Psykiater Brit Haver har tre barnebarn og bor i Bergen. Hun er opptatt av vår rolle som forbilde for barn og unge. – Jeg blir så opprørt når jeg tenker på hvor dårlig vi tar vare på dyr og menneskers rett til et godt miljø. Vi må slutte å ødelegge natur og landskap med dårlig arkitektur, tankeløs utbygging og rovdrift! Disse tingene har alltid opptatt meg, og ble forsterket da det gikk opp for meg hvor alvorlig verdens klimasituasjon er. Jeg er oppriktig skremt, slik alle oppegående mennesker bør være. Som katolikk er Brit veldig glad for at paven nå har viet en hel encyklika til klimaspørsmålet. Det er en appell til alle mennesker av god vilje, sier hun.
Trenger en eldrebølge
Brit Haver er en pioner innen rusomsorg og ble i vår, samtidig med at hun gikk over i pensjonistenes rekker, tildelt Kongens fortjenstmedalje for sin innsats for alkoholiserte kvinner. – Det er bra at pensjonisttilværelsen skal være fylt av mer ro og mer tid til å tenke over hva som er viktig. Tilbaketrekning, derimot, er ikke like bra, hvis det betyr at man ikke engasjerer seg i det som angår oss alle. Det å bli bestemor har vært helt avgjørende for mitt engasjement, sier den nylig pensjonerte professoren.
Hva kan vi som tilhører besteforeldregenerasjonen tilføre klimadebatten, mener du?
– Mye, tror jeg. Nettopp dette at vi har større grad av frihet til å velge hva vi skal bruke tiden til, er en stor ressurs. Samfunnet trenger en positiv, miljøbevisst, ny eldrebølge! Husk at vi har vært vitne til en utvikling som de unge ikke har sett: De påtagelige negative endringer som har funnet sted bare i løpet av vårt livsløp. Husk også at vi som eldre kan tale med en særskilt troverdighet. Når vi krever at politikerne må ta konsekvensene av klimaforskernes funn og advarsler – koste hva det koste vil – er det utelukkende av ansvarsfølelse for andre og for framtida.
Brit i New York 21. september 2014, sammen med andre norske besteforeldre og deltakere på den store klimamarsjen.
Bestemor i New York
I september 2014 reiste Brit til New York for å delta i People’s Climate March, der 400.000 fylte gatene. – Jeg syntes det var så viktig for oss å være synlig til stede i denne sammenheng, som «Concerned Grandparents» som ikke overlater problemene til de unge. Det ble en inspirerende opplevelse. Selv om det var at hav av folk, så ble vi fra Norge lagt merke til, i våre røde vester og aksjonshatter. Noe av dette håper jeg vi kan gjenta i Paris dette året, slik at politikerne virkelig kan få kjenne trøkket fra folket! Tenk på at den første store klimarapporten fra FN ble lagt fram for hele 25 år siden. Hvor mye som kunne vært gjort og hvor lite som faktisk har skjedd. Det er for galt, vi kan ikke finne oss i det lenger!
Uansvarlig virkelighetsflukt
Men ute i folket er det mange som velger å lytte til såkalte klimaskeptikere, som avviser klimaforskernes advarsler. Hva tenker du om dette?
– Det der er egentlig bare trist. Vi vet jo at det blant forskerne er en voksende konsensus. Det vil alltid være en liten gruppe forskere som har en annen oppfatning, og slik uenighet er selvsagt nødvendig for å komme videre. Men all den skepsis som uttrykkes – særlig av menigmann, uten faglige forutsetninger – oppfatter jeg som benekting av realitetene. Det er en velkjent forsvarsreaksjon i møte med det som er ubehagelig. Det finnes fortsatt mennesker som benekter at Holocaust fant sted, til tross for en overveldende dokumentasjon. Det er forunderlig. Men slik er vi mennesker. Vi velger i mange henseender å fortolke virkeligheten slik at den skal passe med våre oppfatninger og interesser. La meg legge til at det selvfølgelig ville være hyggelig hvis de såkalte skeptikerne hadde rett, og vi ikke trengte å være bekymret! Men det er jo ekstremt uansvarlig å satse på at det er slik. Det blir som å feste lit til den ene som sier at flyet du skal reise med er helt i orden, mot 99 flyeksperter som advarer på det sterkeste. Ville du tatt sjansen på det?
Kirken og forvalteransvaret
Jeg tror det er rett å si at både Den katolske kirken og de fleste andre kirkesamfunn ikke har sett sitt ansvar tidsnok, sier Brit Haver. Men nå skjer det faktisk veldig mye. Det varmer mitt hjerte å se at pave Frans endelig har kommet med sin store klima-encyklika. Sitt økologisk manifest, kan du si. Navnet Laudato Si – Lovet være du, min Herre – er hentet fra den gamle Solsangen av Frans av Assisi, en lovsang til skaperen, naturen og universet. Jeg tror det blir en viktig etisk inspirasjon til arbeidet for en ny internasjonal avtale i Paris.
– Fortsetter vi å ødelegge naturen, vil naturen til slutt ødelegge oss; det er essensen i pavens budskap slik jeg opplever det. Han henvender seg ikke bare til store og innflytelsesrike organisasjoner og nasjoner, men også til hvert enkelt menneske, katolikker som ikke-katolikker, troende som ikke-troende, og ber alle mennesker av god vilje ta ansvar for å forvalte våre ressurser på en mer rettferdig måte. Han påpeker at klimakrisen vil få dramatiske konsekvenser for oss alle, ikke bare de særlig sårbare, samtidig som han påpeker det urettferdige i at det nettopp er de fattigste som bærer den tyngste byrden.
Respekt og kjærlighet
Som bestemor, hva slags livsverdier ønsker du å gi videre til barnebarna dine?
– Jeg er vel opptatt av «gammeldagse» verdier som plikt og moral og felles ansvar. Og av kunnskap som kilde til veiledning av våre valg i livet. Men også av friheten til å forfølge sine egne drømmer, det er klart. Problemet er at det underveis er kommet til en individualisme i samfunnet som er vanskelig å bekjempe, og som uroer meg. For mine egne barnebarn ville jeg ønske at de blir både nyttige og gode: At de respekterer og bryr seg om andre mennesker som seg selv. Jeg ville ønske at ekte kristne livsverdier får forme deres måte å leve på. Da tenker jeg mer enn noe på kjærlighetsbudet: Men størst av alt er kjærligheten.
Frans mater fuglene, av Giotto.
SOLSANGEN av Frans av Assisi, ca. 1225
Lovet være du, min Herre, med alt du har skapt.
Særlig herr bror Solen, som gir oss dagen,
og du gir oss lys ved den.
Og den er skjønn og stråler med stor glans.
Av deg selv, aller høyeste, er den et avbilde.
Lovet være du, min Herre, for søster Månen og stjernene,
på himmelen skapte du dem klare og kostelige og vakre.
Lovet være du, min Herre, for bror Vinden
og for luften og skyene og himmelen og allslags vær,
for ved det lar du all din skapning få livets opphold.
Lovet være du, min Herre, for søster Vannet
som er nyttig til alt og ydmykt og kostelig og vakkert.
Lovet være du, min Herre, for bror Ilden,
for ved den lyser du opp i natten.
Og den er skjønn og sterk og mektig.
Lovet være du, min Herre, for søster Jorden, vår mor,
som oppholder oss og som leder oss
og frembringer frukter og gress og fargerike blomster.
Lovet være du, min Herre, for alle dem
som tilgir av kjærlighet til deg
og lider vondt og overlast.
Lykkelig er den som bærer det med tålmod,
for av deg, aller høyeste, skal han få sin krone.
Lovet være du, min Herre, for vår søster den legemlige død,
som ikke noe levende menneske kan unnslippe.
Ve den som dør i dødssynd.
Lykkelig den som lar din hellige vilje skje,
for den annen død skal ikke ramme ham.
Lov og velsign min Herre og takk ham,
og tjen ham med stor ydmykhet.