Norge har vært en oljenasjon i over 50 år, og er nå verdens fjerde største gassleverandør. Slik har vi bidratt til klimaproblemene, som i særlig grad rammer fattige land i sør. På FN-dagen 24. oktober vil BKA gjennomføre en landsdekkende aksjon – for klimarettferdighet og for at norsk klimabistand økes vesentlig ut over dagens nivå.
Gjennom en slik aksjon håper BKA å vekke opinionen til ettertanke og politikere til handling i det som bør bli en av de viktigste politiske sakene framover. Ikke minst fram mot stortingsvalget i 2025.
Vårt moralske imperativ!
Av Alf Engdal, landsstyremedlem
Som resultat av oljevirksomheten har vi bygd opp et oljefond – Statens Pensjonsfond Utland – som er verdens største offentlige investeringsfond. Fondet er i dag på over 18 000 milliarder kroner, eller over 3 millioner kroner pr. innbygger.
De deler av verden som har minst ansvar for klimakrisen er de som også føler krisen sterkest på kroppen. Det påhviler derfor de land som har størst ansvar å bidra til å redusere ytterligere forverring av krisen.
Rapporten Norway’s fair share of meeting the Paris Agreement, utarbeidet i 2018 på oppdrag fra Kirkens Nødhjelp m. fl., sier at i en kombinasjon av ansvar og økonomisk kapasitet så burde Norge bidra med 65 mrd. kroner pr. år til klimatilpasning og til etablering av fornybar energi i utviklings- og lavinntektsland. Det representerer i 2024 godt under en halv prosent av oljefondet. Summen er beregnet til å bidra med utslippskutt på 150–200 Mtonn pr. år, 3–4 ganger Norges nasjonale utslipp.
FNs klimakonferanseni 2009 (COP15) etablerte et mål om at industrilandene innen 2020 skulle bidra med USD 100 mrd. pr år til internasjonal klimafinansiering (ca. 1000 mrd. kroner etter dagens kurs). FNs klimafond GCF – Green Climate Fund – ble etablert året etter for å organisere finansieringen. Målet om 100 mrd. dollar ble nådd i 2022, uten at det er grunn til å bli imponert. Inkludert i beløpet regnes private investeringer som forventer avkastning over tid.
Norge bidrar med ca. 1 mrd. kroner som direkte bidrag til GCF, men hevder å bidra med 16,5 mrd. i 2024 totalt til internasjonal klimafinansering. Ca. halvparten er private bidrag.
Internasjonal klimafinansiering vil bli et sentralt diskusjonstema på de neste klimamøtene i FN, COP29 i Baku, Aserbajdsjan, og COP30 neste år i Brasil. FN-sjef Guterres har for lengst annonsert «kode RØD» for klimaet. Industrialiserte land har ansvaret. Klimabistanden må økes vesentlig.
For litt siden kom det et forslag fra tankesmia Civita om et årlig uttak fra oljefondet på 0,25 % ca. 50 mrd. kr.) som skal brukes på klimafinansiering i utviklingsland. Det kan være en løsning som er mulig å få oppslutning om, men kan ikke gå innenfor den såkalte handlingsregelen knyttet til statsbudsjettet. Det vil kreve ekstraordinære tiltak, muligens ny lovgivning.
Handlingsregelen skal, i tillegg til å ta vare på økonomi og pensjoner for framtidige generasjoner, hindre oppheting av norsk økonomi (inflasjon). Klimafinansiering utafor Norge vil ikke gi slike virkninger, men vil naturligvis redusere akkumulert kapital for senere generasjoner.
Norge ligger i toppsjiktet globalt når det gjelder forbruk. Vi står for et uttak av ressurser på 3–4 ganger jordas tåleevne. Det er ikke et fornuftig mål å opprettholde et slikt forbruk, med tanke på fremtidige generasjoners samlede behov.
Klimakrisen vil høyst sannsynlig påvirke internasjonal økonomi på sikt. Dette er en stor risiko for det norske oljefondet som sitter på store investeringer i aksjer. Internasjonal klimafinansiering vil redusere risikoen.
Det viktigste og mest effektive Norge kan gjøre for klimaet er en signifikant økning av internasjonal klimafinansiering. Det er snakk om et moralsk imperativ for vårt rike land.
Dette må selvsagt ikke komme som erstatning for det vi skal og må gjøre nasjonalt. Det er vår plikt å delta i dugnaden som alle land med høyt forbruk må delta i. De nasjonale utslippsmålene må derfor opprettholdes, herunder målet om klimanøytralitet i 2050.