I Arendal onsdag lanserer Besteforeldrenes klimaaksjon rapporten Vekstens pris. En artikkelsamling som vil bidra til en nødvendig debatt om økonomi, vekst og nedvekst, i lys av klima- og naturkrisa – fram mot valget 2025. Mange av BKAs medlemmer vil nikke gjenkjennende til spørsmål de har vært opptatt av siden 1970-åra.
Grenser for vekst
Allerede i 1972 fikk verden et kraftig varsko: Rapporten Limits to Growth advarte mot et vettløst overforbruk av jordas ressurser. Miljøverndepartementet så dagens lys, det første av sitt slag i verden. Ikke minst: Erik Dammann forsto alvoret og tok initiativet til Framtiden i våre hender (FIVH), i 1974. Debatten var i gang og traff en miljøbølge som mange av oss var en del av.
En viktig tanke hos Dammann var å overføre ressurser fra nord til sør. Et samfunn med lavere produksjon og forbruk ville bli et mer menneskelig samfunn, hevdet han, og han fikk tilslutning til denne tanken i nesten alle politiske partier!c Men mye av dynamikken som ble skapt, ble borte da Norge for alvor ble en oljenasjon og økonomien ble liberalisert på 1980-tallet.
Kriser på alle kanter
Nå, femti år senere, har vekstens pris åpenbart blitt for høy. Vi har kriser på alle kanter. Stockholm Resilience Centre har gitt oss nye verktøy for å forstå dette bedre, gjennom deres metodiske innføring av ni målbare planetære grenser, der vi nå overstiger seks av dem. Dette er noe av det du kan lese mer om i BKA-antologien.
Den 1. august var datoen vi nådde den globale overfribruksdatoen, dvs den dagen jordboerne bruker mer enn kloden klarer å gi oss av ressurser. Norge nådde sin overforbruksdag allerede 12. april! Men veksten fortsetter likevel, og vi sprenger naturens kapasitet både til å forsyne oss med nye ressurser – og ta imot avfallet som vi slipper ut i luft, vann og jord.
Allsidig artikkelsamling
Finnes det veier ut av uføret vi er i, mot et produksjons- og forbruksmønster i likevekt med ressursgrunnlaget? Sikkert er i hvert fall at de som er opptatt av spørsmålet vil ha mye igjen for å møte og studere de nærmere 20 bidragsyterne til Vekstens pris. De representerer ikke én mening eller én løsning, men gjør oss klokere nettopp gjennom sin ulikhet og den politiske bredde de representerer. Innholdsfortegnelsen taler for seg selv:
- Sigmund Hågvar: Økologiens tidsalder.
- Ellen Stenslie: Grunnlaget for vårt økonomiske system.
- David Collste: Låt planetens gränser sätta ramarna för ekonomin.
- Per Bjørn Foros: Vekstens pris og naturens offer.
- Ellen Sjong m.fl.: Smultringøkonomien, et kompass for det grønne samfunn.
- Ove D, Jacobsen: Økologisk økonomi, utopi eller fremtidens realisme?
- Tone Smith: Hvordan kan den nye økonomien se ut i praksis?
- Arild Vatn: Et nytt økonomisk system fordrer endringer i politiske institusjoner.
- Ellens Stenslie: Grønne bedrifter.
- Kalle Moene: En virkelig delingsøkonomi? Grunninntekt som samfunnsbonus for en bærekraftig utvikling.
- Trond Quale: Det regenerative prinsipp.
- Christian Anton Smedshaug: Det reformerte systemiske synet.
- Per Espen Stoknes: Grønn vekst er mulig.
- Andreas Bjelland Eriksen Grønn bok. Godt boktips!
- Andreas Bjelland Eriksen: Å sette pris på naturen.
En nødvendig debatt
BKA ønsker en opplyst og etter vårt syn helt nødvendig debatt om vekstens pris, derfor har vi tatt dette store løftet og gitt ut denne omfattende artikkelsamlingen, sier generalsekretær Andrew Kroglund, – Det som går igjen hos flere av bidragsyterne er behovet for mer demokratisk kontroll over økonomien. Hva med et bærekraftshus som supplement til Stortinget? Hva med nye former for foretak og arbeiderstyrte, grønne bedrifter? Men er ikke dette gammeldags tankegods, innvender du kanskje? Er det ikke enda mer gammeldags å sitte på rompa og se på at verden overforbruker seg selv, spør vi!
BKA vil arbeide for at:
- Alle fremtidige perspektivmeldinger tar opp vekstparadigmets problematiske sider.
- Alle politiske partier svarer på hvordan deres økonomiske løsninger tar hensyn til økologi og naturens tålegrenser i sine politiske program for stortingsvalget 2025.
- En allmenn debatt om norsk økonomi og hvilke institusjoner og foretaksmodeller som kan bidra til gode økonomiske løsninger i lys av klima- og naturkrisen, igangsettes.
Dette er en grundig og viktig rapport.
Spørsmålet er om vi i den rike del av verden, vil dele velstanden vår med de fattige.
Vi lever i et sløserisamfunn.Det har vært slik siden velstanden økte såpass mye at vi hadde mer av noe vi strengt tatt ikke behøvde.Det være seg mat eller klær m.m.
Sløseri har nærmest blitt en vane.Indirekte blir vi oppfordret til sløseri.Jo mer jeg forbruker,jo mer avfall jeg produserer,jo bedre.Da er jeg en mer økonomisk produktiv borger som bidrar til større vekst i brutto nasjonalproduktet ,enn en person som lever et nøysomt liv.
Vi har gitt oss selv retten til å stå over alt og alle.For eksempel kan vi ødelegge livsgrunnlaget for dyr eller rasere en hel skog uten at det medfører særlige kvaler.Det er jo bare råvarer som står til vår disposisjon.
Dette verdigrunnlaget er destruktivt.
Til slutt:Sosial rettferdighet og økologisk fornuft er to sider av samme sak. Verdigrunnlaget bestemmer om vi får det til.
Viktig rapport! Har dere en pdf-versjon som kan lastes ned?