Med utlysing av stadig nye leteområder fører regjeringa en oljepolitikk som er uforenlig med en ansvarlig klima- og risikoforståelse, sier Svein Tveitdal. Nå håper han på et lokalvalg der både velgerne og partiene viser større vilje til å se det store bildet: – Også lokalt må vi redusere utslipp, produsere mer fornybar energi og verne natur.
Verden er én
Som tidligere direktør for FNs miljøprogram blir Svein Tveitdal med jevne mellomrom intervjuet på radio- og TV-stasjoner verden over – også fordi han er kjent for sin direkte tale. Som da han nylig var på lufta i den indiske nyhetskanalen WION (World is One News), og fikk spørsmål om hvordan han vurderer situasjonen akkurat nå.
– Det er mulig å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader og Parisavtalen. Da må verden redusere bruk av fossilt brennstoff med 50 % innen 2030, samtidig som tilgangen på fornybar energi må tredobles, svarte han. – Men dette vil ikke skje. Ser vi på planene til de store oljeselskapene, dreier det seg ikke om å redusere, men om å øke produksjonen med rundt 20 %. Det betyr at det vil bli varmere, og at nasjoner må øke beredskapen mot ekstremvær, hetebølger og havnivåstigning. Det vil bli mye dyrere enn å redusere utslippene, men slik er det, så lenge våre politikere fortsetter å skyve de riktige beslutningene foran seg. Det vil ikke stoppe ved 2 grader og kanskje heller ikke ved 2,5 grader; i så fall kan verden gå fra klimakrise til en virkelig klimakatastrofe.
– Han sammenligner med en febertilstand: 38 °C går fint og der er vi nå. 39 °C kan vi leve med for en periode. Med dagens politikk er vi på vei mot over 40 i feber og en svært farlig tilstand. Da teller hver tiendedel, det vet vi fra både medisin og klimavitenskap, og det er der kampen står nå. Det er viktig å være forberedt på det verste – samtidig som vi kjemper for det best mulige.
Barnas klima – vårt ansvar
Svein Tveitdal har vært engasjert i Besteforeldrenes klimaaksjon fra begynnelsen av. Generasjonsansvaret kan ikke understrekes nok, sier han, og fnyser av dem som snakker om at «oljen skal utvikles, ikke avvikles». – Det er ikke bare Gahr Støre, sånn snakker de over hele verden, som om vi står foran teknologiske gjennombrudd som gjør at vi skal slippe å endre kurs. Det er dypt uansvarlig. Sultan Al Jaber, som er president for COP 28 senere i år, er også sjef for De Forente Emiraters nasjonale oljeselskap Adnoc, et av verdens største. Han skryter av at UAE satser stort på fornybar energi, men planlegger en kraftig økning i produksjonen av olje og gass. Bare 10 prosent av den planlagte økningen er kompatibelt med scenariet til IEA, der det ikke er plass for nye olje- og gassprosjekter om vi skal nå globale klimamål.
– Ser du likevel noen positive trekk i norsk politikk nå – som vi bør satse sterkere på? Ikke minst med tanke på høstens kommune- og fylkestingsvalg?
– Skal vi ha noen mulighet til å begrense oppvarmingen, og få en kursendring som monner, må kommuner og regioner bidra. Det betyr at vi må støtte de kreftene i valgkampen som krever raske utslippskutt og produksjon av mer fornybar energi. Her må vi forholde oss til enda en utfordring barnebarna våre står ovenfor, dette at naturen forsvinner i et forrykende tempo. Det er veldig krevende når vi får begge disse utfordringene samtidig. FN har nettopp vedtatt at verden må verne 30 % av land og hav og restaurere 30 % av forringet natur, alt innen 2030. Skal vi unngå flere alvorlige skader på naturen, må produksjon av fornybar energi i større grad knyttes til eksisterende anlegg for veier, industri- og hytteområder, osv. Dessuten bør utbyggerne betale for restaurering av tilsvarende natur andre steder. Her har Agder tatt initiativ til et pilotprosjekt. Så det er mulig, og det er også positive ting som skjer. Det må vi i BKA bare heie på så godt vi kan!
Se også kronikk av Svein Tveitdal i Fædrelandsvennen: Naturen har fått sin Parisavtale. Agder kan bli nasjonal pilot for naturrestaurering.
«På Agder bør vi se både klimautfordring og fremtidig naturmangfold som en enorm mulighet. Griper vi ikke sjansen blir vi alle tapere. Det er fortsatt mulig å vinne.«
Veldig generelle ordelag. Kunne vært hvilken politiker som helst. Det hevdes at vi må se det store bilde, men også redusere utslipp lokalt. Hva menes egentlig med det? Bedrifter som faser ut LNG til fordel for elektrifisering blir bejublet lokalt, men det hjelper overhodet ikke på det store globale bilde. Hva skal vi mene om all elektrifisering som planlegges? Hva skal vi mene om CCS? Skal vi diskutere energi i valgkampen må vi være mer konkrete.
Mange meiner at veksten kan halde fram ved at fosil energi vert erstatta med fornybar (sol og vind) samstundes som vi skal verne meir natur og havområde. Ein treng ikkje vere rakettforskar for å skjøne at dette ikkje let seg gjere. Men våre folkevalde og desverre mange i natur og miljørørslene, herunder besteforeldreaksjonen, ser ut til å omfavne denne fortellinga. I tillegg til nedbygging av natur og ureining av havmiljøet krev ustabil vindkraft tilsvarande mengde med balansekraft når det ikkje bles. I Noreg er det vatnkraft. Det vil krevje effektkøyring av vatnkraftanlegga, noko som vil vere ein alvorleg trussel for flora og fauna langs vassdraga. Og kva med gruvedrifta etter metallar og mineraler som trengst i vind og solanlegga? Om veksten skal halde fram utan rovdrift på natur og naturressursar er nok moderne kjernekraft løysinga. For å redusere veksten ser ikkje ut til å vere politisk mogleg, men som vi lærte på 70-talet:»There are limits to growth».
Enig med Trond Sundby! Vi må nok tilbake til et materielt forbruk og energiforbruk vi hadde på 1970-tallet, da vi ikke hadde en årlig overforbruksdag. Det betyr en reduksjon til 25-30% av dagens forbruk. Det kan synes umulig for flertallet av dagens innbyggere/velgere/polittikere/partier? Men vi som har levd en stund husker antagelig at vi hadde det rimelig bra da også? – antagelig «godt nok» , noen også «mer enn godt nok. Vi har «bakt kaka» 3-4 ganger større siden da, men blitt stadig dårligere til å dele den! – dessverre! Jeg leste også «Limits to Growth» i 1971-72, og kan ikke huske at jeg hverken før eller senere har følt noe påtrengende udekket materielt behov.
Det er mange som er enige i disse kommentarene. Det er også greit å redusere forbruket i Norge, og det er verdt å kjempe for, men vanskelig å få til i et demokrati. Det store bildet er imidlertid at akkurat som vi bør bidra til å redusere klimautslippene i et globalt perspektiv, bør vi også bidra med produksjon av fornybar energi i det samme perspektivet. Selv om vi kan klare oss med mindre energi kan ikke verden. Dersom denne ikke er fornybar fortsetter fossilindustrien. Det er det som skjer nå, og vi er på vei mot en oppvarming på 2,5 grader eller mer.
Hei igjen, Svein! Enig i det du skriver. «Bøygen» er nok demokratiet slik det fungerer i dag, hvor «mer brød&sirkus» fortsatt brukes som agn i velgerfiske. I Norge kan nok de fleste greie seg med mindre forbruk (ref. P2-program om en 2-barns-familie med «normale lønninger» sentralt i Oslo, som sparte halvparten av lønn etter skatt og greide seg godt på resten). Når det gjelder energi, er jo spørsmålet hvilken ende vi starter i: Hva kan vi spare med ENØK i husholdninger/bygninger og industri/næringsliv? (samtidig som vi elektifiserer det meste av det vi bruker av fossil energi). Deretter: Hva kan vi få ut ved modernisering og kapasitetetsøkning («flomkraft») i eksisterende regulerte vassdrag? Det blir jo stadig varmere, våtere og villere. (Dette er også nødvendig for mer balansekraft ved vindkraftverk når det ikke blåser.) Så: Hvor mye kraft trenger vi egentlig, hvis vi likevel må redusere det materielle forbruket av hensyn til å spare ikke fornybare naturressurser (naturødeleggelser). Så, i Norge (og Vesten) er neste problem: Kan vårt økonomiske system geie nedvekst/degrowth? – og i tilfelle hvordan? – før vi kræsjer i grensene Limits to Growth anslo for 50 år siden, og har fulgt opp 30 og 50 år etter, med konklusjon: Vi har fulgt et Business-as-usual- scenario, som fører til denne kræsjen. Klimagasser og klimaendringer (i forurensnings-scenariet) er det mest presserende, med naturødeleggelser/naturressurser som neste. Sol- og vindkraft er antagelig både mer nødvendig (og brukbart?) i andre/mindre utviklede deler av verden?! Jeg husker ikke hvilke fag du hadde på NTH? Men sosialøkonomi og vassbygging (som jeg hadde) er relevante her. PS: Sendte deg en mail som jeg håper du har lest, og svarer på! Interessant diskusjon! Som etter mitt skjønn ligger innenfor BKA’s område! Jeg har studert sosialantropologi supplert med repetisjon av samfunnsøkonomi/miljøøkonomi og statsvitenskap i snart 3 år, for å holde hjernen i trim – det inneholder også de samme problemstillingene.
Hvem skal ta ledelsen i den globale klimakampen ? Hva med den ene prosenten, de som står for halvparten av alle flyreisene i verden? Her finnes ikke bare de rikeste og mektigste, men også klimaforskere- og aktivister, kjendiser, toppidrett- og popstjerner. Journalister, fredsmeglere og idealister.
Til felles har de, at de har kunnskaper og er er påvirkere, og er i posisjon å til å ta lederroller – om de tør – i klimakampen
Til Helge: De fleste av oss i Norge er også blant dem som har et forbruk som langt overstiger vår «kvote», både av klimagassutslipp og naturødeleggende ressursforbruk. Hvis vi vil forandre verden, får vi begynne med oss selv! Noen av oss gjør det, både i ord og handling – men det er vanskelig å få med mange, fordi vi har vendt oss til dette miljøødeleggende forbruket.