Hvorfor lete etter mer olje?

«Oljeeventyrboken er full av vakre fortellinger, som – i likhet med eventyr flest – ikke har rot i virkeligheten», skriver Bjørghild des Bouvrie i en kronikk i Bergens Tidende i dag. Stadig flere unge mennesker har forstått at fossilalderen går mot slutten – og må avsluttes hvis vi skal ha en framtid. Et tydelig tegn på det er at antallet søknader til petroleumsstudier har gått kraftig ned. Det står dårligere til med realismen hos oljenæringens lobbyister og politiske støttespillere. De sprer eventyr om framtidsutsikter og økonomiske ringvirkninger, om at «verdens fattige» trenger norsk olje, og hvor enestående «ren» den norske oljevirksomheten er.

Bjørghild des Bouvrie, organisasjonssekretær Besteforeldrenes klimaaksjon

Økende forståelse
Denne helgen kan man se grupper aksjonere i de store byene i Norge. Det handler om en støtteaksjon for Greenpeace Norge og Natur og Ungdom som har gått til søksmål mot den norske Stat på grunn av årets tildeling av nye konsesjoner til olje- og gassutvinning i nord. Hva er det de driver med? Er det nødvendig å saksøke Staten som jo alt har «klimaendringen» på sin dagsorden?

Snart er det ett år siden verdensledere samlet seg i Paris i FNs regi, og vedtok 12. desember 2015 enstemmig en rekke avtaler om å gjøre sitt ytterste for å begrense klodens oppvarming til 2°C, om mulig til 1,5°C. Avtalene ble ratifisert i rekordfart i et tilstrekkelig antall land, slik at disse vil gjelde fra 4. november dette år. De kan kalles med et flott særnorsk ord «klimadugnad», et verdensomspennende opprop for å bevare et levelig klima for vår generasjon og de som kommer etter oss.

Som Bergens Tidende berettet nylig, forstår nå 71 % av Norges befolkning at klimaendringer i høy grad er menneskeskapte. Det har gitt seg utslag i en kraftig styrking av klimapolitikken i de største byene. Og etter år med øredøvende taushet om klimaproblemene kan man nå observere et stort og mangfoldig kor av unge og eldre, bedriftsledere og kirkefolk, studenter og gründere som vitner om at vi alle må bidra til å bevare vårt livsgrunnlag: et levelig klima.

Signingsferd for oljen
Et tydelig tegn på at ungdommen forstår verden vi nå lever i, er at antallet søknader til petroleumsstudier de siste par årene har gått kraftig ned. Mens de unge fortjener ros for deres klokskap og fremsynthet, bekymrer dette Norsk olje og gass som i år har tatt seg umaken til å organisere en slags «signingsferd» Norge rundt. Den inviterer til debatt i «folkemøter» i 18 byer, helst der det finnes universiteter og høyskoler. Invitasjonen til «debatt» har som mål å inspirere til fortsatt tro på det norske oljeeventyret. Også i Bergen har studenter og andre fått besøk av olje- og gassprestene.

I Tromsø troppet ikke færre enn fire toppfolk opp til Studentsamfunnet Driv. Anført av olje- og energiminister Tord Lien kom også Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, direktør for Norsk olje og gass, Alf E. Jakobsen, ordfører i gasskommunen Hammerfest og Siri Espedal Kindem, områdedirektør i Statoil.

Hva talte de om? Schøtt Pedersen mimret over sin barndom på Vardø, som var preget av beskjedne kår. Budskapet var klart: den slags elendighet kan nå utviskes, ved hjelp av de vidunderlige skattene som venter på utvinning dypt under havene i nord. Tord Lien, med en tilsvarende bakgrunn fra Øksnes i Lofoten, tok fatt i eventyrboken og fortalte de kjente mytene fra norsk oljeindustri. At norsk olje og gass skal være så mye «renere» i produksjon enn samme produkt fra andre land. Der unnlater man å nevne den slemme heksen som er synlig for alle som ser: at forbrenning av olje og gass påfører atmosfæren de store CO₂-utslippene, 95 % mot 5 % ved utvinning av produktene. Eller eventyret at «verdens fattige» trenger norsk olje og gass. Som om ikke alle forstår at de fattige selvfølgelig er best hjulpet med en rask utbygging av lokale solcellekraftverk.

Oljeeventyrboken er forresten ganske full av vakre fortellinger, som – i likhet med eventyr flest – ikke har rot i virkeligheten. De er da også tilbakevist av klimaforskere som Norge er så heldig å ha blant sine borgere. Hele ferden til Norsk olje og gass fortoner seg som en preken for egen trangsynt menighet. Den prekenen er i strid med all sunn fornuft og med dugnaden som må til.

Olje eller fisk
Men hva med våre landsmenn i Nord-Norge da? Skal de frarøves deres del av oljekaken? Regjeringen har jo tildelt en lang rekke med nye konsesjoner i Barentshavet. LO-leder Gerd Kristiansen talte deres sak på «folkemøtet» i Bodø. Og nylig ble det kjent at hele 1.7 milliarder kroner kan komme landsdelen til gode, dersom Statoil velger å investere 60 milliarder på petroleumsfeltet Johan Castberg utenfor Honningsvåg. Ja vel! Det er da en pen sum? Men på totalt 60 milliarder utgjør 1.7 milliarder ikke mer enn 2,7 %. Og det dreier seg ikke om ilandføring, men om mulige ringvirkninger i løpet av en utbyggingsperiode over flere år; om 2,7 % av totalinvesteringen som kan tilfalle nordnorske leverandører.

Det ser ikke ut til at folk i Nord-Norge helt ser vitsen, fordi det heller ikke vanker oljerelaterte arbeidsplasser, mens «oljen» medfører en trussel for den næringen som har livnært dem i tusen år, fisket. Og det vil forhåpentlig fisket gjøre i fremtiden også, hvis naturen får være i fred.

Nei, alle med sunn fornuft forstår nå at «det grønne skiftet» – altså dugnaden for å bevare det klimaet som menneskesamfunn har kunnet utvikle seg i – trenger et samarbeid av alle krefter, også fra Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, Gerd Kristiansen og ikke minst Olje- og energiministeren som alle må komme over i et nytt spor.

Klimasøksmålet
Når ikke regjeringen har forstått dette alvorlige budskapet, og fortsetter med nye utlysningsrunder for fortsatt utvinning av olje og gass, er det helt naturlig at befolkningen tar til motmæle. Greenpeace Norge har tatt mot til seg, de flotte ungdommene i Natur og Ungdom likeså, og sendt inn søksmål mot den norske stat. De saksøker Staten for ikke å følge Grunnlovens paragraf 112 som gir oss alle rett til et sunt miljø, klima inkludert. Mange andre organisasjoner, blant andre Besteforeldrenes  klimaaksjon, støtter dette søksmålet, og med god grunn.

Flere av våre fremste jurister med professor Beate Sjåfjell i spissen, mener at Staten bryter Grunnloven med sine utlysningsrunder. I Nederland har en flokk med bekymrede borgere saksøkt den nederlandske stat og vunnet! (den såkalte Urgenda-dommen i 2015). Regjeringen ble dømt til å opptrappe sine klimatiltak til et nivå som er i tråd med mål den selv hadde vedtatt. Regjeringen har svart at den vil gjøre det, selv om den har anket på formelt grunnlag. Den hevder at det ikke er rettsinstansene som skal utforme landets politikk.

Slik kritikk kan også høres her til lands. Men mange jurister mener at det er helt legitimt, at urolige borgere må kunne saksøke sin stat når den fører en politikk som truer å ødelegge klima og dermed vårt livsgrunnlag.

Å fortsette med leting, utvinning og produksjon av ny olje og gass kaller jeg for kamikaze-politikk. Det er som å storme opp Prekestolmassivet og fortsette utfor stupet …

Bjørghild er også bidragsyter til den hollandske miljøstiftelsen Urgenda, som fører et klimasøksmål mot staten. – Mine barnebarn har rett å vokse opp i et trygt klima, sier hun.