Når generalsekretær i Besteforeldrenes klimaaksjon, Andrew Kroglund, kommer med ny bok, fortjener det litt ekstra oppmerksomhet. Han har kalt den Økototopia, og en reise «på sporet av en ny naturforståelse». BKAs bokanmelder Ivan Chetwynd synes det er blitt en leseverdig, spennende og ikke minst tankevekkende bok.
Ikke tøffe nok!
«Hverken Fremtiden i våre hender eller Besteforeldrenes klimaaksjon er tøffe nok – det blir for mye rundt dette med det grønne skiftet, men det holder ikke.» Det er dommen fra en «levende legende» Erik Dammann (93 år), som grunnla den førstnevnte organisasjonen i 1974. Dagens kriser krever mer enn grønne justeringer av business as usual. En nestor i den andre organisasjonen, biskop Finn Wagle, sier at «klimakrisen er en åndelig krise».
Flere nye bøker belyser de fundamentale samfunnsendringer som trengs, hvis vi skal redde fremtiden for kommende generasjoner. I Historie for fremtiden skriver Roman Krznaric om hvordan forskjellige sider av dagens krise er blitt løst i forskjellige land til forskjellige tider. I Naturparadokset skriver Marit Beate Kasin i detalj om naturkrisen i Norge – og om naturopplevelsen som satte henne på sporet av en løsning.
I likhet med Kasin, innleder Andrew Kroglund hvert kapittel med en personlig opplevelse, i hans tilfelle ledsaget av et bilde – midt på en steil fjellside på Lofoten uhyggelig langt over bakken; dekket av kvae og hvite fjær for å bli innviet som medlem av en folkegruppe i Amazonas. Kroglund har mange erfaringer å vende tilbake til, fra oppdrag med Regnskogfondet og Blekkulf (forløper til dagens Miljøagentene). I bokens første kapitler beskriver han noen av de samme problemene som opptar Kasin og som ble vist i TV-dokumentaren Oppsynsmannen: hyttebygging som raserer naturen i fjellet, gammelskogen som forsvinner ved flatehogst, truede rovdyr som bekjempes mer enn de beskyttes.
En filosofisk tradisjon
Erik Dammann er ett av mange mennesker som Kroglund har intervjuet til boken, og han henviser til imponerende mange bøker og artikler i tidsskrifter og aviser som han har lest under arbeidet med den. Her er analyser av flere tenkere fra Baruch de Spinoza (1632-1677) via Henrik Steffens (1773-1845) og frem til Arne Johan Vetlesen (født 1960). Kroglund forklarer hvordan friluftsliv og naturen har vært viktig i norsk kultur. Han skildrer de gamle «gutta på skauen» Knut Hamsun, Peter Wessel Zappfe og Mikkel Fønhus så vel som deres arvtakere som forsøker å meisle ut et økologisk alternativ for livet i dagens samfunn.
En nøkkelperson for Kroglund og for alle som er opptatt av vårt forhold til naturen, er filosofen Arne Næss (1912-2009). Næss skilte mellom en grunn økologi – det som Erik Damman kritiserer i sitatet jeg begynte denne anmeldelsen med (side 148) – og en dypøkologi som stiller grunnleggende spørsmål til økonomisk vekst som målet for samfunnsutviklingen.
Kroglund drøfter Stetind-erklæringen, som Næss utarbeidet sammen med Nils Faarlund og andre. Den ble publisert i boken Arven og Gleden (Tapir forlag 2010).
Stetind, i nærheten av Narvik, ble valgt til Norges nasjonalfjell i 2003. Erklæringen er et glimrende og inspirerende manifest om mennesket og naturen, som den dag i dag kan utgjøre grunnlaget for vårt engasjement for miljøet:
Vi har etter hvert forstått
at vår levemåte har skjebnesvangre konsekvenser for
natur og mennesker og derved for alt liv på jorden …
Vi erkjenner at
natur og menneske utgjør en helhet og et skjebnefellesskap
Vi vil
finne gleden ved å leve naturvennlig …
Det finnes ingen vei til naturvennlighet, naturvennlighet er veien!
(En personlig bemerkning: Hvis erklæringen skal kommuniseres til hvermannen og -kvinnen, ville det hjelpe med noe visuelt, et bilde som formidler budskapet. Jo, det finnes bilder – ett er gjengitt hos Kroglund og flere andre i Arven og Gleden. De viser selve fjellet. Fjellet er spisst, mørkt og nakent. Det finnes ikke tegn på liv på det (selv om Edvard Munch ville være uenig: han sier at «ogsaa stenens harde masse lever»). Bildet av Stetind ville kanskje virke inspirerende på Arne Næss og andre fjellklatrere, men på meg virker det strengt, skummelt og alt annet enn tiltrekkende.)
Stetind inngår i Narviks kommunevåpen, og i en periode var det meningen at Stetinderklæringen skulle styre utviklingen i kommunen. Men så bestemte politikerne at en vindmøllepark rundt fjellet ville gagne innbyggerne. Det betyr, ifølge en lokalpolitiker fra SV, at «Stetind-initiativet er steindød» – like død som selve fjellet, kanskje.
Denne saken er inngangen til flere sider der Kroglund drøfter overgangen fra ideologi til praktisk politikk og spørsmål om hva demokrati innebærer, inkl. forslag om reform av Stortinget og såkalte borgerråd (en form for nærdemokrati som Krznaric drøfter både i sin nyeste og sin tidligere bok).
Panpsykismen
Edvard Munch er ikke den eneste som mener at fjellets bergarter er levende. Han skriver at dette er «den gales opptegnelser», men Kroglund siterer økofilosofer som slett ikke kan avskrives som gale, og som hevder at alt i universet lever, inkludert fjell. Ja, universet er en organisme, et Selv «som eksisterer gjennom interne prosesser og selvdifferensiering» og som vi er en del av.
Tankegangen er noe som urfolk alltid har oppfattet – for eksempel i Australia, der fjellene spiller en stor rolle i urinnvånernes religion. Men Vestens filosofer har mistet denne virkelighetsoppfattelsen av syne. Spinoza hevdet at «det vi ser rundt oss, steiner, trær, bygninger, dyr og stjerner – er ikke separate enheter, men ulike former av den underliggende enheten». Dette synet, som kalles panpsykisme, har dessverre blitt beseiret av en «dualisme som skiller oss fra naturen» – «en dysfunksjonell individualisme i forhold til samfunnet og en brutal dualisme og instrumentalisme i forhold til naturen» (side 207).
I en annen av årets bøker, Antropocen, siterer filosofen Arne Johann Vetlesen den samiske artisten Sofia Jannok, som gir en glimrende illustrasjon av urfolks virkelighetsoppfattelsen:
«Vi jojkar inte OM renen. vi går inte PÅ stigerna, vi vadar inte LÄNGS stränderne, utan vi jojkar renen, vi går stigerna, vi vadar vattnet. Behövs inget ‘om’, ‘längs’ eller ‘i’ för vi er en del av omgivningarna.»
Dette underbygger Finn Wagles påstand om at klima- og naturkrisen er en åndelig krise. Og det har skjedd en nyorientering i kristen teologi i de senere årene som illustrerer det samme. Det er en voksende erkjennelse av at mennesket er en del av naturen, og at Guds ord til de første menneskene (sitert av Kroglund, side 45) ikke er tillatelsen til å utnytte naturen slik vi finner for godt, men tvert imot ansvaret for å ta vare på våre medskapninger. (Jeg skrev noe om dette på hjemmesiden i fjor, i innlegget Kristentro og klimakamp.)
Som følge av urfolks og Spinozas virkelighetsoppfattelse ville vår egenkjærlighet blir utvidet til å omfatte «en kjærlig og beskyttende holdning til verden» – en nestekjærlighet som omfatter alt, ikke bare mennesker. Men Kroglund burde kanskje ha forklart forskjellen på tankestreken og kursiven i det kryptiske utsagnet: «Da går vi fra egenkjærlighet (self-love) til Selflove» (side 210).
(Jeg synes også at Kroglund går for langt i en antroposentrisk retning på den samme siden, når han hevder at vi mennesker er de eneste vesener i universet som kan ta inn over seg kompleksiteten i universets utvikling. Kan vi utelukke at det finnes andre vesener i fjerne (eller nære) galakser som er like flinke som oss?)
Tankevekkende
Det er ikke minst i denne delen av boken at vi kan finne spennende spor av «en ny naturforståelse» – og selvforståelse – som kan danne grunnlaget for de systemendringene som trengs, hvis sivilisasjonen – om ikke selve menneskeheten – skal overleve. Men: «Hvem bryr seg?» Hadde Kroglunds kone rett, da hun sa: «Dette er det bare noen få på et kontor på Blindern som vil være interessert i»?
Bokens siste kapitler er en dyp personlig beretning om det som Kroglund har nådd frem til når han har fulgt sporene han har skrevet så utførlig om. Fremtidsmålet for alt har ikke bare vært en utopia («det perfekte samfunn»), men en økotopia (jf side 16).
I disse kapitlene finnes mange tankevekkende utsagn, av forfatteren og i sitater, flere engasjerte reaksjoner på nyhetssaker, som for eksempel på hogst av gamle trær for å bygge veien til det nye sykehuset på Gaustad. Og kjernen i det hele er denne holistiske virkelighetsforståelsen og et økosentrisk livssyn. Og dette er ikke noe å bare lene seg tilbake og godte seg over på et kontor på Blindern – eller i Hausmannsgate der BKA har sitt kontor. Det må konkretiseres i handling, og det «krever mye av oss».
«Tanken på hva det vil si å være et menneske er i endring. Det er også tanken på hva det vil si å være borger i et større samfunn. Skal vi stå på vår rett og et forbrukersk ‘jeg’, eller skal vi heller bli del av et større ‘vi’, som økologiske borgere?» (Side 260)
Noen av de praktiske konsekvensene av dette økologiske borgerskapet skisseres i en detaljert politisk handlingsplan som fyller bokens siste fire sider (261-264) og som kunne være partiprogrammet til et grønt parti.
Tidsvinduet for å løse naturkrisen blir stadig smalere. «For hver dag som går haster det mer og mer med å få flere til å ta innover seg dette radikale nye natursynet.» Det gjelder ikke bare at individer tar det innover seg, men at samfunnet handler ut ifra det. «Det betyr en ny økonomisk virkelighet. Både for oss, våre barn og våre barnebarn.» Og: «Det betyr at vi i en overgangsfase må klare oss på et mindre økologisk fotavtrykk enn tidligere.»
Da kan vi vende tilbake til Erik Dammann: Er vi tøffe nok? Tøffe nok til å kreve og gjennomføre slike grunnleggende endringer? Tøffe nok som enkeltmennesker, som miljøorganisasjonen, som samfunn?
************
Boken har enkelte skjønnhetsfeil. Var det virkelig allerede i 2012 at IEA sa at all leting etter olje måtte stanse (side 152)? Og Jørgen Habermas var ikke en gang født i 1923 da Kroglund skriver at han gav ut boken Den nye offentligheten (side 136).
Mens jeg skrev denne anmeldelsen, hørte jeg en morgenandakt i radioen. En mann døde, passerte perleporten og gikk frem til Guds trone. På veien dit var han meget nervøs. Han skammet seg over alt det gale han hadde gjort, lurte fælt på hva Den allmektiges dom ville være. Til slutt nådde han frem. Gud bøyde seg ned til ham, ansikt mot ansikt, og spurte: «Likte du skaperverket mitt?»
