Finnes det et liv etter oljen?

Oljen betyr mye for Norge, men likevel ikke så mye som mange tror. Norge var et velstandssamfunn også før, og kan fortsette å være det når oljeeventyret er over. Det vil skje når reservene er uttømt, eller helst om vi planmessig velger å redusere vår oljeavhengighet før det kommer så langt, sa historieprofessor Tore Grønlie på en godt besøkt «Besteforeldrenes klimakafé» i Bergen. Diskusjonen etter foredraget kom til å dreie seg om mulighetene for politisk styring av utviklingen. Grønlie slo fast at styringsviljen har vært særlig lav i en tjueårsperiode, men antydet at den kunne komme tilbake – rett og slett fordi klimaproblemene må håndteres.

Velferd og omstilling
Velstand har minst like mye med politikk å gjøre, som med naturressurser, ifølge Grønlie. Små økonomiske og politiske forskjeller, stabilitet, tillit til styringssystemet, og en aktiv, hederlig stat, betyr mer for oss og vår velferd, enn den gaven Norge fikk da det ble funnet olje på sokkelen.

En stor del av den pengerikdommen som følger med oljen, er dessuten spist opp av en særnorsk lønns- og kostnadsutvikling. Oljen har bidratt til mindre omstillingsvilje enn ønskelig, og til at Norge satser mindre enn mange andre land på oljeuavhengig næringsutvikling.

Langsiktige politiske og økonomiske strategier er mangelvare. Vi har ingen offensiv oljepolitisk strategi for klima, som Grønlie uttrykte det. Statlige energiselskap, som Statoil og Statkraft, burde gå foran og satse mer på fornybar energi. Men vi trenger også en helhetlilg «bygg landet»-strategi, på klimavennlig grunn, etter forbilde av de store nasjonaløkonomiske løft etter 1945.

Et grønt skifte?
Noe må gjøres med de norske utslippene, hvis målet om å begrense global oppvarming til to grader skal tas på alvor. Men det vil ikke skje av seg selv, og avhenger av at velgerne blir pådrivere i større grad en i dag. Det har det ikke vært så mange tegn til, sa Grønlie. Opinionen for natur- og miljøvern var sterkere i 1970-årene, og undersøkelser viser at norske forbrukere er mindre miljøbevisste enn ellers i Norden. Men med en ny regjering og en ny opposisjon følger gjerne ny politisk dynamikk.

 – Som historiker «spår» jeg helst om fortiden. Men jeg tar likevel sjansen på å antyde at vi kan stå foran et skifte, der både velgere og politikere inntar nye posisjoner. Kanskje kommer også noe av den gamle styringsviljen tilbake. Uten at det skjer, kan jeg vanskelig forestille meg at vi greier å gi et bidrag som monner til å løse klimaproblemene. Tiden for direkte politisk styring av Statoil og andre selskaper er nok forbi. Men det kan heller ikke være slik at det er industriens kortsiktige interesser som skal bestemme de langsiktige prioriteringene i Norge.