Olje, makt og liv

I utstillingen Kaos & Makt tar den natur-engasjerte billedkunstneren Ingigerd Husbyn opp hvordan makt, og ikke minst oljemakta, ødelegger livsgrunnlaget og naturressursene for dyr og mennesker. Ivan Chetwynd har vært på Oslo Prosjektrom og sett og snakket med henne. Han synes BKA-ere bør hive seg rundt og ta turen til galleriet!

Foto: Ivan Chetwynd

Møte med Ingigerd Husbyn
Av Ivan Chetwynd

– Er du en sint dame?
– Nei!
Ingigerd Husbyn svarer kontant. Grunnen til at jeg spør er at en anmeldelse av hennes utstilling i Oslo Prosjektrom, Platous gate 18, hadde overskriften «Den sinte damen på Grønland». Men overskriften henviste til et bilde, La furiosa, ikke til kunstneren.
– Jeg er en glad dame! Er Ingigerds egen sjøloppfattelse. Hun er blant annet glad i å danse, og siterer et tysk ordspråk: «Dans, dans, ellers er du fortapt!»

Ingigerd har likevel temperament, og kan bli sint. Noe som gjør henne sint er olje, nærmere bestemt oljeboring som truer naturen i Nord-Norge. La furiosa viser en dame med langt hår som er fullt av svart olje. Den svarte oljen truer blant annet Steigen, som ligger på 67 grader nord. Å se derfra mot Lofotveggen, med solen som triller bortover og havet som koker med fisk var inspirasjonen til et stort maleri som noen bestilte, men ikke ville ha likevel. Motivet og oljen som truer idyllen var opphavet til flere mindre bilder, blant annet det som heter 67 gr. Nord.

Ingigerd er medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon.
– Var det på grunn av barn og barnebarn at du ble med?
– Nei. Jeg vrir ikke hendene ved tanken på fremtiden til kommende generasjonene. Jeg tenker på Norge og fiskestimene i havet, alt liv som er truet av menneskers inngrep her og nå.

Ingigerd har aldri vært glad i store aksjoner, men har støttet miljøsaken som medlem av SV og gjennom å skrive i Klassekampen – blant annet «I dag» på baksiden. Og i de senere år støtter hun saken med sine bilder.
– Et bilde skal ikke være fullkomment i seg selv, sier hun. Det skal skape nysgjerrighet. Det er opp til betrakteren å tolke det. Og når det er sagt, her er min tolkning av bildet som gjorde det sterkeste inntrykk på meg da jeg først så utstillingen, Måsen og menneska:

Kan en måke ha et uttrykksfylt ansikt? Jeg tror det er tilfelle med måken i dette bildet. Den er klok, ikke en av de skrikende plageånder som Odd Børretzen hatet. Den har en sjøltillit skapt gjennom millioner av år med evolusjon. Den representerer de milliarder av dyr som vi mennesker deler jordkloden med. Måken ser mot en kvinne som stiger opp av vannet i en badedrakt. Hun ser betenkt ut, mens måkens blikk mot henne er anklagende, men likevel ikke helt blottet for sympati. Bak de to er vann, drysset med små svarte streker. I horisonten finnes bare en tykk svart strek, med en blek sol bak og en grå sky som stiger opp fra den ene enden. Kanskje det er en by som er utbrent – eller bare en vegg av svart olje. Den svarte veggen truer de to figurene. De deler samme skjebne, samme svarte fare, Og det er klart fra måkens blikk at det er kvinnens, menneskets, skyld. Men hun kan i hvert fall gjøre noe ved det! I hånden holder hun en overdimensjonert blyant. Hun kan skrive! – Eller kanskje heller tegne …

… slik Ingigerd Husbyn har gjort. Utstillingen i Platous gt 18 står bare til søndag 30. mars, så skynd deg til Grønland! https://www.osloartguide.no/steder/oslo-prosjektrom/utstillinger/kunst-makt