På 1970- og 80-tallet var verden alarmert over «hull i ozonlaget». Det beskytter livet på Jorda mot farlig ultrafiolett stråling. Uttynningen var menneskeskapt – det skyldtes utslipp av syntetiske gasser, spesielt KFK-gasser som blant annet ble brukt i kjølesystemer. En skrekkvisjon var hvordan det ville gå med kloden når alle kinesere hadde fått seg kjøleskap. Nå er vi nesten der, og det har gått bra. Fordi politikerne tok utfordringen på alvor.
For 25 år siden ble Montrealprotokollen vedtatt av 24 land. Senere har 175 andre sluttet seg til og forpliktet seg til å fase ut bruken av KFK-gasser. Og de etterlever avtalen. Da den ble undertegnet, i 1987, ble det produsert 1,8 millioner tonn ozonnedbrytende gass ut i atmosfæren hvert år. I 2010 ble det produsert 45 000 tonn. Det er en reduksjon på 98 prosent.
En gladsak
Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan, har omtalt det som den mest vellykkede internasjonale avtale noensinne. Nå blir den holdt fram som et eksempel til etterfølgelse for de langt på vei resultatløse klimaforhandlingene.
– Dette er en gladsak som forteller minst to ting: Det er mulig å få til noe hvis vi virkelig vil og går sammen. Og, det tar lang tid å lege miljøskadene; ozonlaget er fortsatt tynt, men det blir ikke tynnere. Det har så vidt begynt å legge på seg, om 40-50 år kan det være tilbake der det var før 1980, sier sjefingeniør Alice Gaustad i Klima- og forurensningsdirektoratet til Aftenposten.