2024 er det varmeste året som noen gang er registrert. Det nest varmeste var 2023, og vi har all grunn til å bli bekymra, konstaterer Svein Tveitdal. Han mener den sterke oljelobbyen gjør hva de kan for å undergrave verdien av internasjonalt klimasamarbeid. – Nå trenger verden et taktskifte! – Kan det komme på COP30 i Brasil 2025?
En samtale om klimasituasjonen. Vi møtte Svein over en kopp kaffe på Hønse-Lovisas hus på Sagene i Oslo.
For Svein Tveitdal har klima og miljø vært både engasjement og levebrød, siden han i 1989 fikk etablert GRID Arendal. Deretter havna han i Nairobi som UNEP-direktør med ansvar for sekretariatet til FNs klimapanel. Og etter FN-karrieren har han ikke ligget på latsida, men bl.a. reist landet rundt med foredrag på videregående skoler. Han er i dag styreleder i stiftelsen Worldview International Foundation, som er en av de største aktørene på planting av mangrovetrær i Asia. I tillegg til alt dette har han lagt ned et stort arbeid for BKA, og representert organisasjonen ved de 5-6 siste klimatoppmøtene. I år har mange lest hans rapporter fra COP29 i Baku.
– Og da, Svein, kan du få si noe mer om det dårlige klimaåret 2024 …
– Jeg trenger kanskje ikke si så mye om det her. Alle som leser dette, kjenner til at det er satt nye rekorder for både utslipp, temperaturer og ekstremværhendelser. Dette er uten tvil det verste klimaåret vi har opplevd til nå. Prognosene sier det vil bli verre, og det må vi nok forberede oss på. Men det som ligger foran oss har også med makt og innflytelse å gjøre, og betyr at klimakamp og klimapolitikk blir viktigere enn noen gang. Hver tidels grad vi klarer å bremse temperaturøkningen gjør problemene mindre for barnebarna våre. Husk det!
– I denne alvorlige situasjonen burde vi vel kunne vente økende klima-bevissthet? Men som vi vet, det motsatte har skjedd. Det skrives halvparten så mye om klima i norske medier nå, som for fem år siden. Og ungdommen strømmer til FrP!
– Det der er nesten et mysterium for meg, må jeg innrømme. Jeg ser at noen mener at mengden av dystre nyheter har gitt folk en følelse av maktesløshet. Problemene er så store at din og min innsats ikke gjør noen forskjell. I Norge sier dessuten de største partiene at vi kan fortsette som nå, med olje og gass nærmest i alle evighet, uten å komme i konflikt med Parisavtalen. Det er i strid med all kunnskap, men lett å falle for, og vi ser det samme i andre land med store inntekter fra olje og gass. Samtidig øker bekymringene i land som ikke gjør penger på det, men som til gjengjeld opplever økt havstigning og flere katastrofale værfenomener.
– Presis slik klimaforskerne har spådd, altså. En gang trodde vi at når vi bare fikk fram nok fakta om global oppvarming og årsakene, så ville politikerne legge om kursen. Det har vel skjedd til en viss grad, men altså langt fra tilstrekkelig. Er det bare treghet, eller er motkreftene for sterke?
– Jeg synes faktisk det er grunn til å minne hverandre om at det også har skjedd mye positivt siden det første klimatoppmøtet COP1 i Berlin 1995. Angela Merkel var miljøminister og ledet møtet. Selv deltok jeg første gang på COP3 i Kyoto i 1997, der Kyotoavtalen ble inngått, og Al Gore forklarte statslederne viktigheten av å handle nå. FNs klimapanel vurderer all tilgjengelig forskning om klimaendringer, og uten dette grunnlaget hadde vi garantert vært i en enda mye vanskeligere situasjon, og kanskje allerede passert katastrofale vippepunkter. Når vi ikke er kommet dit vi skal, er hovedårsaken at fossilindustrien har en så enorm påvirkningskraft på politikere og opinion. Det dreier seg om systematisk desinformasjon, og også bestikkelser der dette er mulig.
– Selv tenker jeg av og til at den veldige teknologioptimismen er et nesten like stort problem som makta til oljelobbyen! Politikere og beslutningstakere satser på karbonfangst og -lagring (CCS), og blått hydrogen, skal løse floken – slik at vi skal kunne fortsette med olje og gass langt forbi 2050. Hva sier du til dette?
– Jeg har for så vidt selv alltid vært teknologioptimist, og tror ikke på verdens undergang. Men du har rett i at den overdrevne troen på CCS står i veien for realistiske løsninger. Ifølge IEA og IPCC kan slike teknikker fange mellom to og tre prosent av globale CO2-utslipp i 2030 og i beste fall rundt 15 prosent i 2050. I klartekst betyr det at satsing på olje- og gassproduksjon etter 2050 forutsetter at global klimapolitikk mislykkes og havarerer. Skal vi løse klimaproblemet, må produksjon av fornybar energi mangedobles. I stedet for å subsidiere olje og gass, burde statlige midler brukes på å forsere teknologisk utvikling som må til for et grønt skifte. Vi har jo enorme kunnskapsressurser i landet vårt, – hvorfor blir de ikke brukt bedre!
– Ellers vil jeg legge til at gode, naturbaserte løsninger er minst like viktig som avansert teknologi når det gjelder å redusere CO2-innholdet i atmosfæren. Det er derfor jeg nå jobber sammen med Arne Fjørtoft med store mangrove-plantingsprosjekter i Myanmar og andre steder. Det er et treslag som har helt unike egenskaper i å binde CO2, i tillegg til å gjenreise naturlige kystøkosystemer. FNs naturavtale er særs viktig også for klima. Problemet har vært manglende kontroll og dokumentasjon av CO2-effekten. Så dette arbeidet må også styrkes.
– Sett over en tredveårsperiode, fra begynnelsen av 1990-tallet, hvordan synes du utviklinga har vært når det gjelder klimatoppmøtene og det internasjonalt forpliktende klimasamarbeidet i FN?
– Kyotoavtalen og Parisavtalen har vært svært viktige og har gitt resultater – selv om de burde ha vært enda bedre. Fossilindustrien er elefanten i rommet. Det forteller mye at det først var på COP28 i fjor at utfasing av olje og gass kom på den offisielle agendaen. Men dette skaper panikk i oljeindustrien, som vil at etterspørselen i markedet skal styre produksjonen, ikke vedtak om utfasing. Dermed kan de fortsette å ha utsikter til en enorm fortjeneste. Noen tall: Profitten til industrien var i 2023 fire ganger større enn kravet fra de fattige landene om klimafinansiering på COP29 – og seksten ganger større enn bidraget det ble enighet om på møtet. Det var registrert nesten 1800 lobbyister fra fossilindustrien i Baku, mange av dem var med i de offisielle delegasjonene og dermed direkte med i forhandlingene.
– Men i 2025 er det Brasil som skal ha ansvaret for klimatoppmøtet, et land med et helt annet og mer progressivt regime. Hva har vi grunn til å vente oss av COP30?
– Det blir spennende. Vertslandet er presidentskap for toppmøtene, og har betydelig innflytelse på både agenda og forhandlingsopplegg. I Baku var dette så åpenbart, at det fikk tidligere toppaktører som Christiana Figueres, Ban Ki-moon og Connie Hedegaard til å gå sammen om et brev til FNs generalsekretær. De foreslår at land som planlegger å øke olje- og gassproduksjon, rett og slett ikke bør få høve til å være vertskap for klimatoppmøter. I Brasil forberedes COP30 av president Lula da Silva og hans miljøminister og tidligere miljøaktivist Marina Silva. De har annonsert et høyt ambisjonsnivå. Verden trenger nå et markert skifte i den globale miljøpolitikken, og jeg vil si at det er et håp om at dette kan skje i Brasil. Vi må se framover! Uten optimisme og tro på at det er mulig å utrette noe stort, kommer vi ingen vei!
– Du kommer selv til å være på plass også i Brasil, for Besteforeldrenes klimaaksjon. Hvilken rolle spiller sivilsamfunnet og aktivistorganisasjonene for å få gode vedtak på klimatoppmøtene?
– Dette har jeg erfaring med både fra innsida og utsida. Jeg vil si at uten dette pådrivet ville global klimapolitikk stått mye svakere og vært enda mer utilstrekkelig enn den er i dag. Behovet for kollektiv fornuft og kollektiv handling øker i takt med klimatrusselen. Ideelle organisasjoner som Besteforeldrenes klimaaksjon er viktigere enn noen gang, som motvekt til ganske kyniske pengeinteresser. Besteforeldre som engasjerer seg, skal vite at de gjør en forskjell, og at det betyr mye at vi står fram og markerer oss både før og under klimatoppmøtene. Og etterpå – for vi må jo passe på at det som blir vedtatt, faktisk også blir oppfylt!
