Generasjonsansvaret

De som ennå ikke er født kan ikke selv påvirke politiske avgjørelser som er viktige for livet deres. De er avhengige av at nåværende generasjoner tar ansvar og handler langsiktig. Det er essensen i statsviter Marianne Takles nye bok Showing Social Solidarity with Future Generations. BKA har møtt henne og snakket med henne.

Marianne Takle er ansatt ved NOVA, seksjon for helse og velferd, OsloMet. Hun har lang erfaring med studier av politiske prosesser, med blant annet doktorgrad på tysk innvandringspolitikk. I de senere år har hun forsket på spenningsfeltet mellom velferd og miljø – og hva det vil si å ta hensyn til fremtidige generasjoners velferd. Den nye boka hennes kan lastes gratis ned HER.

Fra naturresurser til finanser
Intervjuer: Andrew Kroglund

Vi som lever i dag, kan påvirke fremtidens økosystemer mer enn noen gang tidligere, og dermed velferden til dem som kommer etter oss. – Statsviter Marianne Takle vifter engasjert med armene. Hun har tidligere jobbet med migrasjonspolitikk og velferdsstater i Europa. Så ble hun engasjert i hvordan norsk politikk forholdt seg til bærekraft, og hun mente at oljefondet kunne være et godt eksempel.

Formålet med fondet å sikre langsiktige hensyn ved bruk av statens petroleumsinntekter. Men blir dette fulgt opp? Er det slik det fungerer? Takle har gått gjennom alle stortingsmeldinger og NOU-er om oljepolitikken fra 1974 og til i dag. De første årene lå det en moderasjonstankegang til grunn, forteller hun. Norge måtte passe på at olje og gass ikke påvirket økonomien i negativ retning, samt at en skulle ta vare på miljøet. Så vant en ny økonomisk tankegang fram, og den såkalte nasjonalformuemodellen ble innført. Det betyr at inntekter fra naturressursene kan konverteres til aksjer, obligasjoner og eiendom i utlandet. Oljefondet ble omdøpt til Statens pensjonsfond utland, og fra 2008 har dette vokst enormt. Vi tjener nå mer på den finansielle avkastningen fra fondet enn vi tjener på selve olje- og gassproduksjonen.

Ikke mye etikk, egentlig

Takle er opptatt av at konverteringsmodellen har dominert den politiske diskursen i Norge. Men det som da skjer, er at mister vi naturressursene av syne. De etiske investeringene er en liten del av investeringsporteføljen, og legitimerer de andre investeringene. Stortinget har bestemt at investeringene i oljefondet ikke skal styres politisk.

Det er her boka Showing Social Solidarity with Future Generations kommer inn. Marianne Takle forteller engasjert om sine drøftinger om hva som skal til for å handle i solidaritet med fremtidige generasjoner. I boka undersøker hun om, og hvordan, hensynet til fremtidens generasjoner tas med i politiske beslutninger, med Tyskland og Norge som eksempler. – Skal dagens generasjoner være solidariske overfor fremtidige generasjoner, må vi forplikte oss til en fremtidsrettet politikk. Dette krever institusjonelle bindinger som er både politiske, juridiske og økonomiske.

Et solidaritetsbegrep med to dimensjoner

Den akademiske debatten om vårt ansvar overfor de som kommer etter oss domineres av studier av rettferdighet mellom generasjoner. Disse studiene foreslår abstrakte prinsipper, som er vanskelige å bruke i empiriske studier. De fanger ikke de sosiale aspektene og i hvilke sammenhenger dette ansvaret kan ivaretas i praksis.

Marianne Takles bidrag til denne debatten er et mer presist begrep om solidaritet med fremtidige generasjoner, som er mer fruktbart i empiriske studier. Hun bruker det til å analysere hva som er mulig på tre nivåer: globalt, nasjonalt på tvers av land og på ulike politikkområder.

Dette mer presise solidaritetsbegrepet kombinerer to dimensjoner: Først en idé om indirekte gjensidighet mellom generasjoner. Dette innebærer at man gir noe til en person, men det er ikke nødvendigvis den samme personen som gir noe tilbake. Dernest en vilje til å opprette selvpålagte institusjonelle forpliktelser.

Ser på praktisk politikk

I boka peker Takle på at det allerede eksisterer en rekke slike bindinger i det internasjonale systemet. Hun nevner spesielt fire politikkområder:

1. FNs 2030-agenda med de 17 bærekraftmålene.
2. Nasjonale politiske institusjoner for fremtidige generasjoner.
3. Nasjonale grunnlover med bestemmelser om hensyn til fremtidige generasjoner.
4. Reguleringer av nasjonal offentlig gjeld eller sparing for fremtidige generasjoner.

Det var i 2015 at de 17 bærekraftsmålene ble vedtatt av alle FNs medlemsland. Det dreier seg om å se miljø, økonomi og sosial utvikling i sammenheng, og krever felles innsats fra myndigheter, sivilsamfunn, privat sektor og akademia. Mens forpliktelsene er vedtatt globalt, skal de iverksettes nasjonalt.

Noen stater har opprettet politiske institusjoner med et mandat om å sørge for at dagens politiske beslutninger tar hensyn til fremtidens generasjoners velferd. Norge har ingen slike institusjoner. – Små, men viktige endringer finner vi likevel på det juridiske området, sier Takle. Tyskland og Norge er eksempler på land som har bestemmelser i sine grunnlover, som sier at vi skal ta hensyn til fremtidige generasjoner. De to landene er også en del av en global trend hvor barn og unge forsøker å endre miljøpolitikken gjennom klimasøksmål.

De to klimasøksmålene hun har analysert i boken viser hvordan det skapes et nytt politisk handlingsrom. De unge hr bidratt til endringer i måten vi forstår utfordringene på – og for hvordan stater skal påta seg ansvar for fremtidige generasjoner. I den tyske forfatningsdomstolens kjennelse fra 2021 blir lovgiverne bedt om å stramme inn tiltakene i klimaloven fordi de overførte for stor belastning på fremtidige generasjoner. Loven er nå endret. I Norge førte ikke det første klimasøksmålet frem, men det er flere søksmål på gang.

Institusjonelle bindinger er mulig

På det finansielle området finner vi effektive institusjonelle bindinger av hensyn til fremtidige generasjoner. Tyskland og Norge er eksempler på land som har innført slike reguleringer av økonomiske grunner, samtidig som de har begrunnet dem ut fra et hensyn til fremtidens generasjoner. Tyskland har en gjeldsgrense. Målet er å forhindre at landet overfører offentlig gjeld til kommende generasjoner. Formålet med oljefondet er å sikre at formuen kommer både dagens og fremtidige generasjoner til gode.

Dette viser at institusjonelle bindinger er mulig. De finansielle reguleringene er strenge, og de blir fulgt opp i praksis. Hvis vi skal se dem i et generasjonsperspektiv er det et problem at de utelukkende omfatter økonomiske ressurser, og ikke tar hensyn til hvilke naturressurser som blir brukt. – Jeg mener at vi trenger bredere diskusjoner om hvordan man skal bruke eller bevare konkrete naturressurser – når vi overfører verdier mellom generasjoner, sier Marianne Takle.

Norge kommer dårlig ut

FN presser på når det gjelder begrepet «fremtidige generasjoner», for å få inn en sterkere etisk side i politikken. Her kommer Norge dårlig ut, ettersom vi er såpass fokusert på vår rett til å utvinne olje og gass. Hverken vi eller Tyskland har opprettet et eget framtidsombud, slik Wales har gjort. Det kunne ha vist vei.

Tyskland har vært bedre enn Norge på å ha en åpen prosess på oppfølgingen av FNs Agenda 2030. Her hjemme har koordineringsarbeidet blitt lagt til Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet. Det er lite åpenhet om hvordan det følges opp. Norge burde ha hatt en egen institusjon som fulgte opp dette, slik som Norsk institusjon for menneskerettigheter følger opp menneskerettighetsarbeidet.
Det er helt nødvendig å ha en ide om at dagens beslutninger betyr noe for morgendagen. Vi må ha på plass sterke institusjonelle bindinger, som har langsiktige konsekvenser, sier Takle

Klimafinansiering er viktig

Jeg klarer ikke å dy meg, og spør Takle avslutningsvis om hva hun tenker om BKAs forslag om at det årlig må overføres 0,25 % av formuen i Pensjonsfondet vårt, til klimafinansiering i fattige land. Ikke overraskende, er Takle positivt innstilt. – Vi har tjent oss rike på klimafiendtlig ressursutvikling. Samtidig vet vi at det er de fattigste landene i verden som bærer de største byrdene fra klimaendringene.  Fra et nasjonalt perspektiv har Norge en god forvaltning av inntektene fra olje- og gassproduksjonen fordi de kommer hele den norske befolkningen til gode. Men fra et globalt perspektiv kan overskuddet med fordel brukes til å bidra til å redusere klimagassutslippene på verdensbasis.