Det beste i livet er gratis

Pensjonert høgskolelektor Per Aunet fra Levanger er 74 år og bestefar til fem. Han har vært aktiv i miljøbevegelsen i mange år, nestleder i Naturvernforbundet og stortingsrepresentant for SV. Når det gjelder klimaproblemene er de ikke så nye som noen innbiller seg, sier han. Da han for noen år siden ryddet kontoret, etter mer enn 40 års yrkesaktivitet, fant han gamle forelesingsnotater om drivhuseffekten fra tidlig på syttitallet. – Men det er flott at vi nå har mer trøkk i sakene. Bare vi ikke blir for snevert opptatt av de problemene vi skaper for oss selv. Det er ikke bare menneskenes livsvilkår som har interesse og egenverdi, men også naturen, landskapet og våre medskapninger.

Tror på opplysning og utdanning

Per forteller at natur- og miljøengasjementet ble vekket på slutten av sekstitallet, av folk som Rachel Carson, Georg Borgstrøm og Sigmund Kvaløy Setreng. De sto for en mer helhetlig tilnærming til problemene enn vi ofte ser i dag, sier han. – Deltakinga i Mardøla-aksjonen i 1970 ble ellers ganske avgjørende for meg. Den vekket mange. Og når motdemonstranter møtte opp med plakater hvor det stod skrevet «Nazi go home» og «Hippies go home», skjønte jeg viktigheten av god informasjons- og opplysningsvirksomhet!

I 1970 la Mardøla-aksjonen i Eikesdalsfjella grunnlaget for den moderne norske miljøbevegelsen. Mer enn 40 år seinere er kampen mellom vekst og vern fortsatt den samme, mener Per Aunet (stående midt i bildet til venstre for plakaten).

– Du har bakgrunn fra lærerutdanninga. Hva har det betydd for deg som miljøaktivist?
– Det har lært meg mye. Vi har nok en tendens til å henvende oss til de lukkede sinn, de som er vanskelig å endre på, fremfor til de åpne sinn, de unge. Jeg var ansatt ved Universitetet i Bergen da jeg i 1971 valgte å ta i mot en stilling ved lærerutdanninga i Levanger. Karrieremessig mente mange at det var en lite klok avgjørelse. Men jeg hadde en tanke om at dersom jeg greidde å få kommende lærere til å forstå biologi, økologi og kjemi på riktig vis, ville vegen til barnas åpne sinn være kort.
– Noen år seinere, etter en periode på Stortinget, takket jeg nei til renominering med mye av samme begrunnelse. Jeg trivdes bedre med at hundre lærerstudenter kom til mine forelesninger om økologi og miljø, enn at femti stortingsrepresentanter reiste seg og forlot stortingssalen dersom en miljøsak skulle debatteres.
– Men det har skjedd en del siden den gangen du satt på Stortinget. Etter at klimaproblemene kom på dagsorden kan ingen lengre vende ryggen til miljødebatten.
– Det er rett, og det er positivt, selvsagt. Samtidig er det mye virkelighetsflukt ute og går, og det er tungt å få folk til å tenke virkelig nytt. Vi ser det vel best i oljepolitikken, der toneangivende norske politikere har fått det for seg at det beste de kan gjøre for klimaet er å pumpe opp så mye olje og gass som mulig.
– For øvrig må jeg få lov å si at jeg er litt betenkt over at storparten av miljøbevegelsen er så ensidig opptatt av klima, og ser ut til å ha glemt de andre store miljøutfordringene. Vi må selvfølgelig gjøre det vi kan for å stabilisere klimautviklingen, men uten å ødelegge enda mer av vårt utrolig sårbare biologiske mangfold.

Besteforeldre i samfunnsdebatten

Besteforeldrenes klimaaksjon var i noen år knytta til Framtiden i våre hender, men valgte i 2012 å bli en egen uavhengig medlemsorganisasjon. Per argumenterte sterkt for dette. Ikke fordi han hadde noe imot FIVH, men fordi det er viktig å stå fram som bekymra og engasjerte besteforeldre og ikke noe annet.
– Ja, det var et riktig og viktig veivalg. Det er som besteforeldre vi har troverdighet og blir lytta til. «Du skal høre etter når gammelhunden gjør», sier vi her i Trøndelag. Når kunnskap og erfaringer ender opp som klokskap, er det en umistelig verdi for samfunnet. Som eldre mennesker ser vi bedre de lange linjer. Uvesentligheter skygger ikke i samme grad for hva kommende generasjoner kan ha i vente.
– Men BKA har bare litt over tusen medlemmer. Hva skal vi gjøre for å bli flere?
– All erfaring viser at det er tyngst å få de første tusen. Etter hvert som vi alle benytter ATA-metoden (ansikt til ansikt-metoden) i våre nærmiljøer – i by og bygd, i båt, på trikk, i fjøset, i industrien, på andre arbeidsplasser, og i selskapelige sammenhenger – og legger premissene for gode samtaler om klimautfordringene, så kommer også presset til å øke mot politikere og beslutningstakere på alle nivå. Det viktige arbeidet med Klimavalgalliansen må videreføres. Fram mot valget 2017 må utvetydige spørsmål om klimaproblematikken utarbeides og presenteres for alle listekandidater. Ingen skal få åle seg unna med de vanlige uklarheter, og svarene må bekjentgjøres for velgerne. Stortingsvalget i 2017 må bli oppfattet som viktigere og mer skjebnesvangert enn folkeavstemningene i kongeriket i 1972 og 1994.

Vekstens falske ideologi

Per er grunnleggende enig med Erik Dammann i hans kritikk av et økonomisk system basert på evig og ustoppelige vekst. Det har ingenting med ekte menneskelig framskritt å gjøre. Han kaller det «kreftcellas ideologi», og er stadig vekk forundra over hvordan begrepet verdiskapning benyttes uten at vi hører om verdiforringelsene som følger med. Det burde være like selvfølgelig som at vi forholder oss til både inntekter og utgifter i budsjettsammenhenger.
– Og da til slutt, Per, er det naturlig å spørre – hva slags livsverdier ønsker du mest av alt å gi videre til barnebarna dine?
– Noe av det jeg ønsker de skal få med seg, er at det ikke bare er mennesker som har egenverdi, men også naturen. Det er ikke slik at ei elv først får verdi når den legges i rør, ødelegges og omsettes i penger. Den har en egenverdi som urørt vassdrag. I dag ser det ofte ut til at både menneskers verdi og naturverdier måles etter hvor mye penger man kan få ut av ting. Jeg vil gjerne at mine barnebarn skal lære å se muligheter, at det finnes løsninger uansett hvor vanskelig det kan se ut. Framfor alt håper jeg at de skal forstå at nok er nok og at nok er best. Og at alt det aller beste her i livet er helt gratis.