Sommeren har vært grå og regnfull. Det har gitt Ivan Chetwynd enda mer tid til å pløye gjennom tykke bøker. Det er menneskets dominerende rolle og en ny geologisk tidsalder som har stått i fokus, kalt Antropocen. Den har vart siden 1945 og den første atombomba, mener noen, og man spør seg uvilkårlig – om den vil forbli kortvarig?
Et godt begrep?
Årets sommerlesning i antropocen begynte allerede på våren nettopp med Marius Timmann Mjaaland, Thomas Hylland Eriksen og Dag O. Hessen (red.) Antropocen. Menneskets tidsalder (Res Publica 2024).
Menneskelig aktivitet har omformet jordklodens overflate, noen sier helt fra vi begynte å dyrke kornsorter og holde husdyr, i stedet for bare å leve av å jakte dyr og samle skogens frukter. Den overgangen foregikk over lang tid. I The Dawn of Everything (Penguin 2021), viser David Graeber og David Wengrow hvordan flere samfunn kombinerte de to levesett. Menneskeartens utvikling har ikke vært så skjebnebestemt og lineær som man ofte kan få inntrykk av.
Men noe avgjørende har skjedd i løpet av de siste 200 år. Vårt bruk av kull, olje og gass fører til endringer i planetens klima i en fart som planeten aldri tidligere har opplevd. Uansett er det slik i dag at «mennesket for første gang fremstår som den største endringsfaktoren på jorden», slik det står i bokens innledning (side 8). Det kan derfor være tale om en ny geologisk tidsalder, antropocen. Geologene er dog uenige. Etter 15 års vurdering har en arbeidsgruppe oppnevnt av foreningen for geologiforskning avvist forslaget (jf Morgenbladet 23. mai 2024).
Noen av bidragsyterne til Antropocen er også tvilende til begrepet. Nina Hoel peker på at ordet anthropos, «mennesket», betyr som oftest et voksent hanndyr av europeisk herkomst. Og det er nettopp disse som er den alvorligste trussel mot sin egen og utallige andre arters eksistens. Arne Johann Vetlesen lurer på om moderne menneskers forståelse av naturen har fortrengt urfolkenes minst like viktige opplevelse av å være natur. Dette kommer kanskje best frem i sitatet hans fra den samiske artisten Sofia Jannok:
Vi jojkar inte OM renen. vi går inte PÅ stigerna, vi vadar inte LÄNGS stränderne, utan vi jojkar renen, vi går stigerna, vi vadar vattnet. Behövs inget ‘om’, ‘längs’ eller ‘i’ för vi er en del av omgivningarna.»(side 197.)
Boken er en samling med innlegg i en tverrfaglig forelesningsserie på universitetet i Oslo om emnet, og inneholder mye som kan hjelpe oss å overleve i dagens verden, om vi kaller vår tid for antropocen eller ikke.
Jordens forvandling
Peter Frankopan (han med bøker om Silkeveien) har skrevet 700 sider om hele jordklodens historie, fra ca 4,5 milliarder år siden og frem til i dag: Peter Frankopan. The Earth Transformed. An untold history (Bloomsbury 2023).
Homo sapiens dukket opp for ca syv millioner år siden:
«Som uforskammete gjester som ankommer i siste øyeblikk, skaper kvalm og går i gang med å ødelegge huset de er blitt invitert til, har menneskelig innvirkning på naturmiljøet vært betydelig …» (side 26, min oversettelse.)
Frankopan skriver om samspillet mellom de tre momenter som Voltaire hevdet har formet mennesker, – klima, styreform og religion. Beretningen er delt opp i tidsalder og viser hvordan menneskelivet har utviklet seg i alle deler av verden i det gjeldende tidsrommet. Her nevner jeg bare noen få isolerte eksempler på klimaets betydning for historien, hendelser som Frankopan beskriver i fascinerende detalj – for eksempel da Ming-dynastiet i Kina falt i 1644 etter 300 år ved makten.
Gjennom årtusener har bysamfunn (sivilisasjoner) vokst frem og brutt sammen. Handel på tvers av kontinentene bant dem sammen. Men fra 1400-tallet skjedde en ny utvikling: kolonialismen. Frankopans skildring av den er rystende. Europeere oppdaget – og foraktet – andre folkeslag og deres levemåte og kulturer. De solgte og kjøpte dem som slaver; de tok over deres fruktbare jord og gjennom intensiv dyrkning av enkelte planter, ødela de den. Mange matvarer ble introdusert i nye land. Frankopans beretning om hvordan den ene reiste fra fjelltoppene i Andes til Europa er fascinerende: «The humble potato changed the world.» (jf side 431ff).
Men det har ikke bare vært luksusvarer og matvarer som har dukket opp i fremmede kontinenter. Svartedøden spredte seg fra fjellsamfunn i Østasia til Midtøsten og hele Europa. Sykdommene som europeerne hadde med seg til Amerika gjorde det lettere for dem å erobre The New World, mens malaria reddet Vest-Afrika fra europeiske nybyggere.
Klima var en elefant i rommet i forbindelse med flere historiske begivenheter: Vulkanutbrudd svekket Cleopatras Egypt og hjalp romerne å erobre landet; ekstremvær i form av stormer ødela Den spanske armadaen utenfor Englands kyst i 1588; en serie ualminnelig kalde vintrer på 1690- og 1700-tallet svekket den svenske hæren og gjorde at Sverige mistet sin dominans i Europa.
Frankopans beretning blir mer og mer detaljert, jo nærmere han kommer vår egen tid. De siste kapitlene inneholder fakta om dagens store problemer, som global oppvarming, avskoging og avfall. Her er to sitater:
«Problemene og utfordringene vi står over for i dag er selvfølgelig på mange måter totalt annerledes fra de som vår tidligste menneskelige forfedre sto over for. Men én ting er det samme: Naturen omkring oss (the natural environment) og klimaet som undergygger den, danner rammen om vår eksistens.» (side 655, min oversettelse)
Og: «The world of today and tomorrow looks terrifying.» (side 631)
The fire next time?
Noe som har endret klimaet og forfulgt mennesker gjennom århundrene er ild. At mennesket lærte å bruke ild, blant annet til å varme maten før man spiste den, betraktes ofte som ett av de store fremsteg i menneskets utvikling. Men denne formen for ild er en tam affære. Ildens egentlige natur viser seg når den bryter gjennom jordskorpen i form av vulkanutbrudd. Den spyr aske og partikler høyt opp i luftlagene, der de danne skyer som blokkerer solens stråler. Dette kan skape vinterforhold hele året i ett eller flere år, utrydde dyrearter, ødelegge matforsyninger og skape hungersnød og samfunnsendringer. Frankopan forteller om 5. april 1815: Da eksploderte Mount Tambora i Indonesia, det største vulkanutbrudd de siste 10 000 år, med store konsekvenser over hele verden. 1816 ble kalt «året uten sommer».
Ild er hovedpersonen i sommerens mest dramatiske leseopplevelse, John Vaillant. Fire Weather. A True Story From A Hotter World.(Sceptre 2023). Er det sant som det står i Antropocen at det er mennesket som er den største endringsfaktoren på jorden i dag? Tja. Kanskje ilden er fortsatt den største.
Vaillants bok er en slag-for-slag-beretning om skogbrannen i 2016 som utslettet oljebyen Fort McMurray, Alberta. Det tok bare noen få dager – men som et mirakel mistet ingen av byens 88 000 innbyggere livet eller ble alvorlig skadet. Bokens stil er folkelig, og jeg hadde problemer med å følge med både i tekniske detaljer om anleggsmaskiner og i eksempler fra amerikansk populærkultur. Men boken er en pageturner.
Jeg tenkte på James Baldwins brannfakkel om rasespørsmål «The fire next time», 1963. Tittelen hentyder til beretningen om Noa. Da Gud angret på at han hadde skapt mennesker, utslettet han dem (unntatt Noa og familie) med en flom. Neste gang ville han kanskje bruke ild. Og nå kan ild kanskje oppnå nettopp det å utslette mennesker, ikke ved en «act of God» (som det heter på forsikringsspråket), men ved menneskers egne handlinger.
Forbrenning er jo noe som vi mennesker praktiserer hele tiden – vi puster inn surstoff og puster ut CO2. Men så oppdaget vi at det er en prosess som kan brukes i maskiner, blant annet i maskiner som kan transporterer både mennesker og gods til lands, til sjøs og i luften. Til dette bruker vi fossilbrennstoff som har ligget i jorden i millioner av år, men nå blir karbonet i disse stoffene til CO2 som gjør jordkloden varmere og endrer på klimaet, fordi naturen ikke kan ta opp alt som slippes ut.
CO2 tas opp blant annet i skoger. Gjennom millioner av år har naturen fornyet seg ved skogbranner som rydder bort gammel vekst og gir plass til ny – ikke minst i de store skogområdene som strekker seg over store deler av den nordlige halvkulen, gjennom Canada og videre østover gjennom Europa til Sibir, samt i Australia i den sørlige halvkulen. Men mennesker slukker disse naturlige og nødvendige branner. Balansen i skogene forstyrres.
Med dagens klimaendringer stiger temperaturen i skogene, mens luftfuktigheten senker – og resultatet har blitt en ny type skogbranner som er så intense at de er nesten ikke til å stanse. Trær brenner ikke, de eksploderer. Husene i Fort McMurray ble tilintetgjort. Alt som var igjen etter brannen var et hull der kjelleren hadde vært samt noen forvrengte metallbiter. Folk hadde sett det før, i filmer fra Hiroshima i 1945. Disse nye brannene skaper sitt eget værsystem, med tornadoer som består ikke av luft, men av flammer. Aske og partikler blir kastet høyt opp i stratosfæren og danner skyer som svever rundt jorden på samme måte som ved vulkanutbrudd og kan stenge solen ute. Kanskje kan resultatet bli en atomvinter? Vi temmet ilden, men nå tar den hevn på oss.
Vaillant dokumenterer til slutt at oljeselskapene visste at alt dette ville skje, allerede tilbake i 1958 – ja kanskje så tidlig som i 1858. Forskerne hadde regnet ut hva forbrenning av kull, olje og gass ville føre til – og vi opplever i dag at de hadde rett. Det var først 30 år senere, på 1980-tallet, at det virkelig gikk opp for oljeselskapene at klimaendringer ville tvinge dem til å avslutte sin virksomhet og gå glipp av profitt. Da var det at de investerte milliardbeløp i «forskning» som skulle kaste tvil på den ekte klimaforskningen. Men Vaillants bok ender med noe positivt. I rettssaler rundt om i verden truer mange søksmål oljeselskapene. Investorer og forsikringsselskap vender ryggen til dem. Hvis Vaillant har rett, er det snart bare den norske regjeringen som vil satse (skattebetalernes) penger på å holde livet i oljenæringen.
Men hvis du synes det er for skummelt å lese alt dette om planetens «avskrekkende fremtid», kan du slappe av med Patrik Svensson. Den lodande människan. Havet, djupet och nyfikenheten (Albert Bonniers förlag 2022). (Den finnes også på dansk, med den fantasiløse tittelen «Mennesket og havet».)
Denne sjarmerende boken er en serie beretninger om mennesker som har loddet dypet i tilværelsen og verdenshavene. Spesielt rørende er den lange livshistorien til Rachel Carson, som skrev den skjellsettende miljøklassikeren «Silent Spring» i 1962.
– Ja, dette var mine anbefalinger til de lange høstkveldene, som et alternativ til å stirre på skjermer.