Paris-avtalen har gitt grunnlag for håp, og vil prege klimaarbeidet og klimadebatten i 2016. Men skal den bli et vendepunkt, og mer enn nok en samling med vakre ord, må verdens land overvinne den smale nasjonalismen, sier Svein Tveitdal. Han er tidligere FN-direktør og har arbeidet for flere av klimatoppmøtene. Foran siste stortingsvalg var han leder av kampanjen Klimavalg 2013 med over hundre tilslutta organisasjoner. Da som nå holder mange av de norske politikerne seg til en virkelighetsforståelse og en retorikk der norsk olje og gass ikke er problemet, men «en del av løsningen». Slik kommer vi ingen vei, mener Tveitdal.
Det må kuttes raskt
Det er historisk at alle land nå er enige om et bærekraftig globalt klimamål, og erkjenner at fossilalderen må avsluttes. Samtidig plasserer avtalen ansvaret tydelig hos det enkelte land. – Men hovedretningen i norsk politikk er like tydelig i utakt med avtalens ambisjoner, sier Svein Tveitdal. Det hjelper ikke å begrense utslippsveksten eller å kutte litt her og der med til sammen en eller to prosent i året, når målet er å redusere utslippene til en brøkdel av dagens nivå, og vi vet at dette må skje fort og effektivt.
– Norge har som kjent lovet 40 prosent kutt innen 2030, i samarbeid med EU. Men for det første har vi ikke spesielt gode erfaringer med myndighetene våre; det ender ofte opp i kjøp av tvilsomme klimakvoter. For det andre er dette heller ikke nok. Det er viktig å være klar over at summen av det landene har forpliktet seg til, ikke vil redusere men øke utslippene fram til 2030, faktisk med over 20 prosent. Det kan i beste fall stabilisere den globale oppvarmingen til rundt 3 grader. Men dette igjen forutsetter at alle land kutter raskt etter 2030. Vi kan altså fortsatt få en oppvarming på fire grader eller mer og en global klimakatastrofe.
Oljelobbyens makt
En ansvarlig klimapolitikk dreier seg om realisme og redelighet og om makthavernes vilje til å ta vanskelige beslutninger til gode for framtidas generasjoner, selv om det skulle svi på kort sikt, sier Tveitdal. Inntil den norske regjeringen vedtar å la fossile reserver i Arktis, Lofoten og andre steder være urørt, vil de fortsette å underminere avtalen de nettopp har undertegnet.
– Akkurat nå har vi en kamp om virkelighetsbeskrivelsen. Tord Lien var raskt ute og slo fast at Paris-avtalen ikke betyr noe for regjeringens planer i nordområdene. Støttepartiene heller mot stopp for oljeutvinningen, mens Sundtoft før hun valgte å trekke seg, mente noe midt imellom, at olje og gass vil bli mindre verdt og at markedet må løse problemet. Mye kan skje kommende året og fram mot stortingsvalget i 2017, og jeg tror det blir viktigere enn noen gang med en utenomparlamentarisk allianse som viser at det er bredde bak ønsket om reell politikkendring.
– Oljelobbyen er selvfølgelig veldig sterk i et land som Norge, og planene i Barentshavet vil neppe bli stoppet. Men retorikken som vi hører også fra AP og Jonas Gahr Støre om at norsk olje er renere og at erstatning av kull med gass er et viktig bidrag til løsning på klimakrisen, er forfeilet. Det er urealistisk og naivt å tro at mens verden som helhet skal tilpasse seg en situasjon der 80 prosent av reservene av fossilt drivstoff blir liggende i bakken, uutnyttet, så skal Norge ta opp alt som er drivverdig og fortsette å lete etter mer, som om ingenting har skjedd.
Det kan nesten virke som om norske politikere tror at det er bare kull som vil bli berørt og som trenger å bli faset ut – slik at markedet blir bedre for vår olje og gass, sier Svein Tveitdal. Han etterlyser en stortingsmelding som ser på hva Paris-avtalen innebærer for Norge. Den bør blant annet ta for seg hvordan pensjonsfondet kan øke sitt engasjement i den grønne omstillingen, også i Norge. Slik kan fondet bidra til å sikre velferden til framtidige generasjoner ikke bare økonomisk, men også miljømessig. – Spørsmålet er om våre folkevalgte består den krevende oppgaven det er å gjennomføre dette, avslutter han.
Takk for ein innsiktsfull og avklarande artikkel! For å avslutte oljealderen må vi kanskje gå meir til kjernen av problemet: Statleg støtte til oljeverksemda. Kunne vi fått redusert støtta til leiteboring eller i alle fall utsett den til oljeselskapa faktisk har funne olje og kan betale skatt, hadde truleg leitinga i Barentshavet blitt altfor risikabel og tørka inn av seg sjølv. Vi risikerer å kaste over 200 milliardar på havet, og det er litt av eit ansvar å få for dei politikarane som har stemt for 23. konsesjonsrunde! (Alle unnateke MDG og SV). BKA sine medlemmer kan konfrontere våre folkevalde med dette, send mail og ring!
GI BARNA FORUTSIGBARHET OG STABILE RAMMEVILKÅR!!
(Utrekning: Det kan borast 300 leitebrønnar som følge av 23. konsesjonsrunde. Kvar brønn kostar omlag ein milliard og staten dekker 78%).
Veldig klar og avklarende artikkel fra Tveitdal. Men leser politikerne den, eller er det bare vi i «menigheten»?
Svein Tveitdal beskriver realitetene i klimasituasjonen på en klar og tydelig måte. Hvorfor er det da så liten interesse rundt disse spørsmålene? Hvorfor trekkes ikke klimasaken inn når vi drøfter daglige politiske spørsmål og andre samfunnsspørsmål? Hva skal til for at klimaavtalen fra Paris skal få effekt? På vegne av jordas framtid og våre barn og barnebarn må vi alle samle oss og stille krav til regjering og Storting om å ta Parisavtalen på alvor! Vi må brette opp ermene og starte i dag!