80 og et bra liv

Har du vært med i Besteforeldrenes klimaaksjon ei stund, har du sikkert støtt på henne, Wenche Cumming, som nylig fylte 80. Lett på foten, rask i replikken, bor i Vesterålen, leder av vårt største lokallag (ift. folketallet), har vært nestleder i BKA og mye annet. Når hun nå ser tilbake på sitt lange liv, er det ett ord som går igjen: – flaks!

Livsveien begynte på Sortland i 1944

Faren min hadde deltatt i frigjøringa av Narvik og var usikker på om han i det hele tatt hadde ei framtid, men foreldrene mine gifta seg, og da krigen var over så de lyst på livet – og var klare til å bygge et liv sammen. Ei søster kom i 1950 med alvorlige helseutfordringer, men livet fortsatte og det neste store prosjektet var eget hus. Familien flytta inn, men før det var kommet tapet på alle veggene, fikk faren min hjerneslag. Brått forandret drømmer, planer og hverdagen seg for oss alle.

Dette, og hendelser gjennom resten av livet mitt, har lært meg at hva slags tilværelse du får er et resultat av tilfeldigheter, flaks og uflaks ispedd de valg du tar, eller må ta, i den situasjonen du befinner deg i. Virkeligheta og menneskene rundt deg er her og nå, og det må en forholde seg til etter beste evne. For meg betyr det også å ha et slags mentalt beredskap for at tilværelsen i dag slett ikke trenger å være den samme i morgen. At det har gått bra med barn og barnebarn har aldri vært en selvfølge for meg, det er noe jeg ofte tenker på og setter stor pris på.

Mening med livet? Det har ikke vært noe jeg har spekulert mye over. Livet er her og nå, fra fødsel til grav. Vi er som ettårige sommerblomster – vi plantes, blomstrer, mer eller mindre, visner og dør. Noen tidlig som far min og søstra mi, andre, som jeg selv, får med seg mesteparten av sesongen og blir gammel, både 80 år og mer. Så må nye planter drives fram. MEN, MENS DET ER LIV I OSS, så kan hestehoven være et godt forbilde; den lar seg vanskelig knekke, men stikker hodet opp igjen, nesten uansett leveforhold!

Utdanning og yrkesvalg (og flaks)

På slutten av 50-tallet var videregående skole (gymnaset) ikke for alle. Tre år på hybel var dyrt og de aller fleste slutta før det – særlig jenter. Dessuten var det bortkasta å spandere slikt på jenter, mente mange, de skulle jo gifte seg og få barn. Dette var i den hjemmeværende husmoras glansperiode.

Heldigvis (flaks) var det gymnas på Sortland, og med god støtte fra ei mor uten utdannelse så blei det artium likevel. Deretter lærervikariat og sekretærjobb på Sortland. Flytting til Bergen, kontorjobb på universitetet, ekteskap og to barn. Jeg trivdes godt der, både i byen og på jobb!

Bergen 1967

Men så, etter åtte år i Bergen gikk turen nordover til Bodø, lærerskole og skilsmisse. Derfra til Trondheim og videre studier (engelsk og samfunnsstudier). Så to år i Holmestrand før turen gikk nordover igjen, til Finnsnes, denne gangen for godt – og med nytt etternavn Cumming. For med oss nordover var også John, britisk statsborger med utferdstrang, kamera, kartbunker, steinsamling og flere årganger av Fiskeribladet (og jobb i vgs). En raus, tålmodig og omsorgsfull mann som også har bidratt, støtta opp om og fortsatt deltar i den samfunnsengasjerte delen av livet mitt. Flaks!

Vi bodde og trivdes på Finnsnes i 33 år, og da vi var blitt pensjonister returnerte vi i 2012 til mine røtter på Sortland. Et riktig valg.

Samfunnsengasjement og politikk

Jeg tror jeg alltid har vært samfunnsinteressert, men gjorde ikke så mye ut av det før i 35-årsalderen da jeg blei med i styret i Norsk lærerlag i Holmestrand. I årene etter var jeg aktiv i Human-Etisk Forbund, Nei til atomvåpen, Nei til EF, Åpen fiskeriallmenning og støttemedlem i Kystfiskarlaget. Da jeg var 40, blei jeg for første gang med i et politisk parti og sa ja til å stå øverst på SVs kommunevalgliste i Lenvik. Imidlertid fikk jeg mitt aller første politiske verv da Venstres leder spurte meg om å være med i det nyoppretta likestillingsutvalget. Urettferdig behandling av jenter traff meg tidlig og hardt; jeg fikk ikke være med i guttemusikken (juniorkorpset) fordi jeg var jente! Likestilling og urettferdighet, lokalt og globalt, har alltid opptatt meg.

Førsteplass på kommunestyrelista i Lenvik førte strake veien til flere perioder i kommunepolitikken, to perioder i Troms fylkesting og to som 1. vara for Troms SV på Stortinget (1989 til 1997, Syse og Gro). I løpet av disse årene har jeg hatt et utall av verv og oppgaver og fått god erfaring og mye kunnskap om organisasjonsarbeid og i politikkens irrganger på alle nivå. Jeg har lært mye, møtt mange forskjellige mennesker, besøkt nye steder og opplevd mange ting som jeg ellers ikke ville fått med meg. Derfor oppfordrer jeg fortsatt både unge og gamle til å si ja når de blir spurt om å påta seg verv. Du blir mange erfaringer rikere – det aller meste positivt. Finner du ut at dette vil du ikke bruke tid på, har du også lært noe.

Wenche var i en periode leder av Oljefritt LoVeSe-kampanjen: «Vårt budskap var enkelt, klart og tydelig – en nøkkel til suksess.»

Med miljø og klima på dagsorden

Bevisstheta om klima og miljøspørsmål kom mens jeg bodde i Bergen, og har vært der siden. Etter hvert er jeg nok blitt klimapessimist, men en engasjert klimapessimist, og jeg velger å illustrere det med følgende historie:

En stortingspolitiker med gamle valgløfter hadde vært på besøk i en øykommune i Nord-Norge med skrantende fergeforbindelse og dårlige veier. Ordføreren hadde ansvaret for å få han på ferga tilbake til fastlandet. Han kjørte hardt og vel så det. Stortingsmannen var vettskremt og prøvde å roe ned; – vi kommer ikke til å nå ferga likevel! Nei, sa ordføreren, men det skal ikkje bli mykje om å gjør! Med andre ord; det er håplaust, men vi gir oss ikke, for da er det i hvert fall håplaust. (Øya fikk, etter flere år, både asfalt, bru og tunnel – og mer fraflytting; tiltakene kom i seineste laget.)

Vi som er vokst opp i etterkrigstida har et stort ansvar for dagens klimasituasjon. Kunnskap om global oppvarming har vært kjent i flere tiår, men ikke tatt alvorlig. Vi har satt oss mål, men tar heller ikke disse på alvor. Sånn går det ikke an å drive på. Min generasjon har nytt godt av den økonomiske og sosiale utviklinga, nå har vi ansvar for å rydde opp etter oss og ikke lempe ansvaret for en stadig mer skadeskutt klode over på våre barn og barnebarn. Vi har tid, krefter, kunnskap og engasjement – ja, plikt til å spre budskapet til andre besteforeldre.

Derfor er jeg med i BKA. Og derfor er jeg opptatt av at vi må ha et BKA med et klart og tydelig fokus, lettfattelig og enkel argumentasjon, slik at vi kan legge press på målgrupper som har makt og myndighet til å gjennomføre nødvendige klimatiltak. Der har vi, etter mi mening, fortsatt noe å hente.

– Og hvordan føles det å bli 80?

Ja, spørsmålet har kommet flere ganger i forbindelse med 80-årsdagen. Jeg får snakke for meg selv. Med bakgrunn i alt jeg har fortalt om livet mitt, føles det egentlig veldig bra. Jeg har god helse, kan gå i marka og er glad i å sykle. Barn og barnebarn har det bra, og jeg har en mann som er trivelig og lett å leve sammen med. Jeg er fortsatt både samfunnsinteressert og samfunnsengasjert. Rolf Hansens kryssord lar seg fortsatt løse. Det betyr ikke at jeg ikke merker at jeg er blitt gammel, men det meste er til å leve godt med.

Livet mitt har bydd på mer flaks enn uflaks. Tilfeldigheter og valg har i all hovedsak bidratt positivt. Jeg har hatt et godt og interessant liv. Jeg har hatt flaks!