Handlingslammelsen hos de som aksepterer forskernes advarsler, men fortsetter med business as usual og lar utslippene øke, er kanskje en større utfordring enn den enkle klimafornekting. Det kan minne om Titanic-syndromet, skriver Arne Johan Vetlesen i en kronikk i Aftenposten. I stedet for å gå i båtene fortsetter dansen. I stedet for å handle mens det ennå er tid, utfoldes en vifte av beskyttende psykologiske mekanismer. I en situasjon som kaller på raske beslutninger om kursendring, endres heller tolkningen av situasjonen: Ny kurs er likevel ikke nødvendig, tenker vi, i alle fall ikke ennå og ikke for mitt vedkommende.
Nok et mislykket klimatoppmøte
Etter Warszawa trenger grunnleggende spørsmål seg på, skriver Vetlesen: – Hvorfor greier ikke vi mennesker, den mest intelligente av alle arter, å løse dette problemet? Hvorfor er det slik at vi, selv med nær full konsensus innen all relevant naturvitenskap, ikke omsetter kunnskapen i effektive tiltak, men fortsetter i handlingsmønstrene som forårsaker problemet?
– På papiret er svaret på hva som skaper problemet og hva som vil løse det såre enkelt: Vårt forbruksnivå er ødeleggende for jordklodens økosystemer. For å stanse ødeleggelsene må vi redusere de formene for forbruk som er mest skadelige. Og jo lenger vi venter med nødvendige tiltak, desto dårligere utsikter til å avverge uopprettelige skader for livet på kloden, inkludert menneskeartens.
– Siden intet mindre ligger i potten, må vi spørre hva som gjør at vi ikke bare lar være å endre skadelig atferd, men i stedet trapper den opp. To eksempler: Norge slipper i år ut 27 prosent mer CO2 enn i 1990, den høyeste prosentvise økning i Europa. Samtidig legger Perspektivmeldingen opp til en dobling av det norske forbruket innen 2060. Australia, som er hardt rammet av både tørke og flom, svarer med å forlate løfter om utslippskutt og å droppe karbonavgiften.»
Hvorfor vi ikke handler, kan, som det påvises i artikkelen, forklares psykologisk. Men du og jeg må ikke la forklaringen bli en unnskyldning for ikke å gjøre noe. Vi MÅ ikke alltid sette oss i bilen; vi KAN reise kollektivt. Vi MÅ ikke reise til utlandet – hvilket ofte innebærer å bruke fly; vi kan holde oss i Norge og bruke buss eller tog. Osv, osv. Hvor ble det av idealismen fra 1970-tallet med slagordet Ny livsstil? Mange har vært medlem av FIVH siden det skjellsettende møtet i Nadderudhallen. Har vi glemt hva vi stod for dengang? En tro på at vi kan fortsette vårt stadig økende forbruk, er ensbetydende med å tro på julenissen. Vi ønsker vel ikke å «reise til helvete på første klasse», som noen har uttrykt det?