Engasjement i motbakke

Barnas klimapanel har levert en ny rapport. Den viser at miljøinteressen blant barn og unge er på vikende front. Fortsatt mener 67 % at det er viktig å stoppe klimaendringene. Men «jeg bryr meg ikke»-andelen har gått opp fra 10 til 15 % fra 2023 til 2024. Og bare 38 % tror andre synes det er «kult» å være klimaengasjert – mot 50 % i fjor.

Alle miljø- og klimaengasjerte merker det samme som de dyktige ungene har kartlagt, – dette er tall som speiler en generell utvikling innen politikk og samfunnsliv. Vi så det ved skolevalget i 2023, der miljøpartiene gikk tilbake, og der en av valgvinnerne begeistret proklamerte at «Greta Thunberg-generasjonen er død». En måling viser at 47 % av unge norske menn ville stemt på Donald Trump ved det amerikanske valget. – I et land der alle har minst 13 års skolegang!

Det har absolutt ingen ting å gjøre med hva som faktisk skjer med natur og klima. Nylig ble det meldt om et nytt rekordhøgt nivå av CO₂ i atmosfæren. Og i et brev til Nordisk Ministerråd advarer forskere om faren for kollaps og endringer i havstrømmene i Nord-Atlanteren, som kan gi brå overgang til et mye kaldere klima. Det kan skje i løpet av de nærmeste tiåra, sier blant andre Kikki Kleiven, direktør for Bjerknessenteret for klimaforskning ved Universitetet i Bergen.

Hva er forklaringen, når alarmerende nyheter som dette nærmest blir møtt med et gjesp i opinionen? Er det bare apati, og hva kan det i så fall skyldes? Er det likegyldighetens og sløvhetens fristelse? Eller er det også noe mer og mørkere, slik vi aner hos de unge framstormende menn som synes det er femi og ukult å bekymre seg for framtida og forholde seg til vitenskapelig informasjon?

Barnas klimarapport har sin egen diagnose. De mener nedgangen i engasjement bare er å forvente når politikere og andre som bestemmer viser så liten vilje til å lytte, ta ting på alvor og gjøre noe. «Politikere har vært, og er, så sta og treige når det kommer til handling. Vi har vært utålmodige og masete lenge nå, og vi ser nå at flere barn og unge rett og slett har gitt opp.»

Jeg tror det er noe i det. Vi trenger åpenbart bedre lederskap. Problemet er at vi ikke får gjort så mye med de treige politikerne, uten at vi greier å legge press på dem, og sette forventninger til dem. Det er likevel ikke sikkert at harde fakta og vitenskapelig rasjonalitet er de mest effektive virkemidler i denne sammenheng. For dette er en kamp også om følelsene og fantasien, om det politiske språket og om de forestillingene og fortellingene vi skaper om den verden vi lever i.

Kanskje klarer vi ikke å gjøre det «kult» å bry seg. Men vi kan i det minste prøve å gjøre det dumt og usselt å snu ryggen til de mest opplagte konsekvensene av våre egne handlinger. Ingen, selv ikke de meningsmoteriktige unge mennene vil være bekjent av å la barn i stikka og opptre grovt urettferdig mot de svake i samfunnet. Derfor tenker jeg det er så riktig og viktig når vi i BKA har lansert slagordet «Besteforeldre for klimarettferdighet».

Det gjelder rettferdighet for våre barnebarn og dem som kommer etter oss. Men også for folk i fattige land som i mye større grad enn oss selv må svi for følgene av global oppvarming. En indeks fra et anerkjent klimafaglig miljø viser at Norge er det land i verden som slipper lettest fra det og vil kunne takle klimaendringene best, selv om vi altså er en av verdens største eksportører av olje og gass.

Det er blodig urettferdig, og kampanjen vi har startet for å øke norsk klimabistand til 0,25 % av oljefondet – 50 milliarder kroner i året – tror jeg kan ha appell til mange. Ikke noe moralsk tenkende menneske kan være uenig i at vi skal dele mer av oljerikdommen – når de attpåtil får vite at det i særlig grad gjelder barn. Ifølge Redd Barna bærer barn under fem år 88 % av den globale sykdomsbyrden som er knytta til klimaendringer. Det er de barna som har minst fra før, og som har minst skyld i klimaendringene. Menneskeskapt global oppvarming er den største trusselen mot barns rettigheter og framtid.

Et slikt forsterka fokus på rettferdighet for verdens barn tror jeg også kan være en vitamininnsprøyting for oss som er medlemmer og aktivister i Besteforeldrenes klimaaksjon. Også vi lever her og nå, og ikke i en uviss framtid. Det er bare å brette opp ermene og gå videre på vår smale vei – som kan bli en bredere vei. Sammen med de fortsatt engasjerte ungene i Barnas klimapanel og deres fantastiske organisasjon Miljøagentene!