En ny bok om LoVeSe-saken har sett dagens lys: «Leve havet! Olja, fisken og framtida i Lofoten, Vesterålen og Senja», av Andreas Liebe Delsett. (J.M.Stenersens forlag 2023). Ivan Chetwynd har lest den og synes det en tankevekkende bok – og en historie som gir oss alle grunn til optimisme – og tro på at det nytter å kjempe!
Boken er nyttig lesning for søringer – for ikke å snakke om innvandrere som meg – fordi her får man vite mye om nordnorsk kultur og lynne. Selve strukturen er egentlig genial: Livshistorien til fisker Yngve Larsen flettes sammen med beretninger om fiskerinæringen i nord og norsk oljevirksomhet, fra 1967 og fram til i dag, noe som gjør det lett å følge med i nokså innviklede utviklinger, særlig i de første tiårene. Man kan lære hvordan juksafisket drives på kanten av kontinentalsokkelen – kanskje noen yngre lesere vil ønske å lære yrket, i likhet med 15-åringen som Yngve har med seg i sjarken sin mot slutten av boken?
Bruk av detaljerte beskrivelser og samtaler gjør boken levende og lett å lese – ja, noen ganger kan detaljene virke litt vel detaljerte:
«…han kan ta på seg skinnjakka og de kan gå til den rødmalte hus med kremgule eternittplater som er Folkets Hus. Rundt respatexbord i et kremgult lokale med røde brystpaneler er det møtt opp godt med folk…»
Dette er historien om hvordan Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja vokste fram og kjempet for å beskytte områdets tusenårige fiskerkultur og livet i havet mot den varige skaden som oljeutvinning ville påføre det, men samtidig for å fremelske andre aktiviteter som vil kunne gagne mennesker der lenge etter at oljealderen er forbi. Det var en ujevn kamp: Fossilindustrien og dens allierte fossilpolitikerne hadde store ressurser som gjorde det mulig med fargebilag i aviser og smøremiddager, mens aksjonistene var avhengige av økonomisk støtte fra folket. Men det var stor oppfinnsomhet i virkemidlene som skapte engasjement – vardebrenninger, en plate, en kokebok.
Noe spesielt ved Folkeaksjonen var samarbeidet – at fiskerinæringen og miljøorganisasjoner var samlet i kampen mot Olja. Fiskerne var nok betenkt over miljøorganisasjonenes holdning til hvalfangst; og kanskje noen miljøvernere takket nei til hvalbiffen som ble servert på noen av Folkeaksjonens tilstelninger. Natur og Ungdom spilte en viktig rolle i kampen, og på et tidspunkt bisto selve Greenpeace ved å seile en stor båt inn i Andfjorden samtidig med at seismikkskyting skulle finne sted – som en trussel om mulige aksjoner mot skytingen som skremte bort fisken. BKA-medlemmer i røde bøttehatter blir nevnt i forbindelsen med det siste slaget i 2019 (ellers var gule sydvester det foretrukne hodeplagget).
I de 15 årene kampen varte, utviklet Yngves syn på saken seg, og er nok at bilde på hvordan politisk bevissthet utvikler seg hos mange:
«Det startet med levebrødet, men ble etter hvert til noe mye mer, I første omgang til et spørsmål om lokalsamfunnet og kystkulturen han er oppvokst i, i neste omgang enda større spørsmål, om hvordan livet i havet og potensielt evigvarende ressurser skal forvaltes. For Yngve er det den største bekymringa at livet i havet er utsatt for et stadig større press. Det er tredjeparten som aldri blir hørt.»
Det er nok et tankekors at Arbeiderpartiet var et grått monster som måtte temmes for at profitt ikke skulle prioriteres høyere enn fiskernes levebrød og livet i havet. Men det lyktes! Det siste slaget ble vunnet 6. april 2019, da Aps landsmøte vedtok at partiet «vil ikke gå inn for konsekvensutredning av Nordland VI, VII og Troms II» (Oljas navn for havområdene rundt Lofoten, Vesterålen og Senja).
Natur og Ungdom hadde vært på plass foran Folkets Hus siden klokka 8 om morgenen. Klokka 15 kom Ap-vedtaket og jubelen sto i taket! Foto: Thor Due, Natur og Ungdom
Og hva så? Etter en lang debatt bestemte Folkebevegelsen å legge seg selv ned. Bevegelsen hadde hatt et konkret mål som gjaldt et bestemt geografisk område: Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. Nå var målet nådd og seieren vunnet. Nedleggelsen ble feiret med en stor fest i Kabelvåg 5. august 2023, samme dag som boken ble gitt ut.
I et tankevekkende og matnyttig Etterord, setter forfatteren seieren i en stor sammenheng. Flere eksterne momenter bidro til resultatet, og resultatet har påvirket oljeindustriens strategi og muligheter. I tillegg viser seieren at tålmodig folkelig mobilisering kan overvinne makthavernes krav om «mer kunnskap» som en unnskyldning for å utsette saker i forventning om at motstanden vil dø bort – bruken av konsekvensutredning den gangen, og med sakene om Fosen og Lågendeltaet som nåtidige eksempler.
Kampen mot Oljas skadevirkninger fortsetter i andre områder – Barentshavet og Rosebank utenfor Scotland for eksempel. Er det mulig å samle ulike krefter for å føre disse og andre klima- og naturkamper videre til nye seirer? Vi kan håpe! Forfatteren dediserer boken «Til alle som velger håpet».
Foto: Ivan Chetwynd
Pingback: Fra klimabokhylla - besteforeldre for en ansvarlig klimapolitikkbesteforeldre for en ansvarlig klimapolitikk