Arne Nævra er en av våre mest kjente naturfotografer, med et utall naturfilmer og programmer for TV. Mange vil huske ham fra NRK-serien «Ut i naturen». I årene 2017–2021 satt han på Stortinget for SV, og også det er noe av bakgrunnen når han nå har gitt ut boka «Naturen og oss». – Ivan Chetwynd har lest den og fått mye å tenke på.
Naturfilmskaper, forfatter og naturens talsmann på Stortinget (med rekordmange innlegg fra talerstolen).
Arne Nævra: Naturen og oss – tanker fra telt og post (Humanist forlag 2024)
Bokomtale ved Ivan Chetwynd
Dette er en vanskelig bok å lese, – men ikke på grunn av innholdet. Den er trykt på en tung og miljøvennlig papirtype, Arctic Volume White 115 gram, som egner seg spesielt godt til gjengivelse av fargebilder. Og da er det nødvendig med sterk innbinding, slik at boken ikke faller fra hverandre når man åpner den. Som resultat må man ha et fermt grep med tommel og fingrene for å kunne holde boken åpen mens man leser. Men det er vel verdt innsatsen!
«Naturen og oss» er en i en rekke bøker der forfatteren setter sammen sine personlige erfaringer i naturen med vitenskapelige beskrivelser av naturens tilstand. Det som gjør denne boken spesielt verdifull er Arne Nævras spesielle erfaringer. Som naturfotograf har han i flere tiår laget filmer og tv-serier om natur, først og fremst norsk natur. Det er grunnen til at boken er trykt på det tykke papiret som gjør dens mange fargebilder så vakre og talende.
Ikke bare det, men Arne Nævra satt på Stortinget i fire år for SV, og kan berette om behandlingen av miljøsaker i maktens korridorer – eller når de gjelder miljøpartiene, i avmaktens korridorer. De store statsbærende partiene Arbeiderpartiet, Høyre og (inntil nylig) Senterpartiet har problemer med å omsette vakre ord om å ta vare på naturen til handling. Jeg har lenge vært overbevist om at norsk klimapolitikk tjener først og fremst interessene til de store fossil-bedriftene. Nævra forklarer hvordan naturpolitikken tjener interessene til jakt-organisasjoner.
Det er hjerteskjærende å lese statistikken. Vinteren 2022/2023 ble 1180 norske ekorn drept; 2500 grevlinger ble drept under den siste jakten. Hvorfor? Ikke matauk. Ikke for å kunne sy varme klær for å overleve vinteren. Bare fordi noen synes de er gøy å plaffe ned andre levende vesener.
Jegere vil selvfølgelig at det skal være gode bestander av friske, voksne elg og andre hjortedyr. Store rovdyr, særlig ulven, er konkurrenter og skal utryddes så langt det er mulig. Men ulven er ikke så interessert i de friske dyrene. Skrantesyke har tatt livet av mange villrein i de seneste årene. Men hvis det var ulv i villreinens rike, ville sykdommen kanskje ikke ha gjort så store innhugg i bestanden. Ulven fanger syke dyr. Og så kunne åtseleteren jerven komme og spise restene, når ulvene er mette. Og det som jerven ikke spiser, kunne være middag for fjellreven. Å sette ut fjellrev i naturen ville sikkert bli mer vellykket om det var i områder med ulv og jerv.
Norske regjeringer er ikke spesielt interessert i hva forskere sier. Man dreper hele ulvefamilier i ulvesonen fordi man er redd for at de vil vandre vestover og spise sauer utenfor ulvesonen. Men ulvefamilier holder seg til sitt revir. Hvis enkelte vandrer, er det østover til Sverige der det finnes flere artsfrender. Ulver som tar sauer vest for ulvesonen er streifdyr fra Sverige. Men ulvefamilier skal drepes, hvis de blir flere enn jegerne liker.
Nævra forklarer ulvesaken i detalj – sammen med vakre bilder av ulver, blant annet fra Langedrag naturpark, der de ikke har lært at alle mennesker er ute etter å skyte dem. Han forteller i like stor detalj historien om bjørn i Norge. Skal han filme bjørn, er det best å dra til Alaska eller Canada, der bjørnen er mindre sky. Jeg ville følge med på kartet når han skriver om Vassfaret, – og der på Google maps var det en pil som viste steder for «det siste bjørnedrap i Norge». Jeg trodde det var der man drepte den siste helnorske bjørnen på 1970-tallet. Men nei, det var et minnesmerke for en 13 år gammel gjetergutt som ble drept av en bjørn i 1906. Døde bjørner behøver ikke minnes.
Nævra skriver også kloke, klare og velfunderte ord om flatehøgst, lakseoppdrett, motorveimani, elektrifisering av sokkelen, fugledød i Arktis og mye mer. Alt sammen illustrert av vakre bilder – eller stygge bilder, for eksempel av rasering av naturen der motorveier bygges.
Etter fire års nærkontakt med den norske regjeringen, er det ikke rart at Nævra er bekymret for fremtiden. Han bemerker hvordan ungdom i dag «hellere bryr seg om vekst og karriere enn miljøtruslene», og «da hjelper det liksom lite med at Besteforeldrenes klimaaksjon har vind i seilene».
Han slår fast at «både du og jeg (har) attpåtil havnet på Tellus, planeten jorda (…) Som om det ikke var nok: Vi er også født i den vestlige verden, og i Norge (…) Vi kan vel slå fast at vi har truffet blink, både på tid og sted (…) En skulle tro at mennesket, som kanskje den eneste arten med bevissthet og en hjerne av hundre milliarder celler som snakker med hverandre, hadde en større ydmykhet overfor disse fakta. Er det for mye forlangt at vi med intelligensen og kulturen vi bærer på, også kunne ha forståelse for andre arters eksistens og ikke minst: hvilke trusler vi har skapt mot oss sjøl?»
Han siterer flere som deler og underbygger hans empatiske grunnsyn på naturen og oss, og innrømmer at han er «pragmatiker, koser meg i nuet med vårbekken eller en syngende svarttrost» – og kan deler gleden med oss andre med hjelp av kameraet. Han «får lyst til å leve videre. Gjerne lenge, så jeg får se hvordan det går.» Må det lykkes ham!
Arne Nævra med foredrag på BKAs landsmøte i Drammen 2022. Foto: H Wiik