Det er fortsatt mulig å unngå en klimakatastrofe, mener den verdensledende forskeren og aktivisten James Hansen. Men da bør det skje noe på toppmøtet i Paris dette året, slik at den svake Lima-avtalen blir forbedret og vi får aksept og forståelse for at vi trenger en karbonskatt, høy nok til at olje, kull og gass blir dyrere enn alternativene. Vi må også kvitte oss med den farlige illusjonen om at 2 grader oppvarming er trygt. Det fører bare til at vi tøyer grensene. Vi har allerede et alt for høyt innhold av CO2 i atmosfæren. Han støtter Bill McKibbens 350.org, og ser det som avgjørende viktig at presset mot politikerne blir opprettholdt og øker.
Fra Lima til Paris
I «Lima-avtalen» som nylig ble vedtatt på klimaforhandlingene i Peru, er nesten 200 nasjoner enige om å redusere klimagassutslippene. Alle nasjoner skal legge fram konkrete planer før en endelig avtale i Paris i desember. Ingen vil være juridisk bundet til bestemte utslippskutt, men håpet er at gruppepress vil resultere i ambisiøse mål og innsats for å etterleve dem.
Det er vanskelig å se at dette betyr noen reell framgang i kampen for å stabilisere klimaet og sikre en tryggere fremtid for unge mennesker, fremtidige generasjoner og annet liv på planeten. Hvis Paris ikke leverer bedre, vil det være et stort tap av verdifull tid.
Likevel skal vi ikke fortvile. Det er nå en voksende forståelse for at en stigende karbonavgift er nødvendig, dersom vi skal få de globale fossile utslipp til å avta så det monner. Det som fortsatt er uklart, er om vi har det lederskap og det politiske mot som verden trenger.
Alternativene tydelige
Vi kan se for oss to vidt forskjellige utfall for Paris-protokollen:
Alternativ 1: Vi får en videreføring av Kyoto-protokollens ørkesløse tilnærming, og en ny omgang med utslippstak og utslippsmål og kvotehandel. I beste fall bremser dette utslippsveksten litt. Den fossile business-as-usual fortsetter, styrt av nasjonale særinteresser. Jakten på den siste dråpe olje fortsetter, også i sårbare og ekstreme miljøer. Mange vil uten tvil være fornøyd med en slik dårlig avtale.
Alternativ 2: Vi får se sant lederskap. I tillegg til forslagene fra Lima får vi gjennomslag for en plan om en stigende karbonavgift som kan iverksettes av en gruppe beslutningsdyktige nasjoner som USA, EU og Kina eller India og Brasil. Avgiften ville være ledsaget av toll på produkter fra ikke-deltakende nasjoner. Med en slik ordning kan ingen enkeltnasjon drive med utpressing av menneskeheten. Hvordan karbonavgiften skal disponeres, vil være et nasjonalt anliggende. Men et system med lik fordeling av midlene til alle borgere vil både bidra til å utjevne inntektsforskjeller, og til å anspore flere til innsats for ressurssparing, energieffektivitet og bruk av nye energiformer uten karbonutslipp.
Ny teknologi ikke nok
Noen ser ut til å mene at kampen for en slik karbonavgift er unødvendig, siden solceller og andre fornybare energikilder er blitt så billig. Hvorfor kan vi ikke bare kreve mer støtte til disse nye teknologiene og la markedet ordne resten?
Ny fornybar energi har vokst de siste tiårene, og utgjør nå 3 % på verdensbasis. Enkelte nasjoner og stater, som Tyskland og California, er villige til å betale for at denne andelen skal vokse. Men dette alene demmer ikke opp for bruken av fossilt brensel. En liten reduksjon i etterspørselen kan like gjerne bidra til å holde prisene nede, slik at andre kan brenne det. Karbon-frie energiformer vil begynne å erstatte de fossile først når prisen begynner å reflektere de reelle samfunnsmessige kostnadene. Det krever et større politiske grep.
Det nåværende prisfallet på fossilt drivstoff er etter mitt syn en gylden mulighet til å innføre en gradvis stigende karbonavgift, som vil komme alle borgere til gode og sette i gang en gradvis nedtrapping av vår oljeavhengighet.
Økende press nødvendig
Jøsses, sier du kanskje! Du tror altså på «modig lederskap», og at den sunne fornuft vil råde i internasjonale forhandlinger? Jeg innrømmer at det ikke er lett. Men det som synes usannsynlig i dag, kan være opplagt i morgen.
Det legges nå et økende politisk press på regjeringer fra flere retninger – mot å velge den enkle oppskriften fra Lima. Dette presset må holde fram, i en bred kunnskapsbasert allianse mellom alle som skjønner at business-as-usual ikke kan fortsette. Selv støtter jeg gruppa Citizens Climate Lobby som i dag jobber mest direkte og effektivt for det jeg mener er den beste løsningen. De er nå i gang med et ambisiøst og lovende PathwaytoParis-prosjekt, et framstøt for å informere klimaforhandlerne om fordelene ved en enkel stigende karbonavgift.
Domstolene er mindre påvirket av lobbyvirksomhet enn politikerne. Derfor støtter jeg også Our Childrens Trust i deres forsøk på å gå rettens vei med kravet om at USAs regjering må ta det fulle ansvar og på en helt annen måte enn i dag vise respekt for klimavitenskapens resultater. I Nederland er regjeringen saksøkt av miljøstiftelsen Urgenda, som krever at landet på selvstendig grunnlag gjør det som er nødvendig for å få kontroll med klimautviklingen. I Belgia forbereder organisasjonen Klimaatzaak et tilsvarende framstøt. I Norge er Grunnlovens miljøbestemmelser blitt styrket. Det kan føre til søksmål mot regjeringen, som enkelte nordmenn beskriver som en verdensleder i klimahykleri (se Experience in Norway)
På vitenskapelig grunn
Bill McKibben har gjort 350.org til verdens mest effektive organisasjonen for å øke offentlig bevissthet om klimaendringene. Ved å sette tallet 350 ppm (parts per million) inn i navnet på organisasjonen har han pekt direkte på hva som må til for å kunne overlate jorda i god stand til våre etterkommere: CO2-innholdet i atmosfæren må ned fra dagens farlige nivå på 400 ppm.
Det er en allment akseptert oppfatning at 2 grader er en trygg øvre grense for global oppvarming. Men dette er vitenskapelig uholdbart. En artikkel jeg publiserte for et år siden sammen med anerkjente internasjonale eksperter på relevante fagområder – «Dangerous Climate Change», viser tvert imot at 2 grader kan lede til global katastrofe. Det eneste som gjelder, er å redusere CO2-nivået snarest mulig.
Du har sikkert fått med deg det misantropiske budskapet om at de store naturlige karbonlagrene for menneskeskapt CO2 er i ferd med å fylles opp: havene, jordsmonnet og skogene. Men dette er en overdrivelse. Hvis vi reduserer utslippene til atmosfæren, er det fortsatt mulig å skape en global situasjon der mer CO2 lagres enn det som slippes ut. Skogplanting og forbedrete jordbruksteknikker er en viktig del av dette, og kan gi store, raske karbonopptak i tillegg til større biologisk mangfold og reduserte utslipp av lystgass og metan, som begge er sterke drivhusgasser.
(forkortet og tilrettelagt etter avtale med forfatteren, av H Wiik fra James Hansens blogg)
Vi vet hvor mye CO2 vi slipper ut. Vi vet også hvor mye av utslippene som hopes opp i atmosfæren (gul del), og hvor mye som blir absorbert av jord og hav (blå del). Målet er å få den øverste kurven til å falle og krysse inn i den blå. Det er vanskelig, men mulig, skriver James Hansen.
Det er klart at Hansens forslag er glimrende, og det er Besteforeldreaksjonens opplysningsarbeid om dette også. Det store problemet for forskere som Hansen og oss andre er dette: Hver gang det er et nytt toppmøte på gang, sier vi det samme: katastrofen er like rundt hjørnet, men den kan fortsatt «unngås», hvis dere bare på dette møtet blir enige osv. Folk ellers som hører dette mister sjølsagt tiltroen, fordi vi jo dermed innrømmer at det advarsel vi kom med sist, var overdrevet. Hvis vi aldri sier «det er for seint nå», vil ingen høre på oss. I realiteten er det forlengst for seint å unngå katastrofen, fordi gigantiske irreversible prosesser som vil forandre jorda og senke dens bæreevne radikalt, forlengst er i gang. Det gjelder nedsmelting av de store innlandsisene, først og fremst Vestantarktis – http://www.romsenter.no/Aktuelt/Siste-nytt/Antarktisk-issmelting-synes-i-jordas-tyngdefelt – men også Grønland. Verdens klima er forlengst forbi en tilstand hvor disse kan overleve. Vestantarktis risikerer vi surger ut veldig brått, når de store isbremmene der kollapser (hvilket de altså forlengst er i gang med), fordi det allermeste av isen der ligger på fastland som er under havnivå – det skal derfor lite til før hele denne isen flyter opp og kalver vekk. Risikoen er faktisk dermed at vi kan få en havstigning globalt på opp til fem meter, som inntreffer i løpet av få årtier, kanskje kortere tid, f.eks. fra 2030 eller fra 2020. I realiteten vet ikke en kjeft noe om dette, men vi vet allerede fra undersøkelser på slutten av syttitallet, at dette er riskoen. Nå virker den overhengende. http://www.nytimes.com/2014/05/13/science/earth/collapse-of-parts-of-west-antarctica-ice-sheet-has-begun-scientists-say.html?hpw&rref=science&_r=0 At det kanskje tar flere hundre til tusen år før isen på Grønland er helt vekk, er så, men slike prosesser kan ikke snus på mindre enn årtusener til titusenvis av år, når de først er i gang. Nedsmeltingen av innlandsisen over Skandinavia tok flere tusen år, men allerede fem tusen år før den totale nedsmelting var det blitt så varmt at den ikke kunne overleve, på grunn av den egendynamikken som var satt igang. Dette må Hansen og andre, vi også, nå si meget høyt. Vi må si at det med all sannsynlighet forlengst er for seint å unngå meget farlige klimaendringer, det det dreier seg om nå er å begrense katastrofen så mye som overhodet mulig.
At vi forlengst har meget farlige klimaendringer, framgår av den årelange tørkesituasjonen i det vestlige USA, se http://www.information.dk/504660, http://www.theguardian.com/environment/2014/dec/14/-sp-american-drought-california-crisis og http://www.counterpunch.org/2014/11/21/the-crisis-over-californias-water/, samt av de rekordvarme somrene i Mellomeuropa 2003 (ifølge sveitsiske forskere den varmeste på minst titusen år) der mellom tretti og femti tusen mennesker døde av varmen og i Russland 2010 (den varmeste på minst nuhundre år). Sistnevnte resulterte i en global stigning i korn- og dermed brødprisene, som satte igang store uroligheter, ikke minst i Midtøsten, fra våren 2011. Russland stoppet øyeblikkelig all korneksport høsten 2010, og dermed gikk krisen i Egypt i gang. Midtvesten i USA er forlengst i en situasjon som vil medføre store problemer for korndyrking og for de fastboende på bare noen få års sikt http://en.wikipedia.org/wiki/Ogallala_Aquifer#mediaviewer/File:Ogallala_changes_1980-1995.svg. Los Angeles osv. vil i løpet av få år være i en dyp vannkrise som må medføre fraflytting, medmindre noe helt usannsynlig inntreffer. Og slik kan vi fortsette, med flommene i Pakistan og Kina, Canada osv., med tørkesituasjonen i store deler av Brasil, med tørken i en annen av verdens største korneksportører, Australia, med vannkrisen for Beijing og andre store byer i Kina langs de store elvene der osv. Hertil kommer så artsutryddelsen, som forlengst er på de høyeste nivåene på seksti millioner år, ikke kun på grunn av klimaendringer, men på grunn av vår voldsomme reduksjon av størrelsen på dyre- og plantelivets nødvendige friarealer, der de kan leve noenlunde utforstyrret..Bare her i Norge er vi nå i løpet av de siste tre-fire årene kommet i en situasjon der hundreårsflommer gjentar seg ca. hvert annet år i store områder. Mediene fortier dette bevisst og nesten totalt, dette er ideologisk bestemte fortrengninger av samme typen som dem som gikk forut for kommunismens kollaps i Sovjetunionen og Østeruopa. Her har vi nå en frivillig totalitarisme.
De som vil sette seg grundig inn i den foreliggende krisen i sin helhet, dvs. vekstkrisen/»finans»krisen, den økologiske krisen og klimakrisen og deres nære indre sammenhenger, anbefales boka her: http://politiken.dk/kultur/boger/faglitteratur_boger/ECE1638134/ny-debatbog-er-taet-paa-at-vaere-fremragende/. Kan kjøpes f.eks. her: http://www.saxo.com/dk/den-store-omstilling_joergen-steen-nielsen_haeftet_9788775144297
Bare 98 prosent av norske velgere går imot økte forskjeller. KAF er et virkemiddel for å redusere utviklingen av større sosiale forskjeller. De som bruker mest ikke fornybar energi betaler mest mens alle også små barn, uføre og gamle få like mye fra KAF (karbonavgifter til fordeling) som fourenserne. Ved å trekke fram KAF som sosialt utjevene vil folk flest støtte det og gjøre at også de fleste eller alle partiene vil gjøre det.