Finn Bjørnar Lund, snart 85, pensjonert psykolog, oppvokst i Reisadalen i Troms, bodd i Oslo det meste av livet, med i Besteforeldrenes klimaaksjon siden starten, nestleder 2016–21, sitter nå i BKAs organisasjonsutvalg. En det kan være verd å lytte til med andre ord. – Derfor har vi satt oss ned og tatt oss tid til en god prat med ham.
Finn Bjørnar, med sykkel til venstre i bildet, under klimabrøl-kampanjen 2021. Bilde: Vilde Vegem
Intervjuer: Halfdan Wiik
Finn Bjørnar har foretatt en lang reise gjennom livet, siden den gang han vokste opp i ei lita grend i en dal kilt inn mellom Finlands høyeste fjell Halti og Finnmarksvidda, der temperaturforskjellen mellom sommer og vinter kunne være over 60 grader Celsius! – Finsk, samisk og norsk kultur, mye natur og mye vær. Dette, en storfamilie, og et skoleinternat der far min var bestyrer og lærer, ramma inn livet mitt og har sikkert betydd mye. Alt ble dessuten sterkt prega av krigen. Vi ble tvangsevakuert med en fiskebåt til Meløy sør for Bodø. Jeg var fire år og husker det godt. Ikke minst tilbakekomsten etterpå, til ei nedbrent bygd, skapte varige minner.
– Men du fôr videre. Gikk på gymnas i Orkdal og Frankrike, utdanna deg til organisasjonspsykolog, og har hatt viktige jobber både i privat næringsliv og i det offentlige. Sjøl ble jeg kjent med deg da du tok ansvaret som koordinator i kampanjen Klimavalg 2013. Var det nytt for deg, eller har du alltid vært opptatt av miljø?
– Du vet, miljøvern i vår moderne forstand av ordet var noe som kom inn med full tyngde først på 1970-tallet. Oppe i nord, i min barndom og ungdom, var vi urolige for rovhogsten tyskerne drev med ved hjelp av sovjetiske krigsfanger. Etter hvert kom bekymring for radioaktiv stråling og forsuring av elver og vatn, – vi var jo redde for fisken, som betydde så mye for naturalhusholdet.
– Når det gjelder et mer omfattende miljøengasjement, er det noe som for meg hører pensjonsalderen til. Du kan vel si at det passa ikke helt med arbeidet mitt i regjeringskvartalet, der jeg i 15 år jobba med statlig arbeidsgiverpolitikk – bl.a. avtalen om inkluderende arbeidsliv, som det nå er mye diskusjon om. Det globale klimaproblemet fanget min interesse rundt årtusenskiftet. Først som nysgjerrighet, – kunne det virkelig stemme at global oppvarming ble skapt av CO2, som bare utgjør promiller av gassene i atmosfæren? Svaret ble ja, og skremmende! Fra under 300 ppm (parts pr. million) for 80 år siden til 425 ppm i dag, har økningen av CO2 i atmosfæren medført en skremmende rask global temperaturøkning! Barndommens lærdom om at «verden er så stor, så stor, Lasse Lasse liten, mye større enn du tror», osv, er i dag endra til at verden er liten, vi alle er med på å påvirke grunnlaget for livet på jorda. Men vi kan også hjelpe jorda ved å redusere vårt økologiske avtrykk. Det er ikke håpløst!
– Hva etter din mening, er det viktigste med Besteforeldrenes klimaaksjon? Hvorfor trenger vi en egen organisasjon for klimabekymra eldre mennesker?
– La meg først si at jeg personlig er veldig takknemlig for at BKA finnes og har skapt et meningsfullt rom for å ta ut mitt engasjement. Vi eldre er jo svært forskjellige. For noen er det lett å kjenne at man trenger en pause etter arbeidslivet. Men passivitet og utkobling fra fellesskap passer dårlig for folk som følger med i nyhetsbildet og trenger mening i tilværelsen, i form av et større engasjement. BKA er en gave! Her kan vi finne et fellesskap, og vi kan delta etter egne forutsetninger og muligheter. Det er med og gir fotfeste i noe viktig, verdibasert, som strekker seg ut over oss sjøl. I ei tid som ikke uten grunn påstås å være preget av individualisering, narsissisme og sjølopptatthet, kjennes det så riktig å løfte fram fellesskapsverdier, omtanke for hverandre og solidaritet med mennesker og liv på kloden, nå og med de som kommer etter oss.
– Det er alltid noen som litt arrogant avfeier en slik organisasjon med å si «det er godt dere engasjerer dere». Men BKA har vist seg som en kompetent og viktig organisasjon, kunnskapsbasert og realistisk med beina på jorda. Vi kan være trygge på at vår kamp vil stå seg i ettertid – mye bedre enn kapitalkreftene som har neglisjert hensynet til klima og miljø, og som har kjørt i vei så kortsiktig, opptatt av penger og profitt. Gode klimatiltak koster selvfølgelig, men det gjør sannelig også klimaødeleggelsene. Storbrannen i California, som virker nesten umulig å stoppe, medfører kostnader som nå truer amerikanske forsikringsselskaper med konkurser.
– Da du først blei aktiv i BKA, i 2012, hadde vi litt over 1000 medlemmer. I dag er vi blitt over 7000, og er den største organisasjon av sitt slag i Europa. Hva har skjedd i mellomtida, og hva betyr en slik vekst og endringene vi har gått gjennom?
– Først og fremst betydde det mye at vi klarte å mobilisere så mange til medlemsrekruttering i kampanjen vi hadde for tre år siden. Dermed oppnådde vi også statsstøtte til å drifte BKA på en ordentlig måte. Det blei rett og slett for krevende å drive kun på frivillig basis. Nå er vi en mellomstor norsk organisasjon med alt det innebærer. Vi har og må ha tilsatte folk i en del nøkkelstillinger. I tillegg fortsetter mange å gjøre en stor innsats frivillig – det blir salltid viktigst for mobiliseringa av eldre og besteforeldre for vår sak og våre mål.
– Du er en av fire som er med i BKAs nye organisasjonsutvalg. Det høres ut som en betydningsfull posisjon. Hva er de aller viktigste spørsmåla dere skal prøve å ta stilling til, mener du?
– BKA er en særegen organisasjon. Å rekruttere og slippe til flere eldre mennesker som kan være aktive medspillere i den djupt meningsfulle kampen for etterslekta vil alltid være det viktigste. Da snakker jeg ikke bare om å øke «kjøttvekta», som alltid er viktig for å få politisk gjennomslag, men særlig om medlemmer som er aktive og snakker med naboen, med venner og slektninger, og som bidrar til å bringe budskapet inn i andre sammenhenger, som i kirken, politiske partier, fagforeninger, osv. Hvordan kan vi gjøre det lettere og mer naturlig for våre medlemmer å være aktive som BKA-ere? Det er ett utgangspunkt når organisasjonsutvalget drøfter ulike forslag til reformer og forbedringer. Ingen revolusjon, men skritt for skritt i riktig retning, der vi lærer av egne og andres erfaringer, det er det vi er opptatt av.
– Alle kjenner BKA-erne på de røde aksjonsluene, ofte også med plakatvester. Hvor viktig er den slags frimodighet og synlighet for en organisasjon som vår?
– De røde bøttehattene er geniale, etter mitt syn. Uten hatter – intet BKA! Jeg har hørt noen omtale det negativt, som «uniformering». Men luer, plakater, jakkemerker, osv. – alt dette gir gjenkjennelighet og er markeringer som gjør at budskapet blir godt synlig. Det er et utgangspunkt for å komme i kontakt og samtale med folk. Det gir fellesskap og er en måte å løfte fram frivillige aktivister som spydspisser i kontakten mot nye medlemmer. Det signaliserer engasjement og humør og en type spontan tilstedeværelse i samfunnskampen, og jeg ser det som god medisin mot tendensen nesten alle organisasjoner har til å bli for byråkratiske og glemme at det vi gjør ute på gata er desidert viktigst.
– Du har hele ditt yrkesliv jobba med organisasjonsutvikling. Du har sett hva som fungerer, og hva slags feilspor og bakevjer man kan havne i. Hvis du aleine fikk bestemme, hvilke reformer ville du innføre i BKAs organisasjon?
– OK, da vil jeg nevne to ting. For det første: Ta et radikalt grep og utnytte teknologien bedre når det gjelder å avvikle årsmøter og andre formaliteter, effektivt og med gode forberedelser. Så kan organisasjonen konsentrere seg om ett årlig åpent landsmøte med deltakere fra hele landet, en møteplass der det klimafaglige og organisatoriske står i sentrum, og der alt dreier seg om utadvendt mobilisering for det vi alle brenner for. Det kan bli et stort arrangement, og det er nettopp poenget å vise at vi er mange! For det andre: Se på mulighetene for knoppskyting med utgangspunkt i lokallagene vi har. Medlemsøkningen må gjenspeiles i aktiv mobilisering og deltakelse. Ta ett eksempel: Jeg er helt sikker på at det blant de over to tusen medlemmene i Oslo er mange flere som ønsker og fortjener å slippe til. Etablering av undergrupper og flere lokallag kan gi grunnlag for å spre aktiviteter og aktivisere flere medlemmer. Et forbilde for resten av organisasjonen kan være Vestnes utenfor Molde. Der har de nå dannet et eget lite lag som allerede er blitt svært synlig i lokalmiljøet!
– BKA er en organisasjon som jobber både på lang sikt, for å endre holdninger og folks måte å tenke på, – og på kort sikt, for å endre politikeres prioriteringer. Bør vi drive mer lobbyvirksomhet inn mot politikere og beslutningstakere, eller skal vi konsentrere oss om folkeopinionen, og om velgerpåvirkning?
– Ja takk, begge deler. Særlig nå foran de politiske partienes forberedelser til årsmøter og foran stortingsvalget, må vi selvfølgelig arbeide med lobbyvirksomhet. Jeg skulle ønske vi kunne gi politiske ledere større mot til å stå fram uten å la seg kue av oljeinteresser og andre, og ta lederskap! Et verdibasert, tydelig, kunnskapsbasert standpunkt som strekker seg ut over valgperioder må etterlyses. Feighet i forhold til klimafornektere av ulikt slag dominerer dessverre i mange politiske miljøer. Det er ikke slik at dette er noe vi har lagt bak oss. Det er utfordringer som hele klima- og miljøbevegelse sliter med, hver dag!
– Til slutt, Finn Bjørnar, vil jeg ta oss litt tilbake i tid. Du var en av organisatorene bak det fantastiske klimatoget til Paris 2015, da BKA fikk med seg hundre aktivister og var med å prege gatene i den franske hovedstaden under FNs klimatoppmøte. Ser du på dette som en engangsforeteelse, eller burde BKA gjøre den slags stor-sprell av og til?
– Du har rett i at det var et kjempestunt, som jeg ser tilbake på med stor glede. BKA bidro, sammen med tusenvis av andre demonstranter, til at verden lyktes i å få på pass den viktige og optimistiske Parisavtalen. Jeg synes ikke vi skal avskrive muligheten for å gjøre noe slikt igjen, hvis det blir aktuelt. Men det er også fint at vi har vært med på alle COP-ene etter 2015, ikke minst gjennom vår mann Svein Tveitdal, som har reist og møtt folk og rapportert heim.
– På kort sikt er nok mindre «sprell» mer realistiske. Som at såpass mange lot seg mobilisere i Sandefjord til protest i samband med det årlige festmøtet for oljelobbyen og andre tilbedere av mammon. Vi bør stadig gripe slike anledninger! De kan både virke mobiliserende og skape medieoppmerksomhet. Og vi bør slett ikke vike unna for å være stein i skoen på en arrogant fossilbransje som durer videre i gamle spor, basert på usannheter og likegyldighet i forhold til klimakrisa.
– Husk at nå har forskere ved SSB og NMBU på overbevisende måte vist oss at det ikke er noe poeng å drive med mer oljeleting – kanskje bortsett fra som rent sysselsettingsforetak. Velferdsstaten vil bestå, og ressurser og kompetanse må prioriteres til det grønne skiftet. Samtidig bør rikdommen vår gjennom SPU ikke bli en impuls til større forbruk og enda mer reiselyst, men til varig glede og nytte for fellesskapet. Ny og bedre infrastruktur for jernbanen! Energiutvikling som ikke skader naturgrunnlaget! Utviklingsstøtte rettet mot fattigdomsbekjempelse og reduserte utslipp! Både i solidaritet og av egeninteresse burde mye mer av fondsmidlene brukes for å sikre framtida på kloden uavhengig av landegrenser. Det tror jeg får være mitt viktigste budskap til alle som orker å lytte til det jeg har å si!
November 2015: minneverdig begivenhet da en stor gruppe norske besteforeldre reiste med «klimatoget til Paris» og demonstrerte i gatene under COP21. Foto: Ola Dimmen