Problemet: Plast!

Vi er midt i høstens strandryddeuke, med tonnevis av plastavfall som fjernes fra strendene langs kysten  – isoporkasser, emballasje, taurester, alt mulig som ikke skal være der. Samtidig har vi et mer snikende problem i form av ørsmå plastbiter over alt i naturen. I ei ny bok, skrevet for barn, får du vite mer om alle plastproblemene.

Farlig fremmedart
Av Ivan Chetwynd

Det gjelder Plasticus maritimus. Det er bare få år siden arten fikk sitt latinske navn, selv om den er blitt observert siden begynnelsen av 1950-tallet. Den sprer seg fort, med ca 8 millioner tonn i året, og er den største enkeltart som finnes i verdenshavene: 5,25 trillioner individer (5 250 000 000 000 000 000), spesielt konsentrert i fem store «øyer» eller «supper» som dekker et område fire ganger større enn Norge.

Den portugisiske marinbiologen, forfatteren og strandslusken (beachcomber) Ana Pêgo har skrevet en felthåndbok om arten, sammen med Isabel Minhos Martins. Og man behøver ikke å ha kunne latin for å gjette at det gjelder plast. Boken heter Plasticus maritimus. Alt om plast i havet. (Illustrasjoner ved Bernardo P. Carvalho, til norsk ved Øystein Vidnes, Skald forlag 2024).

Plasticus maritimus utviklet seg ikke som art gjennom tilpasning til omgivelsene, slik det skjer med de fleste artene, den ble skapt i et laboratorium av amerikaneren Leo Baekeland i 1907.  Den er en av to arter i slekten, den andre er den landbaserte Plasticus terrestris. Hvert år blir det klekket ut 400 millioner tonn nye plastici, og produsentene regner med at dette vil øke i de kommende årene. (David Attenborough fortalte en gang fra sin skoletid: realfaglæreren lovpriste dette fantastiske nye materiale, plast, som kunne brukes til så mye – og som det var umulig å tilintetgjøre…)

Plasticus maritimus er en barnebok, av den typen som man kan lære mye av selv, før man gir den videre til barn eller barnebarn. Formen som felthåndbok er gjennomført og gjør boken morsom å lese, til tross for alt det dystre som denne ikke-levende arten forårsaker. Pêgo oppfordrer til feltarbeid i fjæra for å finne eksempler på arten. Balansen mellom det pseudo-vitenskapelige og hennes personlige erfaringer er vellykket, selv om hun er litt vel omstendelig i sitt råd om feltarbeidet – for eksempel at du bør huske solkrem i nakken for å beskytte deg når du går fremoverbøyd og leter.

Boken inneholder mange opplysninger om plast, noen litt spredt i teksten, andre samlet i et slags fordypningstillegg i de siste sidene. Alt godt illustrert med tegninger i en egen stil.

Beskrivelsen av alle de mange ting vi kan gjøre for å bekjempe plasten er også omstendelig. Det ene rådet er å revurdere om noe vi har tenkte å kjøpe er nødvendig. Det er et råd som forfatteren og forlaget kunne ha fulgt selv. Mot slutten av boken er det 21 sider med fargebilder av strender i Portugal og plastgjenstander som havet har skylt i land der. Noen bilder for å dokumentere omfanget av problemet er selvfølgelig på sin plass, men er det nødvendig med så mange sider og 40 bilder av enkeltgjenstander og type gjenstander (24 kammer og deler av kammer for eksempel)? Færre helsider med fargebilder hadde kanskje også gjort det mulig å redusere prisen på boken. Kr 349,- er ellers greit for en innbundet norsk bok, men flere hadde kanskje kjøpt den, hvis den var billigere.

Øystein Vidnes gjør en god jobb med å oversette boken til nynorsk og tilpasse den til norske forhold. Alle norske barn skulle jo kunne lese hans oversettelse, men emnet er så viktig at det hadde gjort seg med en oversettelse til bokmål i tillegg, og billige utgaver på begge mål som kunne deles ut til skoleklasser. 

Enden er plast?

I det siste har jeg gjort meg noen spekulasjoner om menneskeslektens fremtid og endelikt. Flere mener at vi er inne i den sjette store utryddelsen av arter på jorden, og noen spør om mennesket kan bli en av artene som kommer til å forsvinne. Jeg tror ikke at klimaendringer kommer til å gjøre ende på oss. Mennesker vil kunne tilpasse seg og overleve som art, selv om livsvilkårene blir ytterst vanskelige og uutholdelige for millioner av individer, hvis vi fortsetter å fylle luften med CO₂. – Nei, jeg tror vi står overfor to større trusler. Den ene er kunstig intelligens. Yuval Noah Harari er blant de som har advart om dette nylig. Hvis KI skulle bestemme seg for å utrydde mennesker, er det ikke usannsynlig at den vil lykkes.

Den andre store trusselen er nettopp det som man kan lese om i denne boken: mikroplast. Alle undersøkelser har vist at mikroplast finnes absolutt overalt på kloden, også i Antarktis og fra de høyeste fjelltopper til havets dypeste dyp. Den finnes i alle menneskelige organer som forskere har kunnet undersøke. Hva vil skje når hjernen vår blir fylt med plast? Og hva hvis alle hann-menneskers testikler blir fylt med mikroplast slik at de ikke lenger kan produsere sæd og skape nye mennesker? Men mennesker vil sikkert finne en løsning også på dette – kanskje med hjelp fra KI.