Pressgrupper trengs

Da Ted Hanisch, tidligere politiker, forsker og embetsmann m.m., nylig meldte seg inn i Besteforeldrenes klimaaksjon, var det fordi han mener det trengs sterkere pressgrupper. – Det butter imot på flere vis, både nasjonalt og internasjonalt, og da må noen lyse opp veien og sørge for å holde saken varm. Det synes jeg BKA er god til!

Ted Hanisch har vært opptatt av klimaspørsmål siden 1980-tallet, da han var statssekretær på statsministerens kontor, under Gro Harlem Brundtland. Da CICERO Senter for klimaforskning ble opprettet i 1990, ble han dets første leder. – Det var en spennende og på mange vis optimistisk tid, etter Brundtland-kommisjonen og alle de gode initiativene som fulgte i kjølvannet. Den gang het det forresten senter for klima- og energiforskning. Det var et godt navn, for det meste av klimaproblemene henger jo nøye sammen med energibruken vår. Det var kull og stål som skapte det moderne industrisamfunnet, og vi kan aldri komme ut av klimafella vi er i med mindre vi legger dette bak oss og går over til nye, utslippsfri former for energi.
– Og dermed snakker vi om overgang til fornybar energi, som ikke tærer på lagerressursene, og ikke forurenser vår felles atmosfære, men som dekker kystlyngheiene med 200 meter høge vindturbiner som ingen vil ha?
– Jeg tror det er viktig å slå fast at det grønne skiftet dreier seg om to ting. For det første å la elektrisk strøm være drivkraften for mest mulig av det vi gjør rundt oss, fra fabrikker til biler. For det andre ta bedre vare på naturen rundt oss. Dermed blir det avgjørende hvordan vi lager strømmen vi trenger. Vi hadde et fantastisk utgangpunkt med vannkraften, men måtte sette en grense. Vindkraft har senere bidratt mye og dekker nå 10 % av strømforsyninga. Men det er en ustabil kilde, og heller ikke hundre prosent fornybar fordi den beslaglegger stadig mer av vår gjenværende natur. Derfor øker også motstanden sterkt, jf. folkeavstemminga i Modalen nylig, der det store flertallet valgte natur foran penger – ganske mye penger!
– Å flytte vindkraften til havs kan virke som en god løsning. Hav har vi jo mye av i Norge. Men i motsetning til Nordsjøen mellom Danmark og Tyskland/UK er havet vårt dypt, så turbinene må flyte i stedet for å stå på pæler på bunnen. Og dette blir veldig dyrt, sikkert fire ganger dyrere enn vindkraft på land. Hvem skal betale den regninga? Slik jeg ser det er den eneste realistiske, rimeligste og tryggeste løsning som kan gi oss tilstrekkelig mengde med stabil, karbonfri strøm for framtida, – kjernekraft.
– Som sannelig også er omstridt! Hva med strålefaren, avfallet og alt det som på 1970-tallet bidro til å stoppe planene om atomkraftverk i Norge? Inkludert koblinga mellom atomkraft og atomvåpen, som også var en del av debatten den gangen?
– Det er ikke problemfritt, og det er det ingen energiutbygging som er. Men sammenlignet med andre energikilder er det ikke tvil i min sjel: Kjernekraft er blant de minst skadelige, også for folkehelsa. Selv en alvorlig ulykke som Tsjernobyl i 1986 blir en bagatell i forhold til f.eks. forurensing fra kullkraft – som har millioner av liv på samvittigheten. Avfallet er handterbart, og når det gjelder koblinga til atomvåpen som har ligget i bakhodet på vår generasjon etter Hiroshima og Nagasaki, mener jeg den er falsk. Jeg tenker faktisk at vår generasjon skylder å ta et oppgjør med vår 50 vår gamle angst. Den gangen visste vi ikke om klimakrisen, og vi trodde vi bare kunne si nei. Nå vet vi bedre. Flertallet av unge nordmenn ønsker kjernekraft velkommen og det kreves av oss av vi støtter dem!

Vi møter Ted Hanisch i lokalene til Forum for utvikling og miljø, der Besteforeldrene har skaffet seg kontorplass. Praten går fritt mellom to jevnaldrende gubber, og han forteller at han i sin tid også var med å etablere ENOVA, som har til formål å støtte utvikling av energieffektive løsninger og ulike andre energitiltak. – Det har vært en suksess, vil jeg si. Problemet er at klimautfordringene stikker så dypt. Mange har vist til de vellykka avtalene om sur nedbør og ozonlaget som forbilder. Man da undervurderer du dimensjonene ved klimaproblemet, og kompleksiteten. Allerede da vi etablerte Cicero var jeg klar over at det ville bli veldig vanskelig. Derfor la vi opp til et sterkt tiltaksorientert forskningsmiljø, slik det fortsatt er. Men jeg må jo bare innrømme at det har vært en god del verre enn jeg trodde. Siden 1990 har FNs klimapanel lagt fram seks store rapporter, basert på det hittil største forskningsprosjekt i historien, – og hver gang har verden kommet enda litt dårligere ut enn det som var fryktet.
– Betyr det at du er blitt pessimist på dine gamle dager?
– Det vil jeg ikke si. Men vi må lære av våre feil, og være dønn realistiske. I Norge tenker jeg det er viktig at vi er åpen og ærlig på det moralske dilemmaet vi hele tida står i, når vi som oljenasjon ønsker å ha en profil som et land som går i front for å løse klimaproblemene. Det kan det fort bli mye svada og grønnvasking av. På den annen side kan du si at denne selvmotsigelsen har ført noe godt med seg, også. Norge har kjent presset og gjort mye bra på den internasjonale arena, som regnskogsvern og støtte til ulike klimatiltak og klimatilpasning i fattige land som sliter med virkningene av global oppvarming, uten at de selv er skyldige i særlig grad.
– Et av BKAs hovedkrav til partiene i den kommende valgkampen går på dette, at Norge skal ta et krafttak og bruke minst 0,25 % av oljefondet, dvs. rundt 50 milliarder årlig til klimafinansiering og klimabistand. Hva tenker du om det?
– Det synes jeg er helt på sin plass og et saklig godt krav. BKA er en organisasjon som påkaller moral og anstendighet og et utvida ansvar i bruk av ressursene. Nordmenn er for det meste ganske rause, og dette tror jeg mange velgere ville tatt godt imot, dersom de store partiene satte det på agendaen.

Dessverre har vi nå en situasjon der konflikter, krig og opprustning tar nesten all oppmerksomhet. Vi i lille Norge kommer ikke unna, sier Hanisch, som er redd det også vil komme til å prege stortingsvalget, til fortrengsel fra vår fellesmenneskelige oppgave med å hindre at klimaet løper løpsk. – Det vi som klimabesteforeldre best kan gjøre er å bidra til å holde saken varm, også i sur motvind. Det er derfor jeg har meldt meg inn, fordi det politiske systemet trenger press og protester nedenfra. Det har alltid vært viktig, men nå er det viktigere enn noen gang. Og Besteforeldrenes klimaaksjon er jo et stort bidrag i denne sammenheng. Også velgerne må gjøres ansvarlige og påminnes om de dårlige nyhetene vi av og til er nødt til å komme med. Klimaproblemene blir ikke borte ved at man lukker øynene for dem, selv om det er en forståelig reaksjon. Og noe av det som må gjøres kan jo også være positivt nytt for mange. Mer skog til å ta opp og lagre CO₂ fra lufta vil bety større biodiversitet. Og hvorfor har vi ikke et påbud om at alle nye bygninger skal ha solceller på taket? Det er jo noe som vil lønne seg for folk, og er en ren investering i et 10-20 års perspektiv. Så hva venter vi med!
– Dessuten, føyer Ted Hanisch til, må vi ikke glemme at vi som besteforeldre kan spille en positiv rolle i familien vår. Vi kan utnytte den gode kontakten vi ofte har med barnebarna våre. Hvis vi snakker med dem om klima og klimahandling, så snakker kanskje de med sine foreldre og onkler og tanter, og så videre. Og når vi begynner å gange opp dette, så blir det ganske mange mennesker vi har mulighet for å nå fram til. Tross alt! Ikke sant?