Hensynet til nasjonal sikkerhet må gå foran alt annet i politikken, mener Unge Høyres leder. Han vil nedprioritere satsingen på klima og vrake slikt som «utelukkende har som formål å redusere utslipp». Pengene trengs nå til enda raskere opprustning! – I en kommentar fra BKA og Greenpeace blir hans holdninger kalt «selvskading».
Innlegg Klassekampen 7. mars:
Sikkerhet er mer enn opprustning
Linda Parr (styreleder, Besteforeldrenes klimaaksjon), Andrew Kroglund (generalsekretær, Besteforeldrenes klimaaksjon) og Frode Pleym (generalsekretær, Greenpeace)
Sikkerhetspolitikken må ha forrang for all annen politikk, slo nettopp Unge Høyres leder Ola Svenneby fast. Han har rett. Men bare under forutsetning av at vi alle forstår hvordan sikkerhetspolitikk defineres. Sikkerhetspolitikk defineres slik i Store norske leksikon: « … de tiltak en stats regjering iverksetter for å beskytte landets territorium, konstitusjonelle system, regjeringens handlefrihet og befolkningens trygghet og velferd mot et bredt spektrum av farer.»
Det er flere år siden både Pentagon og Nato tok inn over seg at klimaendringer er en av vår tids største trusler. En ting er at USAs mange anløpshavner og baser på atoller og småøyer verden rundt etter hvert ikke blir mulig å bruke på grunn av økende havnivå. Mer alvorlig er likevel at klimaendringer blir nok en stressfaktor som i sårbare stater og regioner potensielt fører til mer konflikt. Et resultat av dette blir økte flyktningstrømmer. Nok en trussel.
Verden nærmer seg farlige vippepunkter, der klimaendringer kan bli irreversible, i form av skogsdød (Amazonas), økt issmelting (Grønland og polene), med mer tørke, flere branner, sterkere stormer og havstigning som truer millioner.
Å hindre dette er sikkerhetspolitikk. Å bremse ned på det vi kaller det grønne skiftet er derfor å gamble med neste generasjons liv. Det er uklokt. Det er ansvarsfraskrivende.
At en ungdomspolitiker hevder at klimainvesteringer må tas ned, er derfor opprørende. Svenneby har tidligere erklært generasjon Thunberg som død. Nå får han følge et stykke på vei av Høyres nestleder, Tina Bru. Det er verre, fordi det signaliserer en mangel på langsiktighet og konsekvensetikk.
Vi anerkjenner at politikerne våre har en krevende hverdag nå med Trumps og USAs foreløpige svik mot Ukraina. Men det er mange måter vi kan finansiere vår solidaritet, og våre militærutgifter på, blant annet gjennom et fornuftig skatteregime. Men, på populistisk vis, å foreslå å skjære ned på klimasatsingen vår, er selvskading. Det gir lite sikkerhet.
Ikke alle tror at opprustning gjør oss tryggere. Her er Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet i Bergen, som BKA ofte samarbeider med.
Innlegget er et viktig innspill i debatten om klima og sikkerhetspolitikk, men det trengs en større samtale om hva som gir sikkerhet – og om fredsforslaget fra USA virkelig er et svik mot Ukraina.
En stadig større del av den ukrainske befolkningen vil ha fredsforhandlinger. Til nå har krigen tatt livet av flere hundre tusen unge soldater, for det meste menn: fedre, sønner, brødre, kjærester, ektemenn, studenter, bondesønner, akademikere, arbeidsfolk. Det er umenneskelig.
Europas framtid kan ikke avgjøres på slagmarken, men med diplomati. Russlands invasjon stred mot folkeretten, men var ikke uprovosert. I en artikkel i Røde Kors-magasinet nr. 2/23 står det at rundt 1,5 millioner ukrainere har flyktet til Polen men de fleste, 3 millioner har flyktet til Russland, noe Røde Kors kunne skrive fordi de er en nøytral organisasjon. BBC skrev i august 2014 at 880 000 mennesker hadde flyktet fra Ukraina til Russland. Vi bør spørre hvorfor det var slik? Det finnes mange svar, men de når ikke inn og blir ikke diskutert i de redaktørstyrte mediene som påvirker våre politikere. Vi trenger en åpnere diskusjon, som handler om mer enn våpen til Ukraina og det farlige Russland. Vi må diskutere hva som gir sikkerhet nå og for framtiden.
På 90-tallet begynte FN å fremme nye sikkerhetsbegrep: menneskelig sikkerhet som gjelder alle mennesker og handler om tilgang til rent vann, matsikkerhet, og sikring av andre grunnleggende behov. Et miljørelatert sikkerhetsbegrep (environmental security) verdsetter økosystemene i seg selv, hele kloden. Disse to sikkerhetsbegrepene utfordrer det militære tankesettet og vil ha fredskultur, miljø og gjensidig samarbeid inn i det sikkerhetspolitiske sporet.
I dag er det de militære ekspertene som i beste sendetid får definere hva som gir oss sikkerhet, selv om militarismen ikke har noe å stille opp mot klimakrisen og miljøødeleggelsene, tvert imot. Det er godt dokumentert at krig og opprustning forsterker klimakrisen, og at militære baser, krigsøvelser og krigsindustrien er svært forurensende. Jakten på metaller, mineraler og sjeldne jordarter til ammunisjon, krigsmaskiner og våpensystemer ødelegger økosystem over alt i verden, ikke minst i urfolksområder. Og krigen i Ukraina har vært ødeleggende også for miljøet, for jord, dyrket mark og vannkilder.
Hvis vi skal stoppe den globale oppvarmingen må det være et mål å få alle land til å samarbeide, også såkalte fiender. Da president Biden sa: «Vi fører en kamp mellom verdens demokratier og autokratier, svarte prof. Jeffrey Sachs, president for FNs nettverk for bærekraftig utvikling. «Verdens virkelige kamp er å leve sammen og overvinne våre felles globale kriser – miljøkrise og ulikhet.» Mange prøver å si nettopp dette, men slipper ikke til i de store mediene. Den militære sikkerhetstenkningen får styre ferden, noe som betyr voldsom opprustning og stadig nye våpensendinger.
Tidligere fredsforslag fra Brasil, Vatikanet, Kina og Mexico har vært ignorert. Kanskje det må en amerikansk president til for å få fart på fredsprosessen. Fredsforhandlinger er den eneste humane og rasjonelle veien videre. Vi trenger et forsvar mot klimakrise, miljøødeleggelser og mot tap av enda flere unge ukrainske menneskeliv. Også ukrainske mødre ber om fred. La fred være veien.
Åse Møller-Hansen
Aktiv i Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, IKFF og støttemedlem i BKA