Norsk oljepolitikk nekter å endre seg, og styrer mot klimakatastrofe, skriver Dagbladets kommentator Geir Ramnefjell, etter forrige ukes utlysing av nærmere hundre nye blokker i Barentshavet. Man avviser blankt at Paris-avtalen skal ha konsekvenser for oljevirksomheten, og kjører videre i gamle spor som om ingenting har skjedd. «Det er underlig at fornuftige partier som Høyre og Aarbeiderpartiet ikke vil se sannheten i øynene: norsk oljepolitikk må endres. Oljevirksomheten er uansett på vei nedover, det haster med omstilling. Oljevirksomheten vil dessuten være forbundet med større økonomisk risiko framover.»
Oljemarerittet (Dagbladet 16.3)
Det norske oljeeventyret skal fortsette med uforminsket styrke. Regjeringen utlyste denne uka rekordmange blokker i Barentshavet. Olje- og energiminister Terje Søviknes sier «nå må vi kjøre på litt».
Regjeringen tråkker på gasspedalen, samtidig som det er fem år igjen til verden har brukt opp karbonbudsjettet. Fem år til med utslipp som i dag, før vi kan glemme ambisjonen om å stoppe den globale oppvarmingen på 1,5 grader – også kjent som Paris-avtalen.
Vår oljepolitikk, kombinert med vår lederrolle i den internasjonale klimaarbeidet, er den største politiske selvmotsigelsen i Norge. Det er på grensen til rein bløff. Jeg skal forklare hvordan, men først litt om norske politikere.
Under helgas landsmøte i Høyre, var Erna Solberg høy på klimaengasjement. I talen var «det grønne skiftet» et av de sentrale målene for partiets politikk. Arbeiderpartiet sikter enda høyere – og har sirklet inn klima som en av sine hovedsaker i valgkampen.
Likevel er det ingen av dem som tar inn over seg en helt sentral mangel ved norsk klimapolitikk: Oljevirksomheten vår kan ikke bare måles på utslippene som skjer under produksjon, den må også måles på utslippene den bidrar til når oljen forbrennes.
Andelen av utslippene fra oljen når den produseres er mellom 5 – 25 prosent, avhengig av produksjonsmåte. Resten av klimagassene kommer fra forbrenningen. Norge har knyttet seg til en avtale som regulerer utslipp fra produksjonen, men det finnes ingen slik som regulerer forbrenningen av fossil energi.
De fleste norske politikere later likevel som om denne problemstillingen ikke eksisterer. I stedet forsøker de å snakke seg rundt det, med tre standarsunnskyldninger. La oss ta alle tre:
Nr 1: «Norge er selvsagt forpliktet til målene i Paris-avtalen». Ja, vi er et av foregångslandene, men Paris-avtalen er ingen endelig størrelse. Den skal strammes inn hvert femte år, og er bygget opp av forpliktelser som landene selv melder inn. De målene som til nå er meldt inn, er langt fra nok. Med de kuttambisjonene som ligger i avtalen i dag, styrer vi mot en global oppvarming på 3,4 grader. Det vil etter alle solemerker bli en økologisk katastrofe, med potensielt store destabiliserende effekter som følge av dramatisk havnivåstigning, tørke og klimaflyktninger.
Nr 2: «Norges oljevirksomhet er omfattet av EUs kvotesystem». En gjennomgang av alt som er galt med kvotesystemet krever en egen artikkel, men for å ta det som er mest relevant i denne sammenheng. EUs kuttambisjoner er for lave. Unionen skal kutte 40 prosent av sine utslipp innen 2040, men skulle man nådd Paris-målet måtte kuttet egentlig ha vært på 55 prosent. Kvotesystemet fungerer dessuten ikke, fordi det er et stort overskudd av billige kvoter.
Tanken var at kostnaden ved utslipp skulle finansiere grønn energiutvikling i EU. Vi kunne levd med at norsk oljeutvinning tross alt stimulerte «det grønne skiftet». Sånn fungerer det ikke. Og aller viktigst, selvsagt: utslippene fra forbrenningen av olje er ikke en del av EUs kvotesystem.
Det leder oss til politikernes siste skanse:
Nr3: «Verdens befolkning øker, og det vil være behov for mer energi». Det stemmer. Men med mindre man vil oppgi argument nummer 1, Paris-avtalen, kan ikke den energien i like stor grad være fossil. To tredjedeler av de fossile ressursene må bli liggende i bakken. Spørsmålet er hvilke. Stockholm Environment institute har regnet på hvilke oljeressurser som vil være lønnsomme innenfor et togradersmål. De har funnet at grensa går ved den oljen som har en «break even» på 60 dollar fatet. En rekke norske felt – planlagt eller på skisseplanet, vil da være ulønnsomme, skriver de.
De anbefaler at oljepolitikken tar opp i seg slik beregning av klimarisiko.
Det er underlig at fornuftige partier som Høyre og Arbeiderpartiet ikke vil se sannheten i øynene: norsk oljepolitikk må endres. Oljevirksomheten er uansett på vei nedover, det haster med omstilling. Oljevirksomheten vil dessuten være forbundet med større økonomisk risiko framover. Det går an å regne på dette, slik Stockholm Environment Institute har gjort. Hvorfor gjør vi ikke det? Med et slikt regnestykke i bunn vil norsk oljevirksomhet kunne fortsette innenfor realistiske rammer. Den billigste oljen kan vi vurdere å utvinne. Den som uansett vil være for dyr, bør vi la ligge.
Hvis ikke sier Norge i praksis dette: «Vi mener ingenting med Paris-avtalen. Oppvarmingen vil stige langt forbi to grader. Det blir en kamp om hvilke fossile ressurser som skal brennes på veien mot katastrofen, og den vil vi være med på.»
(gjengitt med tillatelse fra forfatteren)
Det er helt tragisk at våre ledere ignorerer fremtiden til våre barn og barnebarn. Det er helt uforståelig. Det er ikke forenlig med en grønn framtid å lyse ut nye oljefelt
Men ønsker vi ledere som tar de utfordringene klimaendringene representerer, alvorlig, må vi velge dem! Det nytter ikke å fortsette å stemme på partier som ikke er villig til å gjøre de endringer som forskerne mener er nødvendig.