– Norges mål ligger fast

I dag lyktes det BKAs Svein Tveitdal å få en samtale med klima- og miljøminister Tore O. Sandvik mellom forhandlingsrundene i Baku. Norge holder fast på 1,5-gradersmålet, sier han. Men oljebransjen er en del av løsninga. Det er etterspørselen etter fossil energi som må ned, det vil styre produksjonen. – Og det er grunn til å gi barna håp!

Svein: Vi er inne i andre uke av klimatoppmøtet. Du leder forhandlingene med å få høyere nasjonale mål for utslippsreduksjoner. Hva er de viktigste du og Norge håper å oppnå på møtet?

Sandvik: Vi hadde en global gjennomgang i fjor som viste at Parisavtalen virket. Vi var på vei mot fire grader oppvarming, nå er vi på vei mot 2,6 og ambisjonen er å komme ned mot 1,5. Alle land skal melde inn sine nasjonale planer, og de må være i tråd med dette målet. Det viktigste for dette møtet er å heve ambisjonsnivået. Dette henger også sammen med finansiering. Vi lanserer i dag The Norwegian Global Emission Reduction-initiativet (NOGER) som vil føre til finansiering av høyere nasjonale ambisjonsnivå gjennom bruk av det globale karbonmarkedet.

Svein: Men mange forskere hevder vi er alt for seint ute, og at det nå er umulig å nå 1,5-gradersmålet. Og at å opprettholde et urealistisk mål er å føre folk bak lyset. Er ikke målet gått ut på dato?

Sandvik: Jeg mener det fortsatt er viktig å holde fast på 1,5 grader, selv om vi allerede ligger over, – i år når vi 1,6 grader. Dette påfører folk store lidelser og død, rammer næringsliv og matproduksjon, og fører til enorme økonomiske tap. Vi må ha ambisjoner om tiltak som gjør at temperaturen går ned igjen. Faren er at vi når vippepunkter som får situasjonen ut av kontroll, og det gjelder at vi ikke mister moment mot å nå netto null. Målet styrer tiltak.

Svein: Møtet er i en såkalt «petrostat». Det deltar nesten 1800 lobbyister for fossilindustrien, og presidenten i Aserbajdsjan har omtalt landets olje- og gassressurser som en «gave fra gud». Dette har fått kjente navn som Ban ki-Moon, Christiana Figueres, Mary Robinson og flere tunge klimaforskere til å skrive brev til FNs generalsekretær. De ber om at stater som planlegger økt utvinning av olje og gass ikke skal få være COP-arrangører. Hva tenker du om dette?

Sandvik: Ban ki-Moon har vel i flere omganger vært med på å lage rammeverket vi har nå om hvor møtene skal arrangeres. Norge har vært mest opptatt av at landene skal respektere menneskerettighetene. Oljebransjen ser vi på som en del av løsningen. Vi må lykkes på alle fronter, og må ha verdens mektigste oljeselskaper på lag skal vi nå klimamålene. Disse må produsere med mindre utslipp mens vi beveger oss over mot fornybare løsninger.

Svein: Flerdobling av produksjon av fornybar energi er et av målene i Parisavtalen som faktisk er innen rekkevidde. Samtidig satser Norge på videreutvikling av oljevirksomheten. Mindre enn en halv prosent av de norske oljeselskapenes energiproduksjon er fornybar. Er du engstelig for at vi risikerer å få såkalte «strandet assets» eller ulønnsom produksjon i denne sammenhengen?

Sandvik: Dette tror jeg ikke vil komme til å skje. EU vil komme til å etterspørre gass lenger enn Norge vil klare å levere selv med leting etter nye reserver. Så vil olje sannsynligvis gå fortere ned. Det viktigste er å redusere etterspørselen. Et godt eksempel er overgang til el-biler i Europa, det er veien å gå for å få ned utslippene. Det vil fortsatt være behov for olje knyttet til for eksempel plast og asfalt og en del andre ting, men her vil vi forhåpentligvis få tilgang på ny teknologi som gjør noe med dette også. Norge vil ikke få «stranded assets», dette problemet vil løse seg selv i markedet. Statkraft er Europas største fornybarselskap. Fornybart kommer til å øke voldsomt i tida framover, og dette er noe møtet her i Baku også er opptatt av.

Svein: Du har nettopp møtt en delegasjon fra Barnas klimapanel. FN mener vi med dagens politikk kan oppleve en temperaturøkning på over tre grader i dette århundre. Hva har du å si til de unge som er skikkelig redde for klimaendringene?

Sandvik: Først og fremst skal vi voksne gi barna håp, og det er grunn til å gi dem håp. Vi var på vei til et verre sted, nå er vi på vei mot et mindre dårlig sted, og så må vi ta det videre og vise at politikken virker. Og så merket jeg meg at nå har barna blitt enda reddere for krig som åpenbart har kommet nærmere og noe vi prater mye om i Norge. Ansvaret for regjeringen er å vise til at vi gjør en masse. Vi skal nå våre Paris-mål. Det slutter ikke i 2030, vi skal kutte 90 til 95% innen 2050, og dette videre arbeidet blir emne for den neste klimameldingen. Men det er viktig at barna er utålmodige og minner oss om hva dette handler om! Så må vi voksne ta ansvar!