Kunnskap om historien kan hjelpe oss i møte med dagens politiske problemer, mener den australsk-britiske filosofen Roman Krznaric. I boka Historie for fremtiden (Res Publica 2024) forteller han hvordan mennesker har klart å komme seg gjennom kriser tidligere, ved å snu systemene og gjøre håp om til effektiv samfunnshandling.
Å se bakover for å bevege seg fremover. Av Ivan Chetwynd
Roman Krznarics tidligere bok Hvordan tenke langsiktig i en kortsiktig verden (se omtale) oppfordret oss til å tenke langt inn i fremtiden når vi tar beslutninger. Denne gangen oppfordrer han oss til å se bakover. Kjernen i budskapet er: «Menneskeheten er nødt til å rette blikket bakover for å bevege seg fremover.» (side 257).
Boken går rett inn i en pågående debatt i BKA om aksjonsformer. Det gjelder i det første kapitlet om å «bryte avhengigheten av fossilt brensel» og i det siste om å «unngå sivilisasjonens sammenbrudd».
I begynnelsen av 1800-tallet var det en voksende bevegelse for å avskaffe slaveri. William Wilberforce og andre dannet «London Society for Mitigating og Gradually Abolishing the State of Slavery Throughout the British Dominions». Det var klart at avskaffelsen av slaveri måtte skje gradvis; hvis forandringen skjedde plutselig ville det skape kaos. (I dag hører vi jo et lignende argument i en annen sammenheng…) Men så gjorde slavene i Jamaica opprør. Det var fare for at britene ville miste makten over kolonien. Samtidig begynte jordbruksarbeiderne i England å knuse maskiner og brenne ned gårdsbygninger i protest over dårlig lønn og landeiernes innhegning av allmenninger. Krisene gjorde at politikerne måtte handle. Og det ene resultatet var at slavene fikk sin frihet – uten at det ble kaos. (Slaveeierne fikk selvfølgelig kompensasjon for sine tapte eiendeler, mens slavene fikk ingenting.)
Et lite århundre senere var det en bevegelse i Storbritannia som ville at kvinner skulle få stemmerett. Men den hadde ikke lykkes, hvis ikke noen suffragettes hadde forstyrret møter, knuste vinduer i offentlige kontorer og satte fyr på postkasser – og hvis ikke Første verdenskrig hadde gjort samfunnet avhengig av kvinnelig arbeidskraft slik at kvinnene fikk ny status i samfunnet..
Det er heller ikke sikkert at borgerrettsbevegelsen i USA eller Gandhis kamp for Indias selvstendighet hadde lykkes uten «disruptive» aksjoner og lovbrudd. I bokens siste kapittel lanserer Krznaric en «disrupsjonskjede», en trekant der nye ideer og disruptiv aktivisme fører til endring når kriser inntreffer.
Man ville tro at orkaner, tørke, skogbranner og flom ville være kriser nok til å tvinge frem de radikale samfunnsendringene som trenges for å avverge klima- og naturkriser og unngå sivilisasjonens sammenbrudd, men nei. Da må vi bli ved med å spre nye ideer og støtte disruptive aksjoner. Ikke alle ville være villige til selv å risikere å bli arrestert, men man kan støtte dem som vil. Det hjelper kanskje ikke saken å kaste tomatsuppe på glasset som beskytter kunstverk, men hva med Tyre Extinguishers? De er aktivister som sørger for at dekkene til SUV-er gradvis mister luft, og de rike eierne får an høflig lapp som minner om doningenes utslipp. Siden dette begynte i 2021 har man regnet ut at 12 000 dekk har mistet luft i 18 land. Ubehagelig for noen? Klart det! Men det er ingenting sammenlignet med ubehaget våre barn og barnebarn vil oppleve når klodens temperatur stiger. Vi må komme «bort fra gradvise endringer på sparebluss», skriver Krznaric. Betimelige ord når COP 29 finner sted i disse dagene i Baku.
Boken beskriver også hvordan andre av nåtidens store utfordringer har blitt løst i fortiden:
– Alvorlige konflikter mellom religioner og andre grupper ble avverget gjennom toleransen som preget Al-Andalus i Spania i middelalderen.
– Overforbruk av naturressurser ble løst i Edo (dagens Tokyo) på 17- og 1800-tallet i et samfunn der alt ble gjenbrukt, reparert eller resirkulert – til og med brukt toalettpapir.
– Ulikheten, særlig mellom kjønnene, ble overvunnet i Kerala i Sør-India og i Finland, to av stedene i verden der likestilling er kommet lengst.
– Tilgang til vannressurser blir et økende problem i fremtiden, når noen steder trues av tørke og andre av flom. Men vann er blitt fordelt i flere hundre år gjennom et tribunal i Valencia som har vært et forbilde for andre steder der flere trenger adgang til de samme vannkildene. (Når dette skrives er jo nettopp Valencia offer for klimaendringer gjennom flom).
Kapitlet om demokrati er spesielt dagsaktuelt her i landet. En rekke norske organisasjoner skal opprette et folkepanel for å drøfte hvordan Norge skal bruke sin oljeformue i fremtiden. Dette er en form for direkte demokrati der «vanlige mennesker» blir plukket ut ved loddtrekning til å granske en sak med veiledning fra eksperter. Dette kan engasjere befolkningen mer enn systemet der man velger politikere hvert fjerde år. Vi kan lære fra Mali i middelalderen, italienske bystater i Renessansen, Fristaten Raetia i Sveits på 1700-tallet og Ibo-folket i Nigeria før det britiske kolonistyret tvang dem til å innsette høvdinger. Et slikt borgerråd spilte en viktig rolle da Irland skulle avgjøre abortspørsmålet.
Boken avsluttes med «fem grunner til radikalt håp». Blant disse er at «disruptive bevegelser kan endre systemet» og at «’vi’ kan veie tyngre enn ‘jeg’» – et vi som omfatter både de sosiale sammenhenger vi befinner oss i og «solidaritet til både fremtidige generasjoner og resten av den levende verden». Margaret Thatcher tok feil da hun sa «Det finnes intet alternativ». «Historien lar oss bryte ut av samtidens tvangstrøye slik at vi kan se for oss et mangfold av fremtider», skriver Krznaric. Men han advarer likevel mot «håpium», håp uten handling. «Tiden er kommet for å utnytte historien for fremtiden, og gjøre radikalt håp om til handling.»
