Nokpunktet

For nesten nøyaktig et år siden kom regjeringens energikommisjon med sin utredning med tittelen «Mer av alt – raskere». Ufrivillig og lett komisk lyktes de med dét å sette ord på en mentalitet som normaliserer det som burde ansees som patologisk: å aldri få nok, å være uten grenser, og uten magemål, som reven i hønsegården!

Jeg kom til å tenke på dette etter et foredrag om myrvern, arrangert av BKA i Bergen nylig. Der fikk vi en diskusjon om hva som er verst: å legge en ny vei gjennom et myrområde, eller å la den gå en omvei gjennom skog og hei? Helt til én spurte: Men trenger vi denne nye veien, er det ikke nok med den vi har? Det er spørsmålet som selvsagt må stilles, i alle sammenhenger, – og som likevel virker helt fremmed.
– At vi skulle ha nok nå, kanskje til og med for mye allerede? For en formastelig tanke!

I over 40 år har vi visst at en klimakrise er på gang. I 2019 kunne FNs naturpanel dokumentere at vi har en naturkrise som er like alvorlig. 70 prosent av verdens naturområder er forringa. Her til lands er laksen og reinen på rødlista. Det er arter som Norge har et spesielt ansvar for, men som ofte trekker det korteste strået når politikere og næringsliv og forbrukere først skal ha tilfredsstilt sine ønskedrømmer om mer av alt: raskere veier, mer mobilitet, nye kjøpesentra, flere oppdrettsanlegg, mer kraft, flere hyttefelt, større avkastning, mer penger i omløp.

Det har gått skremmende fort. For femti år siden kunne vi ikke kjøre bil en sommerdag uten å måtte vaske en masse insektrester av frontruta. Så seint som på 1990-tallet var det så mye stær som hekka på huset mitt at det var en rein plage. Det siste paret ga opp for over 10 år siden. Og vipene på flatene ned mot fjorden, det første vårtegnet? Borte, de også.

Hvor skal det ende? Hvor begynte det? – Som mange i min generasjon har jeg en familiebakgrunn i små kår. Fra et trangbodd hus i Lofoten flytta mine foreldre til fast jobb og trygg økonomi på et industristed i Sør-Norge. Det var et kvantesprang, og merk: Det skjedde samtidig med at Norge bygde ut noen av verdens beste ordninger for helse og velferd, før vi fikk oljerikdommen!

Men var det ikke noe vi savna og gjerne skulle hatt mer av, men ikke kunne få? Ikke så mye, faktisk. Vi hadde varme i huset, radio og fjernsyn, gode klær og sunn mat. Bil hadde vi ikke, og trengte ikke, for arbeidsplass og butikk og skole var i gå- og sykkelavstand. Hytte trengte vi heller ikke, for skiløypa lå rett utafor stuedøra og elva var full av fisk. For oss unger var det et paradis! På ferietur dro vi med tog og buss og båt tilbake dit vi kom fra, med beskjedne CO₂-utslipp. Blir vi gladere av å dra til Thailand?

«Nokpunktet» het en essaysamling av Per Fugelli. Poenget hans er enkelt: Når det bli mer enn nok av noe, så blir det for lite av noe annet. Det gjelder å finne den gylne middelvei. Og ikke glemme at det beste i livet er gratis – vennskap, kjærlighet, rein luft og levende hav, fugler under himmelen, stillheten en søndag formiddag.

Ikke alt var bedre før. Men vi over 70 er tidsvitner og kan fortelle om at en annen fortid er mulig! Det er vondt å skru klokka tilbake. Likevel er det kanskje det vi må, hvis vi ikke har tenkt å overlate en katastrofalt dårlig arv til barna våre. Trolig kan vi fint venne oss til å forbruke mindre og bevege oss saktere, på samme vis som vi har vent oss til at alt skal gå så mye fortere. Går vi inn på den veien, vil vi også kunne få oppleve at naturen har en overraskende evne til å ta seg inn igjen. Både vipa og laksen og sommerfuglene kan komme tilbake. Hvis vi gir dem sjansen til det!

NATUR OG SAMFUNN: Sunndalsøra på 1950-tallet, der redaktøren vokste opp, mellom skog og fjell.