Gjelder å forstå at vi har dårlig tid

Er norsk klimapolitikk bedre eller verre enn sitt rykte? Ja takk, begge deler, sier Åke Bjørke. Han underviser ved Universitetet i Agder og har lenge vært engasjert i miljø og utviklingsspørsmål. Han legger vekt på at norske politikere internasjonalt skiller seg ut som noen av de mest oppegående og kunnskapsorienterte. Samtidig har de problem med å frigjøre seg fra fortidas prioriteringer. Det gjør at omstillingstempo blir for dårlig og klimatiltakene for puslete.

Blir for lite for sent
– Nesten alle norske politikere er klar over at vi har en menneskeskapt global oppvarming, at klimaendringene kan gi og gir alvorlige problemer for oss, og at vi må gjøre noe med det. Det var en norsk høyrepolitiker som var med på å få Paris-avtalen på plass. Denne avtalen har politisk konsensus i Norge.  I Trumps USA, i Russland og petrotyrannier i OPEC mister folk jobben eller til og med fengsles hvis de gir uttrykk for at en regjering bør forholde seg til virkeligheten og ikke til illusjoner, konspirasjonsteorier og propaganda fabrikkert av multimilliardærene som tjener på å opprettholde fossilalderen. Norsk politikk har lagt til rette for en overgang til elektrifisering av transportsektoren, avvikling av oljefyring og gradvis avkarbonisering i industrien. Det er bra. Problemet er at det ikke er godt nok fordi vi ikke har tid til en langsom og hyggelig overgang. De 50-60 årene nåværende politikk legger opp til, er det svært lite sannsynlig at vi har. Skal vi nå togradersmålet, har vi neppe mer enn 15-20 år på oss. Skal vi unngå oppvarming på mer enn en og en halv grad, har vi i beste fall fem år. Norsk politikk hadde vært utmerket hadde det ikke vært for tidspresset hvor risikoen akselererer. Den store svakheten er forestillinga om at vi har et hav av tid og kan holde fram som nå i mange tiår. Naturen forhandler ikke. Passerer vi et eller flere økologiske vippepunkt, er det ugjenkallelig for sent å gå tilbake. Forestillingen om det irreversible ser ut til å mangle i tenkningen til norske politikere. Vi kan selvfølgelig klamre oss til halmstrået: Verdens klima vil ikke merke hva Norge gjør eller ikke gjør. Her er imidlertid problemet mer politisk: Hvis Norge ikke gidder gjøre det som skal til, hvorfor skal andre, mindre bemidlede land gjøre noe?

Åke Bjørke har mye på hjertet og er ikke lett å stoppe når han først setter i gang. Han er utdannet som naturfaglærer, jurist og e-pedagog. Han har arbeidet og studert i Sverige, Tyskland, UK, Frankrike, USA, Egypt og andre land i Afrika og Asia. Han har vært lærer i Fredskorpset, arbeidet i NORAD, Redd Barna, Flyktningerådet og andre organisasjoner. Gjennom UNEP og GRID-Arendal har han hatt konsulentjobber innen miljø og utvikling i Kina og Sør-Afrika, ved FN-universitetet i Tokyo, for Verdensbanken i Afrika sør for Sahara og for miljøverndepartementet i Abu Dhabi. Nå er han lærer ved Senter for global utvikling og planlegging ved Universitetet i Agder. Du kan lese hans e-bok om drivhuseffekten og global oppvarming her: https://agreenerfutureblog.wordpress.com

– Hvor alvorlig vil du si at klimasituasjonen er akkurat nå?
– Jeg liker ikke å si det, men den er faktisk veldig alvorlig. Slik det ser ut, vil vi ikke nå 1,5 graders målet. Vi klarer neppe 2-graders målet heller. Det er tegn som kan tyde på at vi er i ferd med å nå et vippepunkt hvor store, selvforsterkende naturlige mekanismer tar over utviklingen. Vi ser klimaendringer på gang i særlig Middle East – North-Africa (MENA) som vi ikke burde ha sett. Hvis store deler av middelhavsområdet må forvente over 40 grader Celsius flere uker hvert år i kombinasjon med mindre tilgang til rent ferskvann og svakere avlinger, vil millioner av mennesker ha valget mellom å flytte eller krepere. Klimaflyktninger vil bli en enorm utfordring i kommende år. Vi ser stadig mer ekstremvær også andre steder, som i Sør-Asia og sørvestlige USA, der styrtregn og flom avløser lange tørkeperioder. Stadig mer uforutsigbart vær i Øst-Afrika gjør jordbruk vanskeligere. En annen skummel utvikling er at det kalde området sør for Grønland ser ut til å øke. Det har sammenheng med et stadig åpnere polhav og enorm avsmelting av grønlandsisen. Stadig flere forskere advarer nå mot en mulig svekkelse av Golfstrømmen.

– Noen vil vel kalle dette skremselspropaganda?
– Skremselspropaganda overdriver farene. Problemet er snarere det motsatte. FNs klimapanel og mange klimaforskere har i virkeligheten underdrevet farene, for å unngå å stemples som alarmister. Dette har også å gjøre med det som er både styrken og svakheten i et system som FN der alle land er med. Mange regimer har fossil energi som bortimot eneste kilde til inntekter og er villige til å gå langt for å sikre fortsatt fossil-alder så lenge som mulig. Klimarapportene blir dermed forsiktige og vage for å oppnå konsensus. Det er vesentlig å se virkeligheten i øynene og bruke de tiltakene som er nødvendige for å møte den reelle situasjonen.

– Men det har skjedd en del positivt også de siste åra, har det ikke?
– Engasjement og bevissthet øker, og kanskje mer i andre land enn i Norge. Klimamarsjen i New York for et par år siden var fantastisk å oppleve. Teknologiutviklingen de siste årene har også vært formidabel. Fornybar energi kan nå konkurrere med fossil energi, og det kan se ut til at forbrenningsmotoren er på vei ut. Bloomberg og flere andre tunge instanser spår at den vanlige bensin- og dieselbilen ikke lenger vil produseres i løpet av en 20-årsperiode. Stadig flere store land regner med å være fossilfrie tidlig på 2040-tallet. Det er en klar utvikling mot større ansvarlighet i privat sektor. Noen oljeselskaper satser på etikk og miljø framfor profittjag der eksterne kostnader legges på skattebetalerne i stedet for selskapet. Problemet er at kyniske multimilliardærer og petrotyranner fortsatt har altfor fritt spillerom. Det er som å se på to hester som galopperer side om side i stadig villere fart. Den ene står for en mer ulevelig verden hvor stadig flere nasjoner kollapser, den andre står for en ansvarlig og bærekraftig utvikling. Foreløpig ser det ut til at «fossil»-hesten ligger et hode foran, dessverre.

– Tilbake til norsk klimapolitikk, som du skryter litt av …
– Jeg prøver å se det positive i situasjonen, og tenker at hvis alle politikere i verden var like progressive som de fleste norske, så ville vi vært et skritt nærmere en løsning. At norsk politikk også har noen kraftige riper i lakken er like sikkert. Åpning for oljeboring i Arktis og i Lofoten er helt meningsløst. Verden trenger ikke disse nye oljekildene. At det skal være plass for all norsk olje og gass innenfor togradersmålet, slik Terje Søviknes & Co hevder, er noe de bare selv tror på. Realiteten er at det skal holde svært hardt i det hele tatt å nå dette togradersmålet. Når noen i tillegg vil ha det til at norsk olje er nødvendig for å hjelpe fattige mennesker i Afrika, blir det virkelig patetisk. Norsk olje er ikke gratis. Det afrikanerne trenger er ny teknologi som utnytter de ikke-fossile ressursene, framfor alt sol. Solenergi virker desentraliserende, gir uavhengighet, lokale arbeidsplasser og økende lokal kompetanse. En sentralisert fossilbasert energiforsyning gir makt til multinasjonale selskap og blodige, korrupte regimer som det i Saudi-Arabia for eksempel. Et land som framfor noen andre har finansiert terrorgrupper som IS og aktivt driver med internasjonal misjonering for den wahabistiske versjonen av islam. Regimet står som en viktig årsak til flyktningestrømmene fra MENA-området. Fortsatt investering i fossil energi, slik vi blant annet gjør med Oljefondet, er å investere i ekstremvær, ekstrem-islam, voldelige konflikter og flyktningestrømmer. Økt norsk oljeproduksjon endrer selvfølgelig ikke på dette.

– Mange er i tillegg bekymret for økonomien i norsk oljesatsing slik verden ser ut nå?
– All utvinning av olje i Arktis er dyr og risikabel. Har Bloomberg, Verdensbanken og FN m.fl. rett om framtidig etterspørsel etter olje, vil store investeringene neppe lønne seg om 15-20 år. De fleste norske oljebrønner trenger en pris på 40-50 dollar fatet for å være lønnsomme. Går prisen under 40 dollar, vil stort sett bare de store, gamle feltene gi inntekter. I tillegg til å sitte med «stranded assets», risikerer vi å forurense særlig sårbare og fiskerike havområder, forstyrre oksygenproduksjonen i havet og forsterke global drivhuseffekt. Dette vet oljeselskapene. Men så lenge skattebetalerne betaler for leteboring, er det tilnærmet risikofritt for oljeselskapet. Fjernes disse subsidiene, slik at selskapene må ta risikoen selv, vil oljeboring opp mot iskanten neppe finne sted.

God stemning under den store demonstrasjonen i New York høsten 2014: Besteforeldreaktivistene Åke og Ellen, begge fra Arendal, i samtale med klimaminister Trine Sundtoft og Heikki Holmås fra SV.