Det var en trygg og jordnær Kristin Halvorsen som møtte klimabekymra besteforeldre i Wergelands Hus på Eidsvoll torsdag kveld. Etter ti år som direktør ved Cicero Senter for klimaforskning ga hun uttrykk for tillit til at det går rette veien, selv om det går for sakte. – Hvis man har rett, får man rett til slutt, fastslo hun optimistisk!
Bilder og video ved Ivar Minken
Demokrati, fakta, opinion
Wergelands Hus er et demokratisenter, plassert like nedenfor den gamle Eidsvollsbygningen, med utstillinger som tematiserer våre felles utfordringer, muligheter og ansvar som samfunnsborgere. Klimaproblemene, og demokratiets evne til å takle en så krevende utfordring, står sentralt i hele institusjonens engasjement, sa Eidsvoll 1814-direktør Bård Frydenlund i en velkomsttale der han framhevet samarbeidet de har med lokallaget av Besteforeldrenes klimaaksjon.
Og Kristin Halvorsen fulgte opp. – Da jeg begynte i jobben som Cicero-direktør, lå det an til en temperaturøkning på 4 grader, bare i dette århundret. Nå snakker vi om 2.8–3 grader. Fortsatt alt for høgt, men det har skjedd noe, og vi har tatt skritt i riktig retning. Ikke minst takket være en åpen debatt, press fra opinionen og den forventning som møter politikere over alt. Og husk at hver tiendedels grad teller, så ingen innsats er bortkasta eller nytteløs!
Cicero har nylig gjennomført en bredt anlagt undersøkelse av nordmenns tanker om klima og klimapolitikk. Her er det fint lite som bekrefter mytene som spres om at folk ikke lenger er opptatt av dette. Hvis noe, så er flere klimabekymra nå enn for et par å siden, faktisk. Men det gjennomgående er at holdningene er veldig stabile over tid, og at de aller fleste nordmenn stoler på vitenskapen. – Nå gjelder det å forstå at vi går mot en framtid med knapphet på energi og alle mulige ressurser, – og det betyr at vi må velge mye tøffere enn det vi har gjort til nå, sa Halvorsen, som fortalte at hun er leder for et nytt utvalg som nå ser på kjernekraft som en mulighet for å møte behovene ved full overgang til karbonfri energi.
Det juridiske sporet
Besteforeldrene og Eidsvoll 1814 hadde også invitert Jenny Sandvig, jurist med erfaring fra domstolenes arbeid med klimasøksmål. Hun var med på storskjerm og kunne fortelle at det nå ligger an til over 2000 slike saker rundt om i verden. Det juridiske sporet kan bidra til å skjerpe både industri og myndigheter, tror hun, – i rettssalen kommer du i hvert fall ingen vei ved å prøve å så tvil om fakta! Hun holdt fram som et positivt eksempel dommen i Sveits i fjor, der gruppa KlimaSeniorinnen fikk medhold. De lyktes med å bryte ned det ofte litt abstrakte klimaproblemet til noe helt konkret som retten kunne ta stilling til: eldre kvinners rett til liv og helse. Det er slikt som fungerer!
– Men er det lurt å bruke domstolene? spurte Jenny Sandvik, og svarte selv: – Ikke alltid. Det er dyrt og tar lang tid. Men det er heller ikke lurt å se bort fra muligheten for å gå rettens vei!
Se også detaljert grundig referat fra møtet, skrevet av Tore Lahn fra BKA Hamar: Eidsvoll-møtet 13. februar
Veldig fint møte! Jeg var tilstede og både Kristin og Jenny var dyktige formidlere.
Skulle ønske at Kristin ( som leder Kjernekraftutvalget ) hadde sagt mer om dette, men det vil forhåpentligvis komme. Cicero skal vel ha et møte i Oslo 6.mai hvor energi er et av de foreslåtte tema.
Av de politiske partiene er det vel nå bare SV som fortsatt er i mot kjernekraft i Norge, men det kan forhåpentligvis endre seg fram mot høstens valg.
🙂 jt
Ja, SV må snu i kjernekraftsaken for å beholde troverdigheten som miljøparti. Og det haster med å få bygget disse kraftverkene. Vil også oppfordre alle som ikke har gjort det til å melde seg inn i Motvind Norge, for å stoppe vindturbinenes miljørasering.
All ære til lokallagene i Eidsvoll/Hurdal og Hamar for et godt gjennomført og godt besøkt møte. Vi som var til stede, ble minnet på det langsiktige perspektivet vi må ha for vårt arbeid for klima og natur av de to dyktige innledere. Vi fikk også bekreftet betydningen av kunnskapsformidling og forsvar av menneskerettigheter i klimakampen.
En forutsetningen for å få fart på omstillingen fra fossile energikilder, er rikelig tilgang på på fornybar energi. Jeg blir frustrert over hvor stor motstanden er mot nesten alle former for ny fornybar energi i miljøbevegelsen. Jeg har stor respekt for kampen for å begrense skadelige naturinngrep, men om det trumfer alt, så utsetter vi bare omstillingen fra gass og olje. Manglende fremgang for elektrifisering av transport, spesielt på sjøen, ser vi godt i dag. Når planer om produksjon av hydrogen, amoniakk og batterifabrikker enten utsettes eller skrinlegges, er det ofte på grunn av manglende energi til produksjonen.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli for kjernekraft i Norge. Det kan vi overlate til land som Polen og andre som må avvikle verstingen kullkraft, og som har mer erfaring enn oss på området – har jeg tenkt. Som land er det få i verden som slår oss når det gjelder naturgitte forhold for tilgang på ulike typer fornybar energi.
Albert Schweitzer skreiv ein gong noko slikt som:Optimisten ser berre grønt,pessimisten ser berre raudt medan den tenksomme er fargeblind.
Har alltid vært redd for kjernekraft, men har hørt at det ikke farlig. Vindturbiner kan ikke være svaret på miljøvern😳