste Søviknes til at vi må ha en «føre-var» holdning i klimapolitikken, men følger opp med kjente og feilaktige påstander for å underbygge en politikk for det motsatte. Norge må fortsatt ha fullt kjør i leting etter og produksjon av mer olje og gass i lang tid framover for «verden trenger mer energi». Han sier at selv om 30 % av energiproduksjonen i 2050 blir dekket av olje og gass, vil dette være forenlig med å nå målene i Paris-avtalen. Dette stemmer ikke. Selv Det internasjonale energibyrået, IEA, som Søviknes ofte viser til, har publisert data som viser at for 1,5 graders global oppvarming må energirelaterte utslipp være null i 2040. IEA rapporterer dessuten at alt i 2016 var nesten 2/3 av ny kapasitet for elektrisitetsproduksjon fornybar.
Karbonbudsjettet har liten betydning
Det er aldri blitt lagt skjul på at karbonbudsjetter er usikkert. Uavhengig av størrelsen på karbonbudsjettet, vil farlige konsekvenser forventes å øke når konsentrasjonen av CO2 og andre klimagasser i atmosfæren øker. Konsentrasjonen vil øke så lenge menneskeskapte og andre utslipp overstiger mengden som på naturlig eller annen måte blir fjernet fra atmosfæren. Norges målsetting er å oppnå såkalte «netto null»-utslipp først i 2050.
Klimaskadene vil bli mer alvorlige og øke i omfang også før vi passerer 1,5 grads oppvarming. Ved en oppvarming på 1,5 til 2 grader, er det dessuten en ikke ubetydelig sannsynlighet for at vi kan passere farlige vippepunkter for klimaendringer som ikke kan reverseres. Ved å misbruke karbonbudsjettet som et mål for hvor mye mer klimagasser jorden tåler, neglisjeres kunnskap som viser at vi alt nå har sluppet ut så mye at skadene dette fører til, vil bli meget vanskelige, til dels umulige, å håndtere. Glen Peters, seniorforsker ved Cicero, konkluderer en kommentar til studien som følger: “Denne studien har overbevist meg om en ting, at karbonbudsjettet er rett og slett for usikkert for å ha noen praktisk politisk betydning».
Hva klimasaken handler om
Seniorforsker Bjørn Samset ved Cicero stiller i Aftenposten 18. september spørsmålet om at klimaforskerne kanskje ikke har vært flinke nok «til å trekke konsekvensene av klimaendringene ned fra det globale og abstrakte, til effekten på deg og meg». Debatten må dessuten dreies fra en banehalvdel om detaljer omkring karbonbudsjett og usikkerhet der klimanektere, Søviknes og en del andre politikere synes å føle seg mest komfortable. Fokus må i stedet være på hva det ikke er vitenskapelig usikkerhet omkring: At klimasituasjonen er meget alvorlig og effektiv politisk handling fortsatt mangler. Diskusjonen framover som både klimaforskere, ansvarlige politikere og andre klimaengasjerte bør involvere seg i, må primært handle om hvordan man så raskt som overhodet mulig kan sørge for at netto klimagassutslipp går mot null, både i Norge og globalt.
(Trykt som kronikk i Bergens Tidende 5. oktober 2017)