Tekstiler og bærekraft

Vi drukner i dårlige tekstiler som ikke kan resirkuleres! – Det hevder Karin Lovise Skjerdal i Besteforeldrenes klimaaksjon i Bergen. Sammen med Naturvernforbundet og Bærekraftige Liv ber hun renovasjonsselskaper om å begynne i riktig ende når det nå skal lages et helt nytt system for ombruk og materialgjenvinning av tekstiler.

BAKGRUNN: Kommunene skal fra 1. januar 2025 organisere separat innsamling av tekstilavfall, og er også pålagt å legge til rette for kildesortering av klær og annet. Både forbrukere og virksomheter skal levere dette atskilt fra restavfall. Akkurat hvordan innsamlingen skal foregå, vil variere fra kommune til kommune, men alle tekstiler skal samles inn, med et mål om gjenvinning og ombruk.

Karin Lovise Skjerdal har i mange år vært opptatt av tekstiler og bærekraft, og er en av dem som i samarbeid med biblioteket i Bergen driver Besteforeldrenes tekstilreparasjonsveksted. – Det er selvfølgelig fint at EU nå tvinger oss til å få et bedre system på avfallet, sier hun. Men det er også viktig å vise at Norge og verden ikke er rigga for å handtere alt avfall som tekstilmarkedet produserer. Produksjonen av klær er mer enn fordoblet de siste 25 år, og det aller meste av økningen er kommet i form av billige, lavkvalitets syntetiske tekstiler. Vi snakker om plagg som tåler dårlig å bli vasket, som lett går ut av form og er søppel etter få gangers bruk.
– Men noen, også folk i miljøbevegelsen, har jo ment at syntetiske tekstiler bør velges foran de naturbaserte, for å spare ressurser. De har henvist til at bomullsproduksjonen bl.a. krever enorme mengder ferskvann.
– Vet du, mye av det der er forvrengninger og overdrivelser som plastklærindustrien står bak! Det stemmer ikke at det trengs 2700 liter vann for å produsere en bomulls-T-skjorte, – heller ikke at bomullsindustrien er skyldig i 20 % av globale vannforurensing eller at den står for 25 % av det totale forbruk av innsektsmidler. Heldigvis har også deler av moteindustrien begynt å innse realitetene. Ikke noe er mer skadelig enn bergene av plastklær som til slutt havner i naturen i fattige land. Dette er bruk og kast-kulturen på sitt aller verste!
– Men hva mener dere at Bergen Interkommunale Renovasjonsselskap kan gjøre med dette? Det er jo ikke BIR som styrer verden eller bestemmer hvordan klærne våre blir produsert og solgt, osv. De må vel bare prøve å handtere avfallsproblemet som oppstår, som best de kan?
– Ja visst! Og så blir BIR blir en slags Svarteper som sitter igjen med problemavfallet. Likevel mener vi at dette er en altfor passiv holdning til problemene. Verden kan ikke nå miljømålene hvis vi ikke får gjort noe med tekstilmengdene. Og her kan renovasjonsselskapene faktisk spille en positiv rolle, med å bevisstgjøre både politikerne og oss andre på noen av de miljøutfordringene som vårt overforbruket fører med seg.

I sin kommuneveileder sier Miljødirektoratet så kjekt at tekstilavfallet skal samles inn og forberedes til ombruk og materialgjenvinning. Men sannheten er at Norge har nesten ingen industri for materialgjenvinning av tekstiler. Heller ikke Europa eller resten av verden har gode nok storskala tekniske løsninger, – særlig for syntetiske tekstiler, blandingstekstiler og tekstiler som er kjemisk behandlet. Dessuten er gjenbruksmarkedet i ferd med å mettes, også utenfor Norge. Det vi hittil har gjort, er å eksportere oss ut av avfallsproblemet, selv om norske forbrukere er blant de største klesforbrukere i hele verden.

Om brevet til BIR forteller Karin Lovise Skjerdal at de allerede har fått et positivt svar. – De har faktisk allerede rettet opp i noe av infoen på nettsiden sin. Men de jobber videre med saken, og vi kommer til å høre mer fra dem, sier de!

Til: Bergen Interkommunale Renovasjonsselskap
Fra: Klima- og miljøorganisasjoner i Bergen
Dato: 03.01.25 

Gjelder: Ny ordning med innsamling av tekstilavfall fra jan. 2025 

Som ledd i Norges målsetting om å oppfylle EUs direktiv om 55 % forberedelse til ombruk og materialgjenvinning av husholdningsanfall og lignende næringsavfall innen 2025, har Miljødirektoratet gitt kommunene skjerpede krav om kildesortering, gjeldende fra 01.01.2025.

Vår henvendelse gjelder det ansvaret som BIR har fått for å finne en løsning for kildesortering av tekstilavfall.

Vi har fått med oss at NF&TA, med Mepex som konsulent, i samarbeid med kommunale/ interkommunale avfallsbedrifter (deriblant BIR) har gjort et grundig prøveprosjekt for å finne best mulige løsninger for innsamling og sortering av tekstiler. I Bergen: pilotprosjektet miljøparkene på Askøy og i Salhusveien. (NFTA-nasjonalt-proveprosjekt-2023_oppslag.pdf ).

Vi er informert om at dere har valgt en ordning der innbyggerne selv sorterer tekstilene etter tre inndelinger (gruppe 1 for brukbart/reparerbart; gruppe 2 for ødelagt/utslitt; gruppe 3 for mugnet og tilgriset tøy (som skal i det vanlige restavfallet). Det er gruppe 2 og 3 som BIR skal ha ansvar for, mens ideelle/ private aktører har ansvaret for gruppe 1, som i dag. Innbyggerne bringer selv det sorterte tøyet til kontainere for gruppe 1 og 2, som skal være tilgjengelige på innsamlingspunkter rundt om i kommunene. Vi støtter SirkNorge sine anbefalinger angående praktiske innsamlings- løsninger.

Den nye ordningen blir en stor forbedring fra dagens eneste alternativ for avhending av ødelagte eller utslitte klær, nemlig å kaste det i restavfallet.

Det er beroligende at dere vil fortsette med pilotordningens system for ettersortering av det tekstilavfallet som innbyggerne kaster som ødelagt utslitt. Ifølge det nasjonale prøveprosjektet ble 58 % av det innleverte tekstilavfallet etter sortering definert som brukbart og dermed egnet for ombruksmarkedet, i Bergen 40 %.  Dette samsvarer med andre forskningsresultater som har vist at 50-60 % av brukte tekstiler som har havnet i restavfall/tekstilavfall kunne gått til ombruk. Erfaringer fra Danmark understøtter disse funnene.

Dette er nok å forvente, siden det er svært subjektivt hva hver enkelt av oss klassifiserer som brukbare/reparerbare versus ubrukelige klær. Basert på den brede erfaringen miljøorganisasjonene i Bergen har med gjenbrukskonsepter for klær på grasrotnivå, vet vi at travelhet kan være en viktig årsaksforklaring. Dermed ønsker mange å kvitte seg med tekstiler så effektivt som mulig.

Vi opplever også at mange har blitt skeptiske til å levere klær i kleskontainerne til gjenbruksaktører som sender klær ut av landet. Mediebilder med forurensende «kles-fjell» i naturen i fattige land har ført til at tilliten til slike aktører har sunket betraktelig det siste året. Mange vil sannsynligvis regne med at BIR har bedre systemer på plass. Med en ordning som oppleves som trygg, effektiv og lett tilgjengelig, vil det være nærliggende å anta at mange også fremover kommer til å kaste mer enn bare ødelagte tekstiler i BIR sine tekstilavfallsbokser.

Våre innspill:

Hensikten med våre innspill er å formidle til dere at når BIR i disse dagene skal ut til innbyggerne med informasjon om den nye ordningen, kan denne informasjonen, hvis den formidles riktig, fungere som en øyeåpner rettet mot mange av de utfordringene som overforbruk av klær fører med seg.  Hvis informasjonen blir uklar eller mangelfull, frykter vi derimot at den nye ordningen kan fungere som et signal om at fra nå av kan vi kaste så mye tekstiler/klær vi ønsker med god samvittighet.

Åpen kommunikasjon med innbyggerne
Vi er oppriktig bekymret for at hovedproblemet med nordmenns klesvaner, nemlig at vi kvitter oss med klær før de er utslitt, ikke kommer godt nok frem i offentligheten. Kunnskapsnivået om tekstilenes klimaavtrykk og skjebnen etter avhending er fremdeles lavt hos mange. De lever i den tro at i Norge har vi gode nok systemer for resirkulering av tekstiler, mens sannheten er at her, som i resten av verden, er det fremdeles problematisk å få til bærekraftig håndtering av tekstilavfall.

Åpenhet og transparens hos de ulike aktører innen tekstilverdikjeden, også siste leddet som er avfallsbehandlingen, er essensielt for å øke kunnskapsnivået i befolkningen slik at vi kan ta bevisste valg. Vi ble derfor foruroliget da vi leste på BIR sin egen informasjonsnettside angående innsamlede ikke-brukbare tekstiler (pilotstudiet), sitat: «Hva kan ødelagte tekstiler, klær og sko brukes til? Mesteparten av det som samles inn går til materialgjenvinning og kan bli til nye produkter. Hovedsakelig blir det andre produkter enn hva de opprinnelig var, slik som akustikkplater, innredning, absorberende materialer og filler. En liten andel blir gjort om til nye tekstiler». ( Ødelagte tekstiler-BIR).

Denne teksten mener vi er egnet til å villede befolkningen til å tro at det er uproblematisk å kvitte seg med tekstilavfall i Norge, siden det gis et inntrykk av at nesten alt blir til resirkulert til noe nytt. Dette speiler ikke virkeligheten. Det gir heller ingen insentiv til den enkelte om å stramme inn klesforbruket for å redde natur og miljø.

Som vi vet blir kun 1 % av kasserte klær i Norge gjenvunnet her, og kun ca. 2 % av de gjenbrukbare tekstilene omsettes i Norge. Videre minner vi om at det også på verdensbasis mangler fullskala teknologier for materialgjenvinning av tekstiler, de fleste er på pilotstadiet. Downcycling til tekstilbaserte produkter er et enklere alternativ slik dere antyder i teksten, men kapasiteten og markedet for dette blir fort mettet. ^{[a] [b] [c] [d]}

Felles fokus må altså være avfallsforebygging, derfor anmoder vi at BIR formidler følgende når dere skal informere innbyggerne om den nye ordningen:

1. Det finnes i dag ikke gode nok teknologiske løsninger til å få på plass bærekraftig resirkulering av klesavfall i stor skala, derfor havner overflødige tekstiler i forbrenningsovner både i Norge og Europa.
   Mål: Motivere til avfallsforebygging.

2. Forbrenning av tekstilavfall gir høye fossile utslipp også i Norge, særlig fra de syntetiske (oljebaserte) tekstilene.
   Mål: At flest mulig i befolkningen er bevisst de miljømessige konsekvensene når klær kastes.

3. Overforbruket av klær i Norge (og andre rike land) er viktigste årsaksfaktor til problemene.
   Mål: At innbyggerne motiveres til redusert klesforbruk, og ser verdien av ivaretagelse og reparasjon av klær.

4. De siste tiårenes bratte produksjonskurve av lavkvalitets og billige syntetiske tekstiler og blandingstekstiler med kort brukstid (fast fashion) er hovedårsak til overforbruket. Dessuten: det er ekstra vanskelig å materialgjenvinne disse tekstiltypene, – og i tillegg har vi mikroplastproblemet.
   Mål: At befolkningen foretrekker naturbaserte tekstiltyper av god kvalitet som varer lenge, og er bevisst de store uhåndterlige avfallsmengdene fast-fashion-industrien medfører.
5. Lett tilgjengelige og lett forståelige opplysninger må offentliggjøres: Tekstilavfallsmengder og prosentandelen av tekstiler som forbrennes må tydeliggjøres. Samarbeidspartnere må navngis, og deres tall over hvor mye som materialgjenvinnes/downcycles, – samt data om de ulike materialstrømmer, også nedstrøms aktører og sorteringsanlegg. Det samme gjelder det volumet tekstiler som havner i utlandet, og hvor dette havner.
   Mål: At innbyggerne sine valg i alt som har med klær og tekstiler å gjøre er mest mulig kunnskapsbasert.

Oppsummering:

Transparent og ærlig kommunikasjon fra miljøparkene er viktig for bevaring av tillit og samarbeidsvilje hos innbyggerne. Ikke for å demotivere folk fra å kildesortere, men for å motivere for forebyggende miljøadferd. Dermed kan også politikerne stimuleres til å gjøre mer enn de gjør i dag med reguleringer og tiltak som bidrar til at det kjøpes færre nye klær.

Det er ytterst viktig at BIR, for eksempel på sine nettsider og i media, tydelig kommuniserer til innbyggerne at verdikjeden for tekstiler i Norge og resten av verden er milevis fra å være en sirkulærøkonomi, og at behandling av tekstilavfall også i Norge har store utfordringer. 

Med andre ord må det tydeliggjøres at gapet er stort mellom det volumet med klær som innbyggerne kvitter seg med og den mengden klær som gjenbruksmarkedet og bransjen for materialgjenvinning/downcycling er i stand til å håndtere. Dermed: selv med det nye tekstilavfalls-systemet kommer avfallsbransjen til å bli sittende igjen med klær som enten havner i forbrenningsovnen eller sendes til utlandet for en ukjent (?) skjebne.

Viktigste avfallsforebygging i et globalt perspektiv er å skru til produksjonskranene, og for Norges del å stramme inn overforbruket (mesteparten produseres utenlands). Men skal dette aksepteres av befolkningen kreves det innsikt hos den enkelte.

Vi understeker derfor viktigheten av at informasjon fra alle ledd i materialstrømmene gjøres lett tilgjengelig for offentligheten, dette må også kreves av BIR sine samarbeidspartnere og aktørene i nedstrøms løsninger.

Vi, miljøorganisasjonene i Bergen, anmoder derfor BIR og ansatte i Bergen kommune om å legge seg på en ærlig og offensiv linje. Dessuten: Hvis oppgavene som BIR er pålagt blir uhåndterbare på grunn av mangel på økonomiske ressurser, ber vi dere om offentlig å rette søkelyset mot saken, også politisk. Når vi opplever at store aktører som dere, som representerer oss alle, tør å gå foran og utfordre tingenes tilstand, vil dette kunne bidra til å engasjere befolkningen positivt.

Vi er innstilt på åpen dialog videre, og gjerne samarbeid.

Vennlig hilsen

Bærekraftige Liv Landås v/ daglig leder Karoline Oppedal
Besteforeldrenes Klimaaksjon Bergen og omegn v/ nestleder Karin Lovise Skjerdal
Naturvernforbundet Hordaland

Referanser:

[a] Klepp m.fl. (2023) Plastelefanten i rommet 
[b] Trunk m.fl (v/ Marked Foundation) (2024): Fashion’s Plastic Paralysis: om resirkulering av syntetiske materialer s. 35
[c] Rubach m.fl (v/ Norsus) (2023): Kunnskapsstatus for tekstiler og tekstilavfall i Norge s. 94 + 81–82.
[d] Köhler, A m.fl  (2021) Circular Economy Perspectives in the EU Textile sector