Kampen om naturen

Norsk natur slaktes og parteres i et urovekkende tempo. Nær 4000 kvadratkilometer vil bli nedbygd i årene fremover, ifølge Miljødirektoratet. Det har store følger for samfunn, livsmangfold og klima, og på Arendalsuka i august har Universitetet i Bergen invitert til debattmøte om saken, – med bl.a. BKAs generalsekretær i panelet.

Karbonlageret tømmes

Der mange før mente at vi må ofre natur for å redde klima – særlig ved utbygging av fornybar energi, er vi blitt mye mer på vakt. Det er ofte feil problemstilling; det har gått opp for oss at jord og skog er ressurser som også hjelper oss å begrense CO₂-nivået i atmosfæren.

FAKTA: Norge har et stort karbonlager i naturen på land, beregnet til ca. sju milliarder tonn C, eller vel 600 ganger våre årlige CO₂-utslipp fra forbrenning og industriprosesser. Det mest synlige karbonlageret er skogens trær, men størsteparten finnes i bakken – i skogsjord og myrjord, i fjellområdene, i åker og eng og i sedimenter i innsjøene. Dette kan du lese mer om i BKA-rapporten Naturen som karbonlager.

Mulig å snu utviklingen?

Det vakte oppsikt da NRK tidligere i år kunne dokumentere hvordan tusenvis av naturområder ofres, uten at noen har kontroll, eller den fulle oversikt. Sterke utbyggingsinteressene vinner fram, bit for bit, i stort og smått: nye boliger, hyttefelt, næringsområder, veier, kraftverk …

Men hvordan skal vi klare å snu og stoppe disse ødeleggelsene, og redde mer av plante- og dyrelivet – og klimaet? Kan vi klare det? Etter NRK-reportasjen tok vi kontakt med Sigmund Hågvar, professor emeritus i natur- og miljøvern og mangeårig medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon. For femten år siden utga han og hans kollega Bredo Berntsen den epokegjørende boka «Norsk natur – farvel?» Den satte fokus på vår naturrikdom, og hvordan urskog og uforstyrra området, strender og vidder er blitt redusert de siste hundre år. – Når Hågvar nå tar oss med på et lite tilbakeblikk, blir det et oppgjør med den fortsatt mangelfulle forståelse av hva som må til for å bevare naturarven vår. Noen lyspunkt er det likevel …

---

Femten år med nye arr
– og nye muligheter?
Sigmund Hågvar

«Norsk natur – farvel?» fra 2008 vakte en del oppmerksomhet. Der viste vi hvordan norsk natur var blitt forbrukt og fragmentert, bit for bit. Og vi ropte et varsku – for kysten, fjellet, fjellskogen, de siste naturskogene og vassdragene. I dag er kysten ytterligere nedbygget, fjellskoger er omformet til hyttebyer, det hogges i de siste naturskogene – til dels med statstilskudd, og vernede vassdrag er under nytt press for utbygging. Boka varslet en kommende vindindustri som ville kunne forbruke mye villmark og prege landskapet over enorme arealer. Presset kom, men ble i stor grad slått tilbake av kommuner og lokalbefolkning. Kanskje var det en oppvåkning der man forsto at frilufts- og rekreasjonsområder er umistelige, og et viktig grunnlag for folkehelse? Og at man aller først bør tenke smarte energiløsninger som ikke forbruker natur!

La oss se litt nærmere på positive og negative faktorer for norsk natur i denne femtenårsperioden.

Positivt:

I 2009 fikk vi to viktige, nye lover: Naturmangfoldloven og Markaloven. Den første satte krav til biologisk dokumentasjon ved naturinngrep, inkludert vurdering av «samlet belastning» av flere skadelige faktorer. Ved tvil skal føre-var-prinsippet brukes. Den andre loven slo en ring gjennom 19 kommuner nær hovedstaden og definerte på denne måten en byggegrense i Marka. Innenfor grensen ble det forbudt med inngrep som kunne skade naturen. Dessverre ble skogbruket unntatt fra restriksjonene, slik at flatehogster og bygging av nye skogsbilveier ble tillatt – som før. Men det bør nevnes at loven fikk en viktig § 11, som gir hjemmel til vern av opplevelsesrik skog, ofte gammelskog. Noen slike verneområder, såkalte «friluftslivsområder», er opprettet. Det er faktisk første gang Norge har fått en hjemmel til å verne natur «bare» for opplevelsesverdier! Vi har nylig fått en ny nasjonalpark i Østmarka ved Oslo, med en bred buffersone mot bebyggelsen ved å bruke § 11. Det er blitt en bra kombinasjon.

Naturkrisemøtet i Montreal i desember 2022 landet på ambisiøse planer: Hele 30 % av landjorden, og tilsvarende arealer i havet, skal vernes. Norge har vernet ca. 18 % av landarealet, men dette er stort sett høyt til fjells og langt mot nord. Et representativt vern av de ulike naturtypene gjenstår. Stortinget har vedtatt at 10 % av skogen skal vernes, men vi er bare halvveis. Regjeringen jobber med en stortingsmelding om oppfølging av Montreal. Den blir viktig! Naturvernorganisasjonene har gitt et fyldig innspill på hva en slik melding bør inneholde, under navnet «For naturen». BKA har også kommet med sitt eget forslag, som gikk ut på å nedsette et hurtigarbeidende naturutvalg.

Negativt:

Foruten fortsatt forbruk av natur, har klimaet også her til lands begynt å slå seg vrangt, med tørke, flommer, stormer, styrtregn, ras og andre uforutsette og uregelmessige hendelser. Dette stresser både naturtypene og artsmangfoldet. Særlig etter Montreal er det blitt veldig tydelig av klimakrisen og naturkrisen må løses samtidig. Det hjelper ikke å stabilisere klimaet dersom økosystemene kollapser. Og fungerende økosystemer trengs for å motvirke klimaendringene. Dessuten er klimaendringene direkte skadelige for biomangfoldet.

Tap av kommandostrukturen i naturvernet er alvorlig: I 2013 flyttet regjeringen Solberg den viktige planavdelingen fra Klima- og miljødepartementet til Kommunaldepartementet. Dermed mistet KLD det overordnete grepet i arealdisponeringen. I tillegg ble statsforvalterne bedt om å ikke legge seg noe særlig borti kommunenes arealdisponering. Dermed var kommandostrukturen som trengs for å omsette internasjonale avtaler til virkelige resultater, sterkt skadet. Statsforvalterne er statens forlengede armer, som skal veilede og kontrollere kommunene, bl.a. i viktige arealspørsmål. Resultatet ble et kommunalt frislipp av forbruk av natur, ut fra kortsiktige, økonomiske interesser. Store arealer, særlig i de siste intakte fjellskogene, er blitt bygget ned på rekordtid. Viktige karbonlagre som myrer og våtmarker er drenert ut. Etter Montreal dras det nok litt i den politiske nødbremsen. Men nedbygd er nedbygd. Og ødelagt er ødelagt.

Naturvernforbundet har dokumentert at ikke en gang våre verneområder, vedtatt med kongelig resolusjon, går fri for inngrep og skader. Det eksisterer en dispensasjonspraksis som gjennomhuller og tærer på den naturarven som er aller mest verdifull. Hele 94 % av dispensasjonssøknadene i verneområder er blitt innvilget! Igjen er det mangel på kommandostruktur og ledelse i naturvernet, som blir overkjørt av sterkere krefter. Resultatet  er at rødlistene blir stadig lengre. Nå står det fem tusen arter på lista. Til og med villreinen er der, den vi har et internasjonalt ansvar for. I altfor lang tid har kommunene fått lov til å ta bit for bit av leveområdene. Mange har ropt varsku. Men uten at overordnete myndigheter har klart å hindre det.

---

En ny start?

For meg, som har arbeidet med natur- og miljøvern gjennom et langt liv, som akademiker og aktivist, er det blitt nesten for mye å ta tak i. – «Nye veier» heter et selskap som virkelig lever opp til navnet: Brøyter seg respektløst gjennom natur og landskap, med enorme inngrep. Nå ser det ut til at pengemangel kan stoppe noen av de verste gigantprosjektene. Det går i alle fall an å håpe! – Samtidig har norske kommuner fått et stort ansvar: Montrealavtalen skal følges opp. Fra å være en arena som man ustraffet kan ta nye biter av hele tiden, må natur sees på som noe grunnleggende verdifullt. Kommunene bør kartlegge sin naturkapital, og føre regnskap med forbruket. Alle kommuner må få tilbake miljøvernledere som er i stand til å tenke økologisk og langsiktig – slik vi faktisk var på vei til å få på plass på 1990-tallet.

Tidligere klima- og miljøminister Espen Barth Eide bidro sterkt til at Montreal-avtalen ble ganske spenstig. Han returnerte med stor fallhøyde og ga uttrykk for at han mener alvor med oppfølging. I øyeblikket sitter byråkrater og prøver å skrive en stortingsmelding. Der må det presenteres et helt nytt verdisyn på natur. Der må klimakrisen og naturkrisen angripes samtidig og koordinert. Der må kommandostrukturen i naturvernet gjenopprettes. Og kommune-Norge må lære seg å tenke, og handle, ut fra helt nye forutsetninger. For alle arealer ligger i kommuner, alle truete arter bor i kommuner, og alle verneområder ligger i kommuner. Var det noen som sa at hva kommunene gjør ikke er så viktig?

Montreal-avtalen kan bli et vendepunkt i norsk naturforvaltning og norsk klimapolitikk. Vi må bruke dette vinduet, denne anledningen, når ambisjonene fremdeles er ferske (og fallhøyden stor) til å presse hardt på våre folkevalgte. Jeg tror trykket må komme nedenfra! Fra dem som ennå har guts igjen til å sloss. For vi vil ikke dit hvor vi er på vei.

Vi må sloss for store tiltak som monner. Som koster veldig mye, men som er nødvendig. Og vi må sloss for alt det vakre, eventyrlige og sårbare i naturen. Det som har rett til å leve. Og som gir oss livskvalitet.

---