For femten år siden utkom den epokegjørende boka «Norsk natur – farvel?» Den satte fokus på vår naturrikdom, og hvordan urskog, strender og vidder er blitt redusert de siste hundre år. I et tilbakeblikk tar Sigmund Hågvar et oppgjør med den fortsatt mangelfulle forståelse av hva som må til for å bevare Norge som Europas grønne hjørne.
«Boka lar oss ikke sitte igjen som handlingslammede fremtidspessimister, men peker på scenarier for naturverdiers fremtid i et hundreårsperspektiv. Ved å handle riktig skal vi gi våre etterkommere mulighet til å oppleve naturens under og fryd, og noe av det fredelige livet. Som Besteforeldre skal vi gjøre en innsats sammen slik at et mulig nederlag ikke får inntreffe. Med Berntsen og Hågvars bok som basis går vi til verket.» Fra Per Aunet sin omtale, 2013: Naturarven vi ikke må glemme
Femten år med nye arr – og nye muligheter?
Sigmund Hågvar, professor emeritus i natur- og miljøvern
Boka «Norsk natur – farvel?» fra 2008 (av Bredo Berntsen og undertegnede) vakte en del oppmerksomhet. Der viste vi hvordan norsk natur – bit for bit – var blitt forbrukt eller fragmentert. Og vi ropte et varsku – både for kysten, fjellet, fjellskogen, de siste naturskogene, og vassdragene. I dag er kysten ytterligere nedbygget, fjellskogen er i stor grad omformet til hyttebyer, det hogges i de siste naturskogene – til dels med statstilskudd, og vernede vassdrag er under nytt press for utbygging. Boka varslet en kommende vindindustri som ville kunne forbruke mye villmark og prege landskapet over enorme arealer. Det presset kom, men ble i stor grad slått tilbake av kommuner og lokalbefolkning. Kanskje var det en oppvåkning der man forsto at frilufts- og rekreasjonsområder er umistelige, og et viktig grunnlag for folkehelse? Og at man aller først bør tenke smarte energiløsninger som ikke forbruker natur. Men et skikkelig feilgrep rakk norske myndigheter å gjøre: En total overkjøring av samiske tradisjoner og interesser gjennom massiv utbygging av vindindustri på Fosen. Først i etterkant lot man rettsapparatet vurdere lovligheten, og en enstemmig høyesterett konkluderte med at utbyggingen var ulovlig!
La oss se litt nærmere på positive og negative faktorer for norsk natur i denne femtenårsperioden.
Positivt:
I 2009 fikk vi to viktige, nye lover: Naturmangfoldloven og Markaloven. Den første satte krav til biologisk dokumentasjon ved naturinngrep, inkludert vurdering av «samlet belastning» av flere skadelige faktorer. Ved tvil skal føre-var-prinsippet brukes. Den andre loven slo en ring gjennom 17 kommuner nær hovedstaden og definerte på denne måten en byggegrense i Marka. Innenfor grensen ble det forbudt med inngrep som kunne skade naturen. Dessverre ble skogbruket unntatt fra restriksjonene, slik at flatehogster og bygging av nye skogsbilveier ble tillatt – som før. Nylig har Naturvernforbundet i Oslo og Akershus forsøkt å stoppe en bred skogsbilvei, som man mente var et såpass stort inngrep at det burde kreves reguleringsplan. Men hverken tingretten, lagmannsretten eller høyesterett gav organisasjonen medhold. Naturen er den egentlige taperen. Men det bør nevnes at Markaloven fikk en viktig § 11, som gir hjemmel til vern av opplevelsesrik skog, ofte gammelskog. Noen slike verneområder, såkalte «friluftslivsområder», er opprettet. Det er faktisk første gang Norge har fått en hjemmel til å verne natur «bare» for opplevelsesverdier! I skrivende stund (juni 2023) ligger det an til å bli en ny nasjonalpark i Østmarka ved Oslo, og planen er å lage en bred buffersone mot bebyggelsen ved å bruke § 11. Det kan bli en bra kombinasjon.
Naturkrisemøtet i Montreal i desember 2022 landet på ambisiøse planer: Hele 30 % av landjorden, og tilsvarende arealer i havet, skal vernes. Norge har vernet ca. 18 % av landarealet, men dette er stort sett høyt til fjells og langt mot nord. Et representativt vern av de ulike naturtypene gjenstår. Stortinget har vedtatt at 10 % av skogen skal vernes, men vi er bare halvveis. Regjeringen jobber med en stortingsmelding om oppfølging av Montreal. Den blir viktig! Naturvernorganisasjonene har nettopp gitt et fyldig innspill på hva en slik melding bør inneholde, under navnet «For naturen». Tidligere har BKA kommer med sitt eget forslag, som gikk ut på å nedsette et hurtigarbeidende naturutvalg.
Negativt:
Foruten fortsatt forbruk av natur, har klimaet også her til lands begynt å slå seg vrangt, med tørke, flommer, stormer, styrtregn, ras og andre uforutsette og uregelmessige hendelser. Dette stresser både naturtypene og artsmangfoldet. Særlig etter Montreal er det blitt veldig tydelig av klimakrisen og naturkrisen må løses samtidig. Det hjelper ikke å stabilisere klimaet dersom økosystemene kollapser. Og fungerende økosystemer trengs for å motvirke klimaendringene. Dessuten er klimaendringene direkte skadelige for biomangfoldet.
Tap av kommandostrukturen i naturvernet er alvorlig: I 2013 flyttet regjeringen Solberg den viktige planavdelingen fra Klima- og miljødepartementet til Kommunaldepartementet. Dermed mistet KLD det overordnete grepet i arealdisponeringen. I tillegg ble statsforvalterne bedt om å ikke legge seg noe særlig borti kommunenes arealdisponering. Dermed var kommandostrukturen som trengs for å omsette internasjonale avtaler til virkelige resultater, sterkt skadet. Statsforvalterne er statens forlengede armer, som skal veilede og kontrollere kommunene, bl.a. i viktige arealspørsmål. Resultatet ble et kommunalt frislipp av forbruk av natur, ut fra kortsiktige, økonomiske interesser. Store arealer, særlig i de siste intakte fjellskogene, er blitt bygget ned på rekordtid. Viktige karbonlagre som myrer og våtmarker er drenert ut. Etter Montreal dras det nok litt i den politiske nødbremsen. Men nedbygd er nedbygd. Og ødelagt er ødelagt.
Naturvernforbundets tidsskrift «Natur & miljø» kom i sitt andre nr. i 2022 med en sterk bekymringsmelding. Under overskriften «Natur uten beskyttelse» dokumenteres det at ikke en gang våre verneområder, vedtatt med kongelig resolusjon, går fri for inngrep og skader. Det eksisterer en dispensasjonspraksis som gjennomhuller og tærer på den naturarven som er aller mest verdifull. Hele 94 % av dispensasjonssøknadene i verneområder er blitt innvilget! Igjen er det mangel på kommandostruktur og ledelse i naturvernet, som bli overkjørt av sterkere krefter.
Resultatet er at rødlistene blir stadig lengre. Nå står det fem tusen arter på lista. Til og med villreinen er der, den vi har et internasjonalt ansvar for. I altfor lang tid har kommunene fått lov til å ta bit for bit av leveområdene. Mange har ropt varsku. Men uten at overordnete myndigheter har klart å hindre det. Og i Førdefjorden kjemper Naturvernforbundet og Natur og Ungdom mot ødeleggende dumping av gruveavfall. For tredje gang har Naturvernforbundet gått til sak mot staten. Denne gangen tror de på seier.
For meg, som har arbeidet med natur- og miljøvern gjennom et langt liv, som akademiker og aktivist, er det blitt nesten for mye å ta tak i. – «Nye veier» heter et selskap som virkelig lever opp til navnet: Brøyter seg respektløst gjennom natur og landskap, med enorme inngrep. Nå ser det ut til at pengemangel kan stoppe noen av de verste gigantprosjektene. Det går i alle fall an å håpe! – Samtidig har norske kommuner fått et stort ansvar: Montrealavtalen skal følges opp. Fra å være en arena som man ustraffet kan ta nye biter av hele tiden, må natur sees på som noe grunnleggende verdifullt. Kommunene bør kartlegge sin naturkapital, og føre regnskap med forbruket. Alle kommuner må få tilbake miljøvernledere som er i stand til å tenke økologisk og langsiktig – slik vi faktisk var på vei til å få på plass på 1990-tallet.
Skal Montreal-forpliktelsene gjøre Norge mer naturvennlig, klimavennlig og fremtidsvennlig?
Klima- og miljøminister Espen Barth Eide bidro sterkt til at Montreal-avtalen ble ganske spenstig. Han returnerte med stor fallhøyde og ga uttrykk for at han mener alvor med oppfølging. I øyeblikket sitter byråkrater og prøver å skrive en stortingsmelding. Der må det presenteres et helt nytt verdisyn på natur. Der må klimakrisen og naturkrisen angripes samtidig og koordinert. Der må kommandostrukturen i naturvernet gjenopprettes. Og kommune-Norge må lære seg å tenke, og handle, ut fra helt nye forutsetninger. For alle arealer ligger i kommuner, alle truete arter bor i kommuner, og alle verneområder ligger i kommuner. Var det noen som sa at hva kommunene gjør ikke er så viktig?
Montreal kan bli et vendepunkt i norsk naturforvaltning og norsk klimapolitikk. Vi må bruke dette vinduet, denne anledningen, når ambisjonene fremdeles er ferske (og fallhøyden stor) til å presse hardt på våre folkevalgte. Jeg tror trykket må komme nedenfra! Fra dem som ennå har guts igjen til å sloss. For vi vil ikke dit hvor vi er på vei.
Vi må sloss for store tiltak som monner. Som koster veldig mye, men som er nødvendig. Og vi må sloss for alt det vakre, eventyrlige og sårbare i naturen. Det som har rett til å leve. Og som gir oss livskvalitet.
Betimelig å blli minnet om denne boken og ikke minst det som skjedde i 2013 da KLDs planavdeling ble flyttet til Kommunaldepartementet. Regjeringen må ha viss hva resultatet ville bli. Forskrekkelig å lese av 94% av søknadene om dispensasjon for å bygge ut i verneområder blir innvilget av kommunene. La oss håpe at Montreol blir et vendepunkt, men jeg frykter at praksis vil fortsette som før.