«Gass er en del av løsningen, og ikke en del av klimaproblemet.» Med litt ulik begrunnelse dukker dette synspunktet opp, hos politikere med økt norsk gassproduksjon som agenda, men også hos debattanter med skepsis til fornybar energi og store nye naturinngrep. En debatt i Bergens Tidende denne sommeren illustrerer noen av problemstillingene.
I et innlegg 19. mai minner forstmann og samfunnsdebattant Trygve Refsdal om at det viktigste klimatiltaket er å bruke mindre energi. Han advarer mot en evig energiekspansjon med mer utbygging av vann- og vindkraft, med store skadevirkninger for natur og landskap. «Landet vårt kan klara seg med den vasskrafta vi har. I turre periodar kan vi supplera med gasskraft.» Refsdal argumenterer også for at klimaeffekten av CO2-utslipp trolig overdrives i debatten.
Dette er faglig feil, og gasskraft er slett ingen god ide, svarer meteorolog Sigmund Grønås, professor emeritus ved UiB og en av de mest aktive i klimadebatten . «Klimaeffekten av CO2 kan på ingen måte nedgraderast. Refsdal har sjølvsagt rett i at det fins andre menneskeskapte klimapådriv som er viktige. Me har utslepp av metan og fleire andre drivhusgassar. I tillegg kjem luftforureining som gir svevande partiklar i atmosfæren. Partiklane har både ein avkjølande effekt, mellom anna ved å reflektera solstråling, og ein oppvarmande effekt ved danning av ozon nær jordoverflata og sot. Ironisk nok kan redusering av luftforureining auka den globale oppvarminga ved at den avkjølande effekten minkar. I så fall står me att med eit formidabelt problem: å redusera utsleppa frå den viktigaste klimagassen, CO2, innan kort tid. Dette problemet er så stort at bruk av fossilt drivstoff må fasast ut i dei neste tiåra. I tillegg må me få skogen til å binda meir karbon.»
Siviløkonom Anton Hellesøy ville også ha et ord med i laget. Grønås går for langt, mener han. «En riktig miljøpolitikk må ta hensyn til flere faktorer enn bare CO2-utslipp. En god begynnelse vil være å skille mellom forurensning og klimagassutslipp og f.eks. slutte å snakke om ‘sterkt forurensende gasskraftverk’. En slik sammenblanding har ført til flere feilaktige avgjørelser i norsk miljøpolitikk. Et eksempel på slik nulltoleranse har jeg fra Oslo for en del år siden. Da ville man erstatte sterkt forurensende dieselbusser med gassbusser, men saken ble skrinlagt pga. motstand fra miljøvernere. De mente at overgang fra diesel til gass kunne føre til en liten økning i CO2-utslippet, og så derfor bort fra de store reduksjonene man ville ha i lokal forurensning (NOx, sot og partikler). Dermed ga Oslo opp et tiltak som kunne ha hatt en stor betydning for luftkvaliteten i byen.»
Grønås gir Hellesøy rett i at gass er renere enn olje og kull, særlig når det gjelder svoveldioksid og partikler. «Brenning av gass gir likevel store klimautslipp, i utgangspunktet hele 57 prosent av utslippene fra kull pr. energienhet. Naturgass består nesten bare av metan, en svært effektiv drivhusgass. Ved utvinning slippes det ut noe metan til atmosfæren i tillegg til utslipp av CO2. Slike utslipp har en også ved utvinning av olje og kull, men som regel er utslippet av metan mindre enn ved utvinning av gass. Tas det hensyn til dette, blir utslippene fra gasskraftverk i gjennomsnitt større. I dag utvinnes dessverre også gass fra ukonvensjonelle kilder som skifergass. Kraftverk basert på slik gass kan gi like store klimautslipp som kullkraftverk når utslippene ved utvinning inkluderes.»
I et avsluttende innlegg 16. juli kommenterer Trygve Refsdal igjen det han mener er en overdrevet tro på at fornybar energi kan erstatte fossilt drivstoff. Han viser til Brasil som blir sett på som et foregangsland: «Mange trudde, rundt tusenårsskiftet, at bilparken i Brasil snart ville vera grøn og utsleppsfri. Sidan den tid, fram til år 2010, har bruken av fossil olje auka med 28 prosent i landet! Auken er dobbelt så stor som verdsgjennomsnittet. Han legger til at det han først og fremst vil til livs, er «trua på evig energiekspansjon. Eg meiner, som Kåre Willoch, at me må bremsa på vårt overforbruk og visa meir måtehald. Det er vår grenselause mobilitet og vår pompøse livsstil som er problemet.»