Norsk klimapolitikk fortsetter å forvirre

Det har alltid vært vanskelig å få tak på hva norske politikere egentlig mener når de snakker om «norske utslippskutt». Ofte har det bare dreid seg om kjøp av mengder billige utslippskvoter i andre land, uten tiltak som monner på heimebane. Etter avtalen som nylig er inngått mellom regjeringen og støttepartiene er forvirringen større enn noensinne. Norge skal knytte klimapolitikken sin tettere til EU, med et mål om 40 prosent kutt innen 2030. Det høres ambisiøst ut. Men ingen kan si hvordan det skal skje, eller hva det betyr innenlands. – Jeg synes det er rart at Venstre og KrF har valgt å bidra til en såpass uklar politikk, sier klimaskribenten Bård Lahn.

Norges dobbeltliv
Bård Lahn er rådgiver på internasjonal klimapolitikk, og forfatter av den kritikerroste boka «Klimaspillet» (2013). Han er tidligere leder av Natur og Ungdom, og har deltatt i Norges delegasjon til FNs klimaforhandlinger. I nettmagasinet «Energi og Klima» skriver han at problemet med norske klimamål er at de alltid har operert på to ulike nivåer. Hva mener han med det?

– Helt siden 1990-tallet har det politiske Norge levd to parallelle liv i klimapolitikken. På den ene side, i internasjonal forhandlinger, forplikter vi oss til relativt ambisiøse utslippsreduksjoner. På den andre, i Stortingets diskusjoner, settes løse og uforpliktende mål for hvordan norske klimagassutslipp faktisk skal utvikle seg. Når begge deler kalles «klimamål» er det ikke rart det skaper forvirring.

Du sier at regjeringen og KrF/Venstre har kastet bort en sjanse til å koble de to nivåene sammen.
– Når vi skreller bort retorikken fra partiene er det mest slående ved avtalen at norske klimamål ser ut til å beholde omtrent samme ulne innretning som i dag. Miljøbevegelsen har stadig vekk gjort forsøk på å koble nasjonale utslipp  til internasjonale forpliktelser, uten å lykkes. Det nærmeste vi kommer er Stortingets klimaforlik fra 2012. Der var målsetningen en reduksjon til 47 mill tonn innen 2020. Det var alt for lavt, men i det minste konkret.

Men nå vil alt flyte rundt i et samarbeid med EU og kjøp av EU-kvoter, mener du?
– Som nasjon må vi ha en klimapolitikk som det er mulig for velgere, bedrifter og organisasjoner å engasjere seg i. Vi trenger i det minste et bindende, nasjonalt mål for innenlands utslippskutt i de sektorene som ikke er omfattet av EUs kvotemarked: transportsektoren, avfall, landbruk, bygg og så videre. Det som er overraskende med avtalen Høyre, Frp, KrF og Venstre har lagt fram, er at de går motsatt vei. De har valgt å knytte alt sammen til EU-systemet.

En misbrukt mulighet
Dette blir mye av samme problemet som med Kyoto-avtalens «fleksible mekanismer», sier Lahn. Stoltenberg hevdet som kjent at han hadde «overoppfylt» Kyoto-målene, selv om utslippene fra norsk territorium bare fortsatt å øke. Det hele blir lettere absurd, og ganske ødeleggende for debatten. Vi snakker forbi hverandre, og folk flest skjønner lite eller ingenting. Undersøkelser viser at flertallet ikke har tillit til at politikerne tar klimautfordringene på alvor. Det er ikke det minste rart!

Men siden Norge har levd et slik dobbeltliv i klimasammenheng, kan det kanskje også være noen fordeler med en sterkere EU-tilknytning?
– Ja, en del EU-land har vært langt mer progressive i sin klimapolitikk enn Norge, så vi kan nok vente en del positiv smitte og press. Som Venstre har vært flinke til å påpeke, er det selvsagt også fullt mulig for Stortinget å sette mål for innenlands utslippskutt i hver enkelt sektor, i tillegg til målet om 40 prosent kutt som skal gjennomføres på EU-nivå. Jeg har imidlertid vondt for å tro at det er dette som er hensikten fra Solberg-regjeringa. I stedet for å bruke anledningen Paris-toppmøtet gir til å skape samsvar mellom Norges internasjonale klimaforpliktelser og utviklingen i våre nasjonale utslipp, har de valgt å videreføre og forsterke forvirringen. Jeg har kalt det en misbrukt mulighet, og det holder jeg fast på.

Ola Dimmens kommentar til den nye EU-orienterte klimapolitikken.