En dag på overtid ble klimatoppmøtet avslutta med et kompromiss: Landene skal «omstille seg» bort fra kull, olje og gass, og begynnelsen skal skje i dette tiåret. En sterkere formulering om utfasing av fossil energi, slik bl.a. Norge ønsket, ble avvist av OPEC-landene. Det er ingen signaler fra noen land om endra produksjonsplaner.
Svein Tveitdal er tidligere direktør ved FNs miljøprogram UNEP, med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Under COP28 er han akkreditert utsending for BKA og Forum for utvikling og miljø, slik han også har vært ved tidligere toppmøter. Han skriver møterapporter og refleksjoner for nettsida.
Produksjonen av olje og gass fortsetter som før
Slutterklæringen forandrer ikke dagens utvikling. Ingen av de 20 største oljeproduserende landene til stede på møtet, inklusive Norge, gav antydninger om at de vil endre planene sine. Det betyr ifølge UNEP at de vil produsere 110 % mer i 2030 enn det som kreves for å stanse oppvarmingen på 1,5 grader. Verden er fortsatt på vei mot en oppvarming på katastrofale 2,9 grader. Målet i Parisavtalen er for alle praktiske formål dødt. «Vi er ikke villige til å underskrive vår dødsdom», sa representanter for små øystater da COP-president Al Jaber sirkulerte et første forslag til slutterklæring den siste forhandlingsdagen. Dermed gikk forhandlingene inn i overtidsmodus.
Bremsekloss som motsetter seg løsninger
For å nå målene i Parisavtalen må produksjonen av olje og gass må nesten halveres innen 2030. Dette kan påvirkes ved at produsentlandene setter en sluttdato, noe som ville gi en forutsigbar omstillingstakt. Men industrien kjemper med nebb og klør mot, og ønsker fokus på reduksjon av bruk, ikke produksjon. De skyver altså ansvaret over på brukerne. Etterspørselen etter energi vil øke. Og så lenge det ikke produseres nok fornybar energi, vil selvfølgelig etterspørselen etter fossil energi holde seg på dagens nivå, med skyhøye inntekter for oljeindustrien. Det er derfor de planlegger å øke produksjonen, og at interessen for investeringer i fornybar energi er lunken. Så langt er under to prosent av verdens produksjon av fornybar energi finansiert av fossilindustrien. I stedet fokuserer de på bruk av fancy teknologier som karbonfangst og -lagring (CCS). Dette har i løpet av 20 år bidratt marginalt til reduserte utslipp, og er så dyrt at det krever subsidiering for å få lønnsomhet. IEA har karakterisert CCS som en illusjon bransjen må gi opp. Se også tidligere artikkel: Myten om CO2-fangst.
Klimatoppmøtene er blitt viktigere arenaer
Det er viktigere enn noen gang å begrense den globale oppvarmingen. Hver tiendedels grad teller. Forhandlingene i Dubai viser at olje- og gassindustrien vil fortsette å være en bremsekloss. Men over hundre land krevde utfasing av olje og gass. Det betyr at slaget om dette vil tilspisse seg, og bli hardere på hvert eneste klimatoppmøte framover. Ikke at vi klarer å stoppe på 1,5 grader, men forhåpentligvis under 2,9.
Norge bør følge sin egen anbefaling på møtet
Norge er konstruktive på klimatoppmøtene og krevde i Dubai at utfasing av «urenset» olje og gass skulle inn i sluttavtalen. Utfordringen er hva regjeringen sier ute – og hva de gjør her hjemme. Politikken om å «videreutvikle, ikke avvikle» olje- og gassindustrien er umusikalsk både i forhold til den norske posisjonen på toppmøtet, anbefalinger fra forskere og FN, og en voksende global opinion. Det holder ikke å si at Norge kan fortsette, til og med langt utover 2050 da verden skal nå nullutslipp, fordi vi har renere produksjon enn andre og skal bruke CCS. Alle oljenasjoner har sin forklaring som rettferdiggjør videre produksjon.
En logisk konsekvens av Norges posisjon på COP28 er å stoppe utlysning av nye områder, sette sluttdato for olje- og gassproduksjon og trappe opp produksjonen av fornybar energi. Dette vil tvinge seg fram i klimaforhandlingene de nærmeste årene, og vi kan med fordel gå foran. Politikerne må ikke la seg lure til å tro at Equinor vil omstille seg frivillig, – så langt investerer de kun promiller i fornybar energi – eller at CCS er en teknologi som vil redde verden og derfor må subsidieres. Derimot trengs kraftigere støtteordninger for fornybarindustrien og virksomheter som investerer i det grønne skiftet. Og vel å merke: Dette er ikke en trussel mot velstanden vår, men en trygging av framtidig økonomi i en verden i omstilling, og et nødvendig bidrag til sikring av en bærekraftig utvikling for barnebarna våre.
Tusen takk til Svein Tveitdal for opplysande, grundige og poengterte artiklar frå COP28!
Såg Stortingets spørjetime i dag onsdag 13. desember med Tere Åsland, Lars Haltbrekken og Ola Elvestuen. Begge er frykteleg skuffa over at regjeringa ikkje endrar noko som helst av sin oljepolitikk etter COP28. Regjeringa meiner Noreg allereie har tiltak i gang som oppfyller COP28 avtalen: EUs kvotesystem og CO2 prising og eit framtidig norsk bidrag til verda med teknologi for karbonfangst og blått hydrogen.
Utdeling av nye TFO lisensar i TFO runde 2023 i januar, står ved lag. Planane for å investere 240 milliardar på sokkelen i 2024 står ved lag, ein auke på 9% sidan 2023.
Vi visste det vel, men dette er altså politikken vi må imøtegå.
Takk for en solid sluttrapport. Du redegjør veldig bra mht. hva dette dreier seg om. «Ingen klimaløsning i Dubai» er en sannferdig beskrivelse på situasjonen – i motsetning til hva vår nye klima og miljøminister hevder: Nemlig av avtalen er et historisk gjennombrudd i klimaforhandlingene og peker ut en retning for videre arbeid. Men en retning uten klare og konkrete planer, mål og tidsperspektiv er svært lite forpliktende og kan ta mange uønskede retninger. Norge ønsket ( som flere andre land) en utfasing av fossil energi – men gir ingen antydninger om at de ville endre produksjonsplanene sine. Hva er Norges ønsker i Dubai da verdt? Hva mener norske styresmakter EGENTLIG? Dobbeltmoralen begynner å bli overtydelig. Avtalen som Espen Barth Eide har vært med på å forme sier at vi skal bort fra fossil energi – men samtidig skal vi fortsette i enda større tempo og omfang når det gjelder olje og gassleting og utvinning enn før. Det innebærer at avtalen fra Dubai ikke har noen konsekvenser for norsk oljeproduksjon. På Dagsnytt18 nå nylig prøver Espen Barth Eide å bortforklare norges ambisiøse oljevirksomhet så godt han kan med sin velkjente retoriske veltalenhet. Det er rett og slett pinlig å høre på. Vi må jo ta konsekvensene av det vi har vært med på å bestemme – men det vil vi altså ikke. Det er også et stort tankekors at de rike landene ikke utviser sterkere solidaritet med de fattige landene i sør som virkelig får sine livsbetingelser smadret som følge av vårt overforbruk og griske handlinger.