Professor med profil

Vigdis Vandvik front
Vigdis på toppen av biobygget i Bergen der hun har sitt kontor. I bakgrunnen Puddefjorden og Solheimsviken. Foto: H Wiik

Biolog Vigdis Vandvik er kjent for tydelig tale om natur- og miljøverdier, og det som er å vinne ved å trå mer forsiktig og kunnskapsbasert. Nå er hun blitt med i solidaritetsbevegelsen Besteforeldrenes klimaaksjon. – Og nå begynner vi å se at natur og klima og fellesskapets interesser også vinner saker! sier hun i en samtale med oss.

Foto: H Wiik

Om Vigdis Vandvik: professor i økologi ved Universitetet i Bergen. Har forsket mye på hvordan menneskelig aktivitet påvirker biologisk mangfold og økosystemer. Tilknyttet Bjerknessenteret for klimaforskning og medlem av FNs naturpanel. Var med i NRK-programserien «Oppsynsmannen», der hun møtte Bård Tufte Johansen.

Det Vigdis liker best med Besteforeldrenes klimaaksjon, er at det er en organisasjon som så tydelig kjemper for noen andre enn seg selv, nemlig barnebarna og fremtidas generasjoner. – Jeg er jo ikke bestemor, så jeg har nøyd meg med støttemedlemskap, men dette synes jeg altså er både bra, beundringsverdig, og inspirerende. Og det at BKA forankrer arbeidet i Grunnlovens paragraf 112 og jobber for at den skal tas mer på alvor, synes jeg også er vakkert. På den ene siden passer dette bra med hvem folk i BKA er, og hva vi trenger: store linjer, lange utsikter. På den andre siden er det også voldsomt i tiden – nettopp rettsliggjøringen av naturens interesser og vår rett til en levelig framtid får jo styrket fokus over hele verden akkurat i disse dager!
Du har vært sterkt engasjert i å få oss til å forstå natur-alvoret – dette at 70 prosent av naturområdene på land, og nesten like mye i havet, er forringa. En million arter står i fare for å bli utrydda, osv. – Men nå høres du nesten optimistisk ut!
– Ja, men jeg er jo optimist! Altså, forstå meg rett. Jeg er djupt fortvila og sint over at naturen, det fantastiske naturmangfoldet, og de livsviktige naturgodene renner ut mellom fingrene på oss. Som samfunn gjør vi alt for mange dumme og feile valg, nettopp nå, når vi faktisk vet bedre. Vi bygger ned natur i rekordtempo og forurenser og overhøster og driver på, selv om de aller fleste nå har fått opp øynene for at all denne naturen vår jo faktisk er masse verdt for veldig mange. Myrer som lagrer karbon og som ligger der i terrenget og beskytter oss mot flom og tørke. Nærskogen som gir muligheter for små magiske hverdagseventyr, blåbærsyltetøy på skiva, og sunn og gratis trim uten medlemskap og timeplan. Svaberg man kan hoppe fra, eller la være. Det vidunderlige mangfoldet av arter og prosesser i naturen som man kan fordype seg i og forundres over. Og alt dette har vi rett utenfor stuedøra – for et privilegium!
Men det er fortsatt slik at mye av dette er på vikende front og forsvinner. Jamfør dokumentasjonen fra NRK tidligere i år – over 44 000 nye naturområder forsvunnet de fem siste år!
– Ja, vi har et samfunn som ennå ikke har greid å stoppe ødeleggelsene. Det er tragisk. Men samtidig opplever jeg jo at veldig mange flere nå skjønner hvor det bærer, og vil ta grep. Og dette er ikke lenger bare de klassiske naturvernerne, – det er næringslivsledere og fagforeningspamper, ingeniører og helsefagarbeidere. Selv komikerne våre blir jo rørt over naturen og prøver å finne ut hva de kan gjøre for å redde den nå om dagen. På TV, i beste sendetid. Da er det jo håp!
– Og den store hemmeligheten er jo at egentlig så vet vi veldig godt hva vi må gjøre. Den ‘gjennomgripende samfunnsendringen’ FNs generalsekretær maner til består i virkeligheten av noen ganske små grep. En kursendring, ikke revolusjon. Det er politisk vilje det står på. For det er noen litt skumle ingredienser i denne kursendringen – vi må rett og slett endre måten vi tar beslutninger i samfunnet vårt på. Vi må endre på arealforvaltningen, for eksempel. Sette krav til at kommunene tar mer hensyn til natur og innbyggere, planlegger smartere, og styre utbyggingsinteressene. For at dette skal kunne skje er det så utrolig viktig med folkelig engasjement. For når over tre firedeler av befolkningen sier at de vil ha en politikk som tar mer hensyn til naturen, og at de faktisk vil prioritere den foran raskere veier, flere hytter, billig strøm, arbeidsplasser i åpent oppdrett og annen naturskadelig industri, ja da er det jo etter hvert politiske selvskading å ikke begynne å høre etter, er det ikke?
Det skulle man jo tro. Men nå bor vi begge i Bergen, med et nyvalgt byråd som bl.a. er full i gang med å skrote tidligere vedtatte mål om arealnøytralitet. De legger også ned den kommunale klimaetaten. Du og flere hundre andre fra Universitetet gikk til det uvanlige skritt å lage et eget protest-opprop nå i våres!
– Ja, det er trist, flaut, og det vil koste oss dyrt. Klimaetaten her i Bergen har jo vært så flinke. De har bygget opp et sterkt og løsningsorientert fagmiljø som har hjulpet alle de andre sektorene i kommunen til å se løsninger og muligheter for omstilling. De har jobbet systematisk for å se hva som er de mest kostnadseffektive og virkningsfulle tiltakene, fjernet hindringer og funnet muligheter, for eksempel gjennom å hjelpe andre etater til å søke om statlige midler til klimatiltak. Og de har samarbeidet med andre bykommuner. Og mens andre bygger opp og forsterker slik kompetanse, skal altså Bergen legge det ned. At det går an!
– Og arealnøytralitet – over 40 norske kommuner har faktisk satt seg dette som mål nå. Helt uten statlig hjelp eller støtte – foreløpig. Og grunnen til at de gjør det, er jo at de ser at de trenger å forplikte seg dersom de skal greie å stoppe naturtapet i sin kommune. Og det må og vil de. Det handler om å finne gode løsninger, vinn–vinn for mange samfunnsmål. Dårlig arealplanlegging skader ikke bare naturen, det gir også økt trafikk, lengre reiseavstander og mer bilavhengighet, som er lite menneskevennlig. Og bygging og vedlikehold av unødvendige veier og annen infrastruktur er også dyrt for en slunken kommunekasse. Og når alle disse næringsparkene som breier seg ut overalt nå om dagen kanskje ikke fylles med nytt næringsliv, da er det heller ingen flere til å betale disse unødvendige regningene. Tap–tap.
Du var med under forhandlingene i Canada i fjor, der vi fikk den nye og svært ambisiøse naturavtalen, med et mål om 30 prosent vern. Hva skal vi gjøre for at Norge følger opp dette – så det monner?
Naturavtalen er faktisk en skikkelig bra oppskrift på hvordan et samfunn kan rigge seg for å greie å gjennomføre den ‘gjennomgripende samfunnsendringen’ Guterres sier at vi trenger for å stoppe klima- og naturkrisen. Avtalen er omfattende – den har 4 hovedmål og 23 delmål, som griper tak i alt fra arealplanlegging og forurensing til næringsliv og finans, primærnæringene og matsystemet, sirkulærøkonomi, åpen kunnskapsdeling, lokaldemokrati, rettferdighet og fordeling. Det kan høres litt voldsomt ut, men dette er snakk om en kursendring, og da må det tas flere grep samtidig. Forskersamfunnet har utredet en del av det som trengs; vi vil for eksempel trenge tilpasninger av noen lover, som plan- og bygningsloven og noen av sektorlovene, for å sikre at naturhensyn legges til grunn og tas i forkant – og ikke som nå kommer inn som hindringer i etterkant av beslutningene. Norske miljøorganisasjoner har kommet med en liste over 300 konkrete tiltak som myndigheter kunne sette i gang med for å sette naturavtalen i arbeid her i landet. De aller fleste forslagene er relativt overkommelige og egentlig ganske ukontroversielle. Og selv om det vil kreve noe omlegging av dagens systemer, og noen nye investeringer, vil veldig mange av disse forslagene rett og slett lønne seg. Og de vil gjøre ting lettere og bedre for oss alle.
Så for å svare på spørsmålet ditt, det vi kan gjøre for at Norge skal følge opp er vel rett og slett å kreve av politikerne våre at de setter i gang? Få dem til å forstå at naturavtalen er en bra plan, en god oppskrift ikke bare for naturen, men også for et fremtidsrettet samfunn og for folk flest. Det er mange falske motsetninger i klima- og miljøkampen – vi blir fortalt at vi må velge mellom natur og klima, mellom arbeidsplasser eller miljø, mellom natur eller levende lokalsamfunn, osv. Men det er jo ikke sånn – det finnes masse smarte løsninger som ivaretar klima, natur, befolkningen og lokalsamfunnene, samtidig!
Men faktisk er det også slik at norsk miljøforvaltning er betydelig svekka de siste åra. Noe av det første Solberg-regjeringa gjorde i 2013, var at planavdelinga ble flytta fra Miljøverndepartementet til Kommunal. BKA har krevd at det blir reversert, og at Statsforvalteren må styrkes. Hva tenker du om slike ting?
Dette er jo nettopp en av de falske motsetningene jeg snakker om! Retorikken har vært at det handler om lokalt sjølstyre – at kommunene selv vet best hvordan de bør disponere egne arealer, og at innsigelse fra statsforvalterne er statlig overstyring av det lokale sjølstyret. Men saken er at Norge nærmest er verdensmester i desentralisert arealpolitikk. Og akkurat som på alle andre politikkområder må jo også arealpolitikken ha noen rammer – kommunene har beslutningsmyndighet, men de må også oppfylle visse forpliktelser. De må overholde de kravene som ligger i de ulike sektorlovene, for eksempel, og de må ha gode beslutningsprosesser. Statsforvalterens rolle er ikke å overstyre, men å påse at beslutningene er riktige og gyldige. Innsigelser kommer når kommunene ikke har gjort jobben sin, når de ikke har fulgt de reglene og samfunnsmålene de er satt til å forvalte.
Et problem kommunene står i nå, er at selv om de har stadig større krav og forventninger på seg innenfor klima, miljø, og natur, så har de svært svak støtte fra statlige myndigheter i dette arbeidet. Det å ta vare på naturen er alt for ofte en økonomisk kostnad for kommunene, og de har heller ikke den kompetansen og den kunnskapen de trenger for å kunne ta gode og kunnskapsbaserte beslutninger. Jeg tror kommunene trenger mye tydeligere rammer og krav til hvordan de skal ta hensyn til natur i arealpolitikken, men de trenger samtidig hjelp og støtte til å ta og stå i disse beslutningene. Da snakker vi om inntektssystemet til kommunene, og om organisering av kompetanse og kunnskap i fagetatene, og samspill mellom fagetater og politikere. Igjen, vi trenger å justere på mye mer enn bare selve naturpolitikken i snever forstand for at dette skal lykkes.
Til slutt, Vigdis, hvis du fikk bestemme over norsk natur- og klimapolitikk – hvilke tre tiltak var de første du ville gjennomføre, og hvorfor?
– Jeg ville satt krav til alle kommuner om hvordan de skal ta hensyn til natur, for eksempel gjennom arealnøytralitet. Da fikk de et tydelig mål å styre etter. Så ville jeg innført et naturregnskap, og knyttet dette til kommuneøkonomien, slik at kommunene fikk et verktøy for å ta kunnskapsbaserte beslutninger og gjøre avveininger i arealpolitikken. Deretter ville jeg satt i gang en sårt tiltrengt gjennomgang av lovverket vårt for å styrke naturens rettsvern og stilling i beslutningsprosessene. Til sammen ville denne pakken av tiltak gitt kommunene våre mye bedre rammer og ikke minst ryggdekning til å ta bedre beslutninger for naturen og for samfunnet og slik bidra til en bedre og mer bærekraftig utvikling, – i kommunene, i Norge, og i verden!


Foto: H Wiik

Spre klimavett,
del denne saken!

3 kommentarer

  1. Svein Rognlien | 06.09.2024

    Når vi legger helhetlig kunnskap som grunnlag for framsynte beslutninger, da kan det gå an å være optimist

  2. Jarle Sylta | 10.09.2024

    Issoleia
    Issoleia er ein svært god klatrar.
    Ho har høgderekorden
    for norske blomsterplantar – 2370 meter over havet.
    Ho klatrar ikkje for moro skuld,
    ho klatrar for å overleva.
    Klimaendring og varmeauke leier til attgroing
    lengre og lengre oppover i fjellheimen.
    Issoleia kan ikkje klatra høgare enn
    2469 meter over havet her i Norge.
    Ho er på raudlista,
    greier me å redda ho?

Skriv din kommentar her

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Du kan brukke disse HTML tags og attributter: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>

*