Det er ingen overraskelse at Norge ikke når målet om 55 prosent utslippskutt i 2030. Dette er det vel heller ingen som har trodd særlig på, sier Andrew Kroglund, generalsekretær i Besteforeldrenes klimaaksjon, i forbindelse med statsbudsjettet 2025. Det som kanskje skuffer mest, er den svake satsinga på natur og naturrestaurering.
Baklengs inn i framtida
Kommentar Andrew Kroglund
Fra 1990 til i dag har vi kuttet norske CO2-utslipp 9,1 prosent. Nå satser regjeringen friskt på klimakvoter via EU. Og på teknologiske løsninger. Her er det ingen ting på en planlagt utfasing av oljeproduksjonen vår. Det er business-as-usual – og hvem hadde vel ventet noe annet?
Men vi står altså til knes i en klima- og naturkrise. Det kriges på mange kontinent og ulikhetene øker. Et norsk statsbudsjett kan i seg selv ikke løse noe av dette. – Men vi må kunne forvente at det peker fremover. Slik budsjettet for 2025 ser ut, overlater dagens voksne alt for mye til morgendagens voksne. Hvor blir det av solidariteten mellom generasjonene?
Selvfølgelig finner vi gode ting, også. Det satses en del på elektrifisering av tungtransportsektoren, og av ferjene våre. Det er satt av 100 millioner kroner til ladekobling i Flåm, slik at store cruisebåter fortsatt skal kunne ankomme, uten å forpeste fjordmiljøet. Mange vil nok tvile på at cruisetrafikken er liv laga, men rent drivstoff er uansett fremtidsrettet.
CO2-avgiften øker noe, og det er satt av noe til energiøkonomisering. En liten post er bevilget til kommunene, via Natursats og Klimasats, for å hjelpe dem på veien mot klimagassreduksjoner. Men det er småpenger i det store bildet. Og 50 millioner til å begynne arbeidet med et såkalt naturregnskap, og 30 ekstra til naturrestaurering, er også alt, altfor smått! Bare restaureringen av småbekker og liknende kommer på over 100 millioner. I et år hvor naturen har kommet på dagsorden for alvor, er dette svært skuffende og nesten sjokkerende.
Gjennom FNs naturavtale (2022) har vi forpliktet oss til å verne 30 prosent av havet; frem til nå er 3,1 prosent vernet. 10 prosent av skogen skal vernes, vi er nådd bare 4,7 prosent, og så halverer budsjettet midlene som går til skogvern fra 2024 til 2025. At de tør!
Og hva kan vi si om midler som på dette statsbudsjettet er satt av til kartlegging av havbunnen i områder hvor det planlegges utvinning av havbunnsmineraler? Omverdenene må jo lure på hva det er vi driver med her oppe?
På ett område er regjeringen raus og blar opp med store midler. Det gjelder internasjonal regnskogsbevaring. Her vil vi yte i underkant av 4 milliarder kroner per år – frem til 2035. Dette viser vei, og Norge tar lederskap.
Men budsjettet burde også ha signalisert mer lederskap når det gjelder internasjonal klimafinansiering. FNs klimapanel og Paris-avtalen er klar på at verdens land har ulikt ansvar for å ta tak i klimautfordringene. De som har tjent på situasjonen, plikter å kompensere for ødeleggelsen de har bidratt til. Rapporten Norway’s fair share of meeting the Paris Agreement, utarbeidet i 2018 på oppdrag fra Kirkens Nødhjelp og ForUM m. fl., sier at i en kombinasjon av ansvar og økonomisk kapasitet, så burde Norge bidra med 65 mrd. kroner pr. år til klimatilpasning og til etablering av fornybar energi i utviklings- og lavinntektsland. Det representerer i 2024 under en halv prosent av oljefondet.
For litt siden kom det et forslag fra tankesmia Civita om et årlig uttak fra oljefondet på 0,25 % (ca. 50 mrd. kr.) som skal brukes på klimafinansiering i utviklingsland. Dette kan være en løsning som Stortinget bør slutte opp om. Også Redd Barna støtter dette forslaget.
Et norsk statsbudsjett som løfter seg og går mer i denne retningen ville peke fremover mot en verden tuftet på internasjonal solidaritet. Og hva er vi vel, uten solidaritet?