Uakseptabelt signal fra regjeringa

Klimagassutslippene de neste to årene vil ikke gå ned, og påvirkes ikke av beslutninger denne regjeringen gjør, sier klimaminister Vidar Helgesen til Aftenposten 18. januar. En måned etter at regjeringen undertegnet Paris-avtalen som trer i kraft i 2020, men der det understrekes at forsterket tidlig innsats fra rike land – «pre-2020 action» – også er nødvendig. Som politisk signal er det vanskelig å ta alvorlig og man blir nesten målløs, skriver Halfdan Wiik, leder for Besteforeldreaksjonen. Det er også en hån mot Stortingets klimaforlik fra 2012, der gapet mellom vedtatte mål og reell innsats blir bare stadig større.

Paris-avtalen må følges opp
Egentlig bør vi bli skikkelig sinna, mange. Som Stéphane Hessel for noen år siden, fransk krigshelt og diplomat, som over 90 år gammel ga ut pamfletten «Indignez-vous!». Den blei oversatt til 40 språk og solgte i millioner. Våre politiske ledere gir for mye etter for pengemakta og er i ferd med å undergrave det historiske prosjektet for samhold og rettferdighet som kom ut av den store kampen mot nazismen i Europa, hevda han. Heller ikke har de greid å takle historisk nye utfordringer: «Klimakrisen blir stadig vekk verre og er en alvorlig trussel både mot de fattigste i verden og mot selve grunnlaget for et sivilisert liv på Jorda.»

Paris-avtalen er et ambisiøst forsøk på å møte denne trusselen, ved at alle land i verden skal arbeide for: «å holde økningen i globale gjennomsnittstemperatur til godt under 2° C over førindustrielt nivå, og å anstrenge seg for å begrense temperaturøkningen til 1,5° C, i anerkjennelse av at dette vil vesentlig redusere risiko og konsekvenser av klimaendringer.»

Alle ser alvoret med andre ord. Men det er ikke nok, i en verden der så sterke krefter trekker i gal retning. Faktum er at en rekke av landene har planer om å øke og ikke redusere sine klimagassutslipp. Kina og India vil bare øke dem litt mindre enn de ellers ville gjort. Andre som USA, EU og Canada har lovet å kutte med rundt 1 prosent hvert år fram til 2030 – langt under det alle veit må til.

Ikke mer narrespill
Vår egen norske regjering sier de vil kutte CO₂ med 40 prosent innen 2030 sammenligna med 1990, men har ikke tenkt å følge opp dette slik vi skulle tro – ved å kutte nasjonale utslipp med 3 prosent i året. Åpenbart er det mer kvotehandel og ikke mer omstillinger det skal satses på. På samme måte som Stoltenberg «overoppfylte» Kyoto-avtalen, uten å bry seg om bestemmelsen i avtalen som sier at slik handel skal være et supplement til innenlandske tiltak.

Men på denne måten kunne vi jo kuttet 40 prosent i morra; det er bare å bla opp noen ekstra millioner. Det er heller ingen grunn til å vente til 2050 med å bli «karbonnøytral»; det kan vi bli i overimorra.

Dette blir et narrespill hvis vi ikke sørger for utslippskutt som monner fra egen industri, transport, osv. Det tilslørende og misvisende språket er blitt et demokratisk problem. Det må være en rett for folk i et land med folkestyre, at vi skal slippe å tolke det våre politikere sier, fordi de har lagt seg til en retorikk der man nærmest må være ekspert for å forstå hva de legger i orda de bruker. Og der enden på visa er at «forpliktelsene» Norge påtar seg, ofte viser seg å være sørgelig uforpliktende.

Grunn til å bli sint
For ti år siden tok jeg initiativ til det som blei Besteforeldrenes klimaaksjon. Når jeg ser meg tilbake, tenker jeg at det er ti år med misbrukte muligheter, veldig mange ord og utrolig lite handling. Vi kan ikke drive på slik. Svadakvoten er for lengst oppbrukt. I stedet for å konfrontere målkonflikter og sektorinteresser og ta noen vanskelige valg, har toneangivende politikere henfalt til mytedanning og skjønnmaling. Slik at de kan fortsette med gamle prioriteringer. Som om klimaproblemene ikke var oppdaget ennå. Regjeringa Stoltenbergs viktigste klimatiltak var å bygge flere gasskraftverk, samt historisk høge investeringer i oljeindustrien og subsidier i milliardklassen til leitevirksomheten. Regjeringen Solberg følger opp med ny konsesjonsrunde i Arktis, økt satsting på CO₂-utspyende motorveier og en tydelig uvilje mot å se at Paris-avtalen krever noe særlig av oss – her og nå, heime, i Norge.

«Norsk olje og gass er en del av løsningen, ikke av problemet», er mantraet vi hører fra AP og Høyre. Hadde jeg vært Solberg eller Gahr Støre, ville jeg i det minste spurt meg sjøl om dette ikke er for godt til å være sant? Og hvor hjelpsomt er en slik holdning for et næringsliv som blir nødt til å omstille seg før eller seinere, og som skal gi våre barnebarn et arbeid å gå til?

Som bestefar til to uskyldige unger som fortjener bedre, tar jeg med meg den nå avdøde Stéphane Hessels appell inn i det nye året: «Du må først bli forbannet. Det fører nemlig til noe svært viktig: engasjement.» Klimakrisen er strukturell, vi sitter alle fast i myra og har vondt for å trekke beina etter oss. Likevel må vi holde fast på at demokratisk valgte politikere på en helt spesiell måte er betrodd ansvaret for å få opp farta og beskytte rettighetene til de unge og ufødte, de forsvarsløse og naturen.

Hvis tingene fortsetter sin skeive gang slik Helgesen antyder, må de ansvarlige kanskje begynne å forberede seg på å forsvare seg for en domstol, slik det nå skjer i flere andre land. «Gjennom Grunnlovens paragraf 112 er våre folkevalgte rettslig forpliktet til å føre en politikk som ikke ødelegger kloden for de neste generasjonene», sier høgsterettsadvokal Pål W Lorentsen i samme nummer av Aftenposten. Klimakrisa er global, men Norge må gjøre sin del av jobben, og vi kan ikke se på at vi har en regjering som tar så lett på utfordringene som dette.