Med sangen som klangbunn

Gode medvandrere mot et grønnere liv! Slik hilste biskop emeritus Finn Wagle forsamlingen da han holdt sitt innledningsforedrag til Besteforeldreaksjonens landsmøte i Oslo denne helga. Han var aktivt med da lokallaget i Trondheim ble stiftet allerede i 2006, for elleve år siden, og hadde merket seg én stor forandring fra den gangen: at Besteforeldrene nå synger så mye! – Og denne sangen kan tjene som klangbunn for alt jeg har å si her i dag!

Vårt felles hjem
La meg begynne med følgende sitat: En utenforstående som studerte vår verden, ville undres over en slik atferd, som iblant virker suicidal. Det er ikke hvem som helst som hevder dette. Det er pave Frans i sitt brev «Laudato si – Lovet være du, Herre», med undertittel: «Om omsorgen for vårt felles hjem».[1]

Jeg tror at Besteforeldrenes Klimaaksjon vil være enig med paven. Vår måte å leve på, inneholder klare suicidale trekk. Men – som paven – ønsker BKA ikke bare å konstatere dette, men å gjøre noe med det. Ja, var det ikke derfor Besteforeldreaksjonen ble startet for 11 år siden, og da ikke bare som et problem som må løses, men som et gledens mysterium som vi skal betrakte med «glad lovsang», for igjen å sitere pave Frans.

Her er det Besteforeldreaksjonens allsangprogram kommer inn! Akkurat på dette punkt har det skjedd noe siden jeg var en aktiv deltaker i BKA i Trondheim. Det har blitt mer allsang! Den kjente forfatter Paulo Coelho tillegges følgende sitat: Vi hadde vendt oss til livets mysterium, og tilla det ikke lenger noen vekt. Det er tidens sekularisering i et nøtteskall: Ikke lenger å tillegge livets mysterium noen vekt. Har vi noe bedre å møte denne sekularisering med enn med sang? Handler ikke allsangen dypest sett nettopp om dette: Å tillegge livets eget mysterium vekt? Derfor: I møte med alt som truer livets mysterium: La oss synge det ned!

Å plante et tre…..
Noen av dere har sikkert registrert at det er Luther-jubileum i år. I høst er det 500 år siden Luther slo opp sine berømte teser på slottskirkedøren i Wittenberg, den handling som skulle vise seg å representere starten på reformasjonen, med følger for hele Europa, både statlig og religiøst.

Jeg har lett etter et Luther-sitat som kunne passe her i dag ved landsmøtets åpning. Jeg har stanset ved følgende: Visste jeg at verdens undergang inntreffer i morgen, så ville jeg i dag gå ut og plante et tre. Dette er et håpsutsagn, ikke for det hinsidige, men med tanke på livet her og nå!

Besteforeldreaksjonen er en håpsbevegelse, sterkt i slekt med et slikt utsagn: Visste jeg at verdens undergang inntreffer i morgen, så ville jeg i dag gå ut og plante et tre. Med naturens helse står og faller vår overlevelse som individer, som art og som kultur. I dag er naturens helse preget av mange sykdomstegn, forårsaket først og fremst av økologiske fotavtrykk som mennesket setter, grunnet uforstand og grådighet. Det er her BKA ønsker å utgjøre en motkultur, sammen med alle krefter av god vilje, slik paven uttrykker det. Jeg sier: Må Gud velsigne dere!

En pessimistisk stemme
Det finnes imidlertid de som ser på verdens undergang som en nødvendig følge av vitenskapens såkalte fornuftstro, og som tror at undergangen er uunngåelig. Til disse hører den kjente finske filosofen Georg von Wright.[2] Hans tese er at det med naturvitenskapens revolusjon på 1700-tallet ble etablert en motsetning mellom vitenskapens rasjonalistiske verdensbilde og den organiske naturen. Denne motsetning ble fordypet, da naturvitenskap og teknikk inngikk en allianse i det industrialiserte samfunnet. Vitenskap og teknikk fører krig mot naturen, sier von Wright, og mennesket har lite å innvende, fordi det får tilfredsstilt stadig flere av sine ønsker.

Von Wright nærer en dyp mistro til vestens industrielle samfunnssystems evne til å møte den ødeleggelse av naturen som man er i full gang med. Som pessimistiske filosofer også tidligere, ser han menneskeheten på vei mot sin egen undergang. Han sammenlikner menneskeheten med en biologisk organisme, angrepet av uhelbredelig kreft, eller som et uendelig tog av lemen på vei utfor stupet. Mennesket er unikt i den forstand, at det helt nylig, kanskje så sent som for 10 000 år siden, bevisst begynte å endre sine egne livsvilkår, etter millioner av år med forhistorie. Fra å motta sitt liv som skjenket eksistens, så plasserte det seg selv i Guds sted. Og så sier von Wright, med Darwin som klangbunn: Menneskehetens utvikling mot undergangen er i virkeligheten ikke mye å sørge over. I den store evolusjonen er jo mennesket bare en art blant andre. Om vi overlever eller ikke, er ikke mye å bry seg om.[3]

Nærhetsoverskridende ansvarsetikk
Slik kan ikke Besteforeldreaksjonen tenke! I en tid som vår, er BKA kalt til å være et håpstegn! Her hører allsangen hjemme, sammen med skaperverkets egen sang, både lovsangen og klagesangen – og lengselen. I denne sammenheng passer det også å hente frem pietismens store salmedikter, Brorson:

Opp alle ting som Gud har gjort, hans herlighet å prise!
Det minste han har skapt er stort og kan hans allmakt vise.[4]

Men hva er et naturvennlig liv og et naturvennlig engasjement i en tid som vår, med våre grensesprengende teknologiske muligheter, med genteknologi og med globale økonomiske aktører, hvor spekulasjon og økonomisk gevinst har prioritert, mens helhetstenkning og effektene for miljøet og menneskets verdighet blir ignorert?

La meg nærme meg spørsmålet sammen med den fremtredende tysk-amerikanske filosof, Hans Jonas.[5] Jonas tar utgangspunkt i at vår tid på avgjørende punkter er forskjellig fra tidligere epoker i menneskehetens historie, fordi de fundamentale rammebetingelser for livet er endret, med den utrygghet som disse nye rammebetingelser skaper. Stikkordene her er genteknologi, klimaendringer, global fattigdom og sult.

Jonas gjør ikke som von Wright og sier at vår utvikling mot undergangen er uunngåelig og ikke mye å bry seg om. Tvert imot sier han: Vår tid trenger en ny etikk, preget av livets nye rammebetingelser. Den etikk som har preget menneskeheten inntil denne dag, kaller han for nærhetsetikk. Den finnes uttrykt på ulikt vis i alle kulturer. Jesus sier det slik i Den gylne regel: Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal dere gjøre mot dem.[6] Jonas hevder at denne nærhetsetikken i dag må suppleres med en etikk som handler om mennesket «avstandsansvar», så vel i tid, (generasjonene som kommer etter oss), som i rom, (det globale perspektivet).

Vårt samfunn er i fundamental endring, ikke minst på grunn av helt nye teknologiske muligheter og dermed også nye dilemmaer. Disse muligheter og dilemmaer gjør at vår tid er preget av usikkerhet og utrygghet med hensyn til hva alt det nye vil bringe med seg. Det er denne usikkerheten Hans Jonas vil møte med «nærhetsoverskridende ansvarsetikk», med et nytt kategorisk imperativ, næret av plikten for å frykte det usikre: Handle slik at virkningene av din handling er forenlig med et permanent ekte liv på jordkloden.

Grønn, men ikke for grønn
Det er et imperativ som treffer oss alle, men som vi må si har dårlige vekstvilkår i samfunnet vårt, noe ikke minst det nylig avholdte stortingsvalget har vist. Vi vil nok være grønne, men ikke for grønne. Selv om den økologiske sensibiliteten har økt, så er det ikke nok til å endre skadelige forbruksvaner. De later snarere til å øke enn å avta, næret av markeder på jakt etter umiddelbar profitt.

Men samfunnet vårt næres også av en grunnleggende tenkning om betydningen av materiell vekst. Derfor oppstår det store kriser, når veksten stopper opp. I krisetider oppfordres vi til å handle mer, og gjerne varer og tjenester vi ikke trenger. Vi må ha økonomisk vekst, nærmest for systemets egen skyld.

Den slags overordnet tenkning vil ganske sikkert også prege statsbudsjettet som legges frem om få dager. Man vil nok hevde at det er et budsjett preget av bærekraftig vekst. Men slik verden har utviklet seg, gir det ikke lenger mening å snakke om bærekraftig vekst. Vi må snakke om bærekraftig tilbaketrekning. Og vi må etterlyse statsbudsjetter preget av økonomisk bærekraftig tilbaketrekning. Bare det kan på sikt redde oss fra undergangen.

Og så må vi istedenfor etterlyse budsjetter som ikke ensidig er opptatt av økonomi, men av samliv og forsoning mellom menneske og natur. Tenk om vi, parallelt med at statsbudsjettet legges frem, fikk presentert et budsjett som viser hvordan forholdet mellom mennesket og natur skal tilrettelegges i kommende stortingsperiode? Kunne vi tenke oss et budsjett hvor naturens egenverdi tillegges vekt, ja noen ganger hovedvekt? Hva med utryddingstruede arter? Hva med jordvern og nedbygging av dyrket mark? Hva med havets ressurser? Går det an å tenke seg et budsjett med bærekraftig tilbaketrekning på landets hovedflyplass som målsetting?

Makt – ansvar – modenhet
Alt jeg hittil har snakket om, har i sum handlet om innholdet i tre stikkord: makt, ansvar og modenhet. Før jeg avslutter, vil jeg gå nærmere inn på hvert av disse stikkordene.

For å begynne med makten: Tidligere var mennesket den svake og naturen den sterke. Mennesket måtte finne sin plass, ikke ved å beseire naturen, men ved å mestre den. Det handlet om å forholde seg til naturen, både i dens gavmildhet og dens strenghet. Aldri var naturen ond, men farlig – det kunne den være. Og mennesket måtte lære å forholde seg respektfullt til naturen – med dens doble ansikt. Ja, menneskets overlevelse var avhengig av en grunnleggende respekt for naturens doble ansikt.

I dag er maktforholdet totalt endret. Mennesket er blitt den sterke, og naturen den svake, et lett bytte for menneskets grådighet og erobrerholdning. Sentralt står menneskets ønske, ikke bare om å kontrollere naturen, men også manipulere den, næret av en evig tro på at enhver grenseoverskridelse i seg selv er et fremskritt.

Men naturen lar seg ikke så enkelt kontrollere og manipulere. Orkanene Harvey og Irma er i det minste indirekte et uttrykk for dette. Vi kan bare ane hva som venter oss den dag mennesket tror det har maktet å legge skaperverket fullstendig under sin kontroll. Er det da naturen kommer til å reise seg i tilværelsens verste slaveopprør?[7]

I denne sammenheng må vi huske på at menneskets muligheter til å manipulere naturen også gjelder mennesket selv. Hele debatten om sorteringssamfunnet er i virkeligheten en del av den store økologiske debatten. Noen av dere så kanskje samtalen mellom forfatteren Thorvald Steen og Ole Torp i TV forleden kveld, Det var en debatt som i betydelig grad berørte dette tema. Steen kritiserte i den forbindelse venstresiden i norsk politikk for å skygge unna slike problemer og overlate kampen mot sorteringssamfunnet til Kristelig Folkeparti.[8]

Så mye om makten. Hvis menneskets makt over naturen er blitt 100 ganger større, er også ansvaret blitt hundre ganger større, og så må mennesket bli hundre ganger mer modent for å være verdig det ansvar det har fått å bære. Ansvaret og modenheten må altså balansere den maktposisjon menneskeheten i dag besitter i forhold til naturen og til alt liv på jorden. Dette ansvaret og denne modenheten gjelder ikke bare enkeltmennesket. Det gjelder verdens nasjoner og det gjelder vårt globale fellesskap. Tar vi dette ansvar og besitter vi denne modenhet? Eller lar denne modenhet seg i det hele tatt utvikle i en tid som vår? Kan en individualistisk og selvsentrert kultur som krever umiddelbar behovstilfredsstillelse makte å forholde seg til hva det skulle innebære «å frykte det usikre».[9] Forutsetter ikke denne frykten en evne til å se at alt liv er liv i avhengighet, at selve livet handler om samliv? Som den kjente spanske filosof og forfatter José Ortega Y Gasset uttrykte det tidlig på 1900-tallet: Jeg er meg og mine omgivelser. Overlever ikke mine omgivelser, overlever heller ikke jeg.[10]

I denne sammenheng er det interessant å se på den mye lovpriste Parisavtalen av 2015. Arne Johan Vetlesen finner ikke en eneste formulering i denne teksten som kan tolkes som en kritikk av de økonomiske og politiske praksisene som har ført verden ut i den krisen som avtalen adresserer.[11] Parisavtalen tar for gitt at det som de signerende lands regjeringer lover å gjøre for å «redde kloden» kan gjøres innenfor rammen av business, politikk og etikk as usual. Det er her pavens brev om «Omsorgen for vårt felles hjem» utfordrer alt det som Parisavtalen med sin grunne optimisme og konfliktskyhet styrer unna: At tiden nå er så vanskjøttet at tiden er overmoden for å erkjenne at vi som samfunn er på villspor. Vi må slutte med vår «irrasjonelle tro på fremskrittet og menneskets evner.» Fremfor alt er det ideen om at menneskets frihet er grenseløs, som vi må stille spørsmål ved.

La meg avslutte med et lengre sitat fra pavens brev. Når han spør: Hva slags verden ønsker vi å gi videre til dem som kommer etter oss, til barna som nå vokser opp?, er det jo som om han henvender seg direkte til oss i Besteforeldreaksjonen. Paven går videre med følgende tanker: Dette spørsmålet treffer ikke bare miljøet isolert sett, for det er umulig å nærme seg problemet stykkevis. Når vi spør oss selv om hvilken verden vi vil etterlate oss, tenker vi i første rekke på den generelle retningen den tar, dens mening og verdier. Hvis vi ikke kjemper med disse dypere spørsmålene, tror jeg ikke at våre økologiske bestrebelser vil ha noen betydelig effekt. Hvis disse temaene tas opp modig, føres vi uvegerlig videre til et annet direkte spørsmål: Hva er hensikten med vårt liv i denne verden? Hvorfor er vi her? Hva er målet med vårt arbeid og alle våre anstrengelser? Hva trenger jorden oss til? Det er ikke lenger nok å si at vi må ha omsorg for fremtidige generasjoner. Vi må bli oss bevisst at det er vår egen verdighet som står på spill. Vi er de første som har interesse av å etterlate en beboelig planet til menneskeheten etter oss. Det er et drama som angår oss, for det har å gjøre med den endelige mening med vårt liv på denne jorden.[12]

Til dette har jeg bare ett svar: Amen!

[1] Pave Franse:» Laudato si», Roma 2015, norsk oversettelse 2015

[2] Georg von Wright: Vetenskapen och förnuftet, svensk utgave 1987

[3] I Sverige skapte von Wrights synspunkter voldsom debatt, både blant vitenskapsmenn og politikere, se Sverker Sörlin i boken «Naturkontraktet», Stockhom 1991. Se kapitlet «von Wright-debatten», side 33ff.

[4] Nr. 291,1, Norsk Salmebok 2013

[5] For en innføring i tankegangen til Hans Jonas, se: Arne Johan Vetlesen: «Hva er etikk», Oslo 2007, side 58-74

[6] Matteus 7,12

[7] Se James Lovelock: The revenge of Gaia, London 2006

[8] I sin siste roman «Det hvite badehuset», Oslo 2017, løfter Steen frem fundamentale eksistensielle spørsmål om menneskeverdet og hvorfor vi er så redde for avviket.

[9] Jfr. Hans Jonas

[10] Y Gasset: Meditaciones del Quijote, Madrid 1914

[11] Vetlesen i tidsskriftet Kirke og Kultur nr.3/2017

[12] Laudato si, side 130