Arktis i urovekkende endring

Som alle vel har fått med seg, har det vært rekordvarmt i Arktis denne vinteren. I Longyearbyen var temperaturen i januar 11,5 grader over normalen og i februar 10,6 grader over. Professor i miljøkjemi, Hans Martin Seip mener situasjonen er urovekkende. – Temperaturen har steget betydelig mer enn det globale gjennomsnitt de siste hundre år. Stigningen har ikke vært jevn. Det var ganske varmt også på 1930- og til litt ut på 50-tallet, i alle fall på Svalbard. Så sank temperaturen noe og var relativt lav fram til ca 1980. Men deretter stiger den til høyere verdier enn noen gang siden målingene startet, forteller han.

Normalt og unormalt
Det er for så vidt normalt at endringer i globalt klima gir seg ekstra sterke utslag i Arktis. I engelsk litteratur snakker man gjerne om «the polar amplification». Dette fenomenet observeres ved alle årstider, men er sterkest om høsten og vinteren. Figur 1 viser avvik fra normaltemperaturen i vintermånedene fra 1960 til 2013 for områdene 0 – 60°N og for 60 – 90°N. Figur 2 viser trenden i vintertemperatur i perioden 1990 – 2013.

Figur 1

Figur 2

Det unormale er at vi får så sterke utslag som dem vi opplever nå, sier Seip. Det har vært litt usikkerhet om utviklingen, blant annet fordi bakkmålinger og satelittmålinger har vist litt ulik utvikling. – Dette er ganske komplisert, men nå viser også de to målemetodene samme trend. Særlig i nordlige områder var temperaturene unormale i vinter, se figur 3. Nå er det rekordvarmt også 5 kilometer over hodene våre.

Figur 3

Havisen går tilbake
Satelittovervåking og måling av havis i Arktis startet i 1979. Siden har det vært en dramatisk reduksjon, og utbredelsen i februar i år var den minste for denne måneden siden målingene startet. Figur 4 viser utbredelsen av havis i september når utbredelsen er minimal og i mars når den er maksimal. Utbredelsen er ikke bare avhengig av overflatetemperaturen, også andre faktorer, særlig variasjon i havstrømmer, spiller inn.

Figur 4

Innlandsisen på Grønland
I det tjuende århundret var endringene i ismassen svært variable med raskere tap i 1920- og 1930-årene mens massen var nokså stabil i 1970- og 80-årene. De senere år har det vært et betydelig tap. Figur 5 viser tap summert tap av ismasse for Grønlands innlandsis fra 2002 til 2014.  De røde stjernene svarer til verdier for juni (eller mai der juniverdier mangler).

Figur 5

FNs klimapanel angir at smelting av Grønlands innlandsis vil føre til en havnivåstigning på mellom 2 og 9 cm i 2100 og mellom 8 og 119 cm i 2300. De skriver også at stabil global oppvarming over en viss terskel over førindustriell temperatur vil føre til nesten fullstendig smelting av Grønlands innlandsis over tusen år eller mer. Dette vil gi en stigning i havnivået på omtrent 7 meter. I tillegg vil økt smelting gi større tilførsel av ferskvann. Det vil kunne påvirke havsirkulasjonen, noe som igjen påvirker klimaet.

Perspektivene framover
Hans Martin Seip understreker at klimautviklingen i Arktis er komplisert og sammensatt, og med flere usikre konsekvenser. – Isbreer i Arktis, som andre steder, har variert betydelig siden siste istid. Dette henger i stor grad sammen med varierende solinnstråling, og det er grunn til å merke seg at minkingen nå skjer i en periode der man ville vente at endringer i solinnstrålingen faktisk skulle gi vekst av isbreer.

Mens vintertemperaturen lengst nord økte betydelig i perioden 1990 til 2013, sank den i en del områder noe lenger sør, se Figur 2. Noen forskere hevder at mindre is i Arktis kan føre til kaldere vintre blant annet i deler av Eurasia. Dette er fortsatt omdiskutert, men det virker sannsynlig at slike effekter kan oppstå.

I hvilken grad tining av permafrost fører til utslipp av den sterke drivhusgassen metan er fortsatt uklart. Men det dreier seg om et svært stort karbonlager, så det er absolutt grunn til uro. Etter en periode med temmelig stabilt metannivå i atmosfæren, begynte konsentrasjonen å stige igjen fra 2006.