«For min datter»

Det er ikke mange sprekker i Aps mur av støtte til oljeleting. Desto mer oppmuntrende er det når Hadia Tajik tar til orde for ny kurs – for å realisere «drømmen for min datter», som hun skriver i Dagsavisen. Linda Parr ble så begeistra at hun tok kontakt: Kunne vi få gjengi teksten på BKAs nettside? – Helt i orden, var svaret. Her er den!

Dagsavisen 3. okt:

Letepolitikken må endres
av Hadia Tajik

AUFs ene medlem i Arbeiderpartiets programkomité har tatt ut dissens på en formulering i forslaget til nytt partiprogram. Hun mener at vi framover skal «kun lete etter olje og gass i felt med allerede eksisterende infrastruktur». Dette var flertallet på 14 øvrige personer uenig i.

Flertallets uenighet ville vært mer forståelig hvis AUF hadde sagt nei til all framtidig leting. Jeg mener det ville vært fullstendig urealistisk og heller ikke samfunnsøkonomisk fornuftig. Det kunne ført til masseledighet, permitteringer og tap av viktig kompetanse for nye industrier.

Men forslaget til AUF handler om å knytte letingen til områder der det allerede er eksisterende infrastruktur på sokkelen. Det gir forutsigbarhet for olje-, gass- og leverandørindustrien, ved at de vet det vil fortsette å være noe aktivitet, samtidig som vi unngår å binde økonomien vår for tett til varer som vi attpåtil har planer om å redusere etterspørselen etter.

AUFs dissens tar også opp i seg de politiske konsekvensene av signalene fra partileder Jonas Gahr Støre før valget i 2021: «Det blir ikke store leteoperasjoner på norsk sokkel» og «Det bør legges vekt på å lete i områder som allerede er åpnet».

Allerede i dag er det slik at det meste av leteaktiviteten skjer nær eksisterende infrastruktur. For Equinor utgjør det hele 80 prosent av letingen. Så da er det de resterende 20 prosentene man ville sagt nei til.

Det er ikke opplagt at felt som i dag ikke er funnet eller åpnet nødvendigvis vil være lønnsomme. Mangelen på etablert infrastruktur kan innebære både store kostnader og risiko. Eller som oljeselskapenes bransjeforening, Offshore Norge, selv sier: «Eksisterende infrastruktur er med på å gjøre selv små funn lønnsomme, og levetidsforlengelser gjennom for eksempel ny teknologi er god ressursforvaltning».

IEAs veikart mot et netto-null-samfunn i 2050 synliggjorde at man vil kunne trenge noe tilgang til petroleum også om 26 år, særlig for å kompensere for bortfallet av russisk gass. De pekte på behovet for noe leting i nærheten av eksisterende infrastruktur, men advarte tydelig mot investeringer i prosjekter med såkalt «lang ledetid», altså der utvinningen skjer langt fram i tid.

Vi har med andre ord nådd et punkt der det er helt rimelig å diskutere norsk letepolitikk. Dette drøftet jeg også i boka mi «Drømmer for min datter», som kom i fjor høst.

Det er rimelig å anta at en ensidig reduksjon av norsk petroleum i det internasjonale markedet ikke alene vil bidra til store utslippskutt. Men penger er et språk de fleste forstår:

EUs planer fram mot 2040 å redusere sitt forbruk av fossile energikilder med omtrent 80 prosent, sammenlignet med 2021. Dette er et viktig marked for våre petroleumsprodukter. EU sier rett ut at de planlegger for å etterspørre mindre av det. Det kan selvsagt være at EU-landene mislykkes dramatisk med dette. Men det er jo litt rart fra norsk side å gamble på at internasjonale klimamål skal stå for fall slik at vi fortsatt har kunder til oljen og gassen vi ønsker å selge?

Eksport av olje og gass utgjør i dag nesten 60 prosent av eksportinntektene våre. Redusert etterspørsel etter vår viktigste vare kan med andre ord få ganske store konsekvenser, dersom vi ikke klarer å bygge opp annen attraktiv industrivirksomhet med eksportpotensial. Dette anerkjenner de fleste politiske partier. Men det viser seg å stort sett være mer bekvemt å snakke om hvordan nye industrier kan bygges, og mindre bekvemt å snakke om hvordan petroleumsbransjen støvsuger arbeidsmarkedet for den kompetansen vi trenger for å lykkes.

Kompetansebehovsutvalget fra i fjor skriver det rett ut: «Høy aktivitet i olje- og gassnæringene kan (…) føre til at kompetent arbeidskraft ikke frigis til å fylle behov for arbeidskraft i fornybarnæringene». Dette handler blant annet om at olje- og gassnæringene har attraktive lønns- og arbeidsvilkår, og at mange ingeniører, IKT-spesialister og fagarbeidere derfor gjerne vil jobbe der. Nye, uetablerte industrier, med et usikkert markedsgrunnlag, klarer ikke nødvendigvis å konkurrere med dette.