Det er trolig felles for mange at vi strever med å finne mening i vår tid og i det vi gjør. Slik har han det i alle fall, – Per Bjørn Foros i Trondheim. Den gamle pedagog, forfatter og miljøaktivist har vendt seg i en annen retning enn tidligere, sier han. – Min tankeverden er endret, noe de strofene jeg vil dele med dere, er ment å illustrere.
Per Bjørn under det han kaller sitt hellige tre, ei trollgammel furu i Singsås, ikke langt fra der han bor i Trondheim.
Per Bjørn Foros (f. 1941) har arbeidet ved NTNU med lærerutdanning. Har skrevet en rekke bøker, bl.a. «Angsten for oppdragelse» (2014), sammen med Arne Johan Vetlesen. Har hatt viktige lederoppgaver ved Litteraturhuset i Trondheim. Han er selvfølgelig urmedlem av Besteforeldrenes klimaaksjon. De fire diktene under har han selv valgt ut, de er alle skrevet de siste åra.
Noe helt annet
Jeg orker ikke mer av tørre tall og livløse kalkyler,
som likevel ikke teller når det kommer til stykket.
Alt vi vet, men som ikke gjelder
i prøvelsens time.
Tung er byrden av kunnskap
Som ikke tynger oss.
Jeg vender meg bort, og ser noe helt annet.
Det kravler en edderkopp over armen min.
Hvert skritt den tar,
er del av noe vi ikke vet hva er.
«Goddag» sier dompapen,
og kaster solsikkefrøet over skulderen,
der han pranger med sitt røde bryst.
Så kommer den grå maken, de setter seg godt til rette
og hviler i evigheten.
«God dag», svarer jeg, og holder pusten.
«God dag», sier treet mitt oppe på åsen,
og jeg tar av meg lua.
«God dag», sier jeg og klamrer meg om stammen.
Treet, min nære pårørende.
Fysikkens nåde
Ingen ting forsvinner,
partiklene er standhaftige.
Steinene har evig liv.
Død, hvor er din brodd?
Det store er ikke alt som fins, men at det fins.
Enn om det ikke hadde vært slik?
Enn om det aldri hadde eksistert og aldri skal gjøre det?
Dette store Intet, er det kan hende Alt?
Alle mine veier fører til Intet,
Og dette kaller jeg Gud.
Jeg kjenner kraften fra en gud som ikke fins.
Sansenes evangelium
Nei, men, har du sett himmelen?
Flekker av blått, midt i det grå.
Hever jeg blikket, ser jeg en gyllen kant over skyene.
Men over der: bare blått.
Under skyene kommer kvelden.
Hvorfor har jeg ikke sett dette før?
Hver kveld går jeg ut og ser
etter tegn fra evigheten:
hører bladene som sitrer,
regndråpen som faller,
fuglen i løvhenget –
eller kanskje barnelatteren i nabohuset.
Noe er det,
et budskap om noe helt annet.
Sannhetens øyeblikk
Som ung var jeg ulykkelig over ikke å være lykkelig.
Nå er jeg lykkelig over ikke å være ulykkelig.
Jeg har fått min del.
«I’ m ready, my Lord».