Klimabevegelsen: veien videre

Andreas Ytterstad underviser journaliststudenter på høgskolen i Oslo, og bruker ellers mye av sine krefter på «Broen til framtiden» og andre samarbeidsprosjekter med klimabevegelse og fagbevegelse. I et engasjerende foredrag for landsmøtet i Besteforeldreaksjonen tok han opp store og viktige spørsmål som: Hvordan har den norske klimabevegelsen utvikla seg? Hva har vi lært underveis? Hvor er vi som bevegelse akkurat nå, og hvor går veien videre?

Olje eller grønne arbeidsplasser
Debatten om oljevirksomheten kontra klimamålene har tidligere vært en minoritetsdiskusjon, sa Ytterstad. – Den har på en måte foregått i de lavere divisjoner. Det siste året, – og ikke minst i løpet av valgkampen, har debatten klatret flere divisjoner opp og er nå i 3. eller kanskje 2. divisjon! Dermed er også framtidas «grønne arbeidsplasser» blitt en viktig del av ordskiftet. Men dette er en debatt med mange uklare premisser, understreket Ytterstad. – Det argumenteres som om målet med det grønne skiftet er mange nye arbeidsplasser, styrket norsk konkurranseevne, osv. Men det blir feil utgangspunkt. Primært er det et spørsmål om hva vi trenger for å få ned utslippene. Noen av disse arbeidsplassene vil være statlige, noen vil være kommunale og noen vil være i privat næringsliv. I den grad det betyr lønnsomhet og økonomisk avkastning er det fint, selvfølgelig. Og det vil det også.

En klimapolitikk for fall
Besteforeldrenes klimaaksjon vil ha en helt spesiell plass når historien om den norske klimabevegelsen skal skrives, sa Ytterstad. Det var Besteforeldreaksjonen som tok initiativ til det som ble Klimavalg 2013 med over hundre medlemsorganisasjoner. Uten dette ville vi ikke hatt Klimavalgalliansen, og kanskje heller ikke «Broen til framtiden», som er blitt en årlig konferanse og møteplass for alle som er opptatt av klimaomstilling sammen med dem det angår i fagbevegelsen.

Med de fleste norske politikere er det fortsatt slik at de setter hensyn til arbeidsplasser og økonomisk vekst først, med en dertil tilpasset klimapolitikk. Men deres virkelighetsforståelse står for fall, sa Ytterstad, med henvisning til de tre pilarene for norsk klimapolitikk, i all hovedsak utvikla av Ap i Stoltenberg-perioden: 1) regnskogsmilliardene som i og for seg er viktige, men oversolgte, 2) kvotehandelen («den grønne utviklingsmekanismen») som knapt har gitt reelle uslippsreduksjoner, og 3) månelandingen på Mongstad som skapte forventninger som ikke er blitt innfridd.

– Auraen er borte. Ingen tror på disse løsningene mer. Det som er igjen av troverdighet i norsk klimapolitikk står og faller nå med EU og EUs kvotesystem. Hvis heller ikke dette fungerer, kan vi bare vinke farvel til målsetningen og lovnaden vi ga i Paris om 40 prosent utslippskutt innen 2030.

En ny bevegelse for forandring
Tida er inne – og overmoden! – for å komme videre til de konkrete og virksomme løsningene, sa Andreas Ytterstad. Hans utfordring til Besteforeldrene var: Dere er godt likt og høgt respektert. Hva kan dere gjøre for å få politikere og andre beslutningstakere til å flytte fokus så det monner? Slik at vi om noen år fram i tid ikke sitter tilbake med nye floskler og nye tomme lovnader og selvbedrag. Men med virkelige, konkrete klimaarbeidsplasser som barnebarna deres kan fylle og leve av med god samvittighet med tanke på livsvilkåra til de barn og barnebarn de selv en gang skal etterlate seg?!

En inspirert og ivrig gruppediskusjon etter Ytterstads foredrag gjorde det klart for mange at vi må gå nye veier. Ett forslag var at vi straks skal be om møter og samtaler på høyt nivå for å diskutere felles anliggender med samtlige politiske ungdomsorganisasjoner, med fagforbund og andre. Det er ingen grunn til å være beskjeden i våre framstøt, som én sa under oppsummeringen av diskusjonene: for ingen slenger døra i trynet på en engasjert besteforelder som banker på!