På FN-dagen 24 oktober vil BKA demonstrere for kravet om at Norge skal øke våre klimainvesteringer i fattige land. Det burde være et moralsk imperativ for vår rike oljenasjon, mener vi. Men hvordan kan mer penger brukes, effektivt og best mulig? Generalsekretær Andrew Kroglund har vært på besøk hos investeringsfondet Norfund.
Grip sjansen – invester nå!
Ved Andrew Kroglund
– Svaret er ja! Per Kristian Sbertoli, direktør for samfunnskontakt hos Statens Investeringsfond for utviklingsland, Norfund, setter sine brune øyne i mine blå, og blunker ikke et sekund. Oppe på kontoret hans i Klingenberggata i Oslo har jeg nettopp spurt om han, med hånden på hjertet, mener at Norfund kunne klare å svelge unna ytterligere titalls milliarder til grønn omstilling i utviklingsland.
– Nå skal du høre her, forklarer Sbertoli og setter i gang en power point presentasjon, som jeg raskt blir sugd inn i. Han peker på at vi i Norge var rike lenge før vi fant olje. Og hva var det som gjorde oss rike? Flere forhold, selvsagt, men tilgangen på energi var en avgjørende faktor. Sbertoli viser et bilde av det som jeg synes å kjenne igjen som den store kraftstasjonen på Rjukan, drevet av vannkraft. Poenget er at også for utviklingsland vil tilgangen på energi være avgjørende for å skape jobbene som tar dem ut av fattigdom. Men hvilke type energi skal det være; dieseldrevne småaggregat og kraftverk drevet av kull, som det finnes masse av?
Foto: Andrew Kroglund
India som eksempel
La oss ta India som case, sier Sbertoli, og blar seg videre gjennom presentasjonen.
- India alene planlegger å bygge ut like mye energiproduksjon de neste 20 årene som hele EU har i dag. Hvordan skal denne energien produseres? Økningen i Indias kullutslipp i fjor alene var på 148 mill. tonn CO2 – tre ganger Norges samlede årlige utslipp. Og 65 % av den globale utslippsøkningen i 2023 kom fra kullbasert kraftproduksjon, i det vi kaller framvoksende økonomier.
Dette er markedet Norfund går inn i, ved å investere og gå inn på eiersiden i bedrifter som satser på fornybare kilder. På sikt er fornybar billigst, noe vi kjenner til fra Europa, der vi har stater som kan subsidiere produksjonen for å få den opp og stå. Problemet, forklarer Sbertoli, er at for utviklingsland er som regel kapitalen mye dyrere. Du får ikke lånt til samme rente som i Europa.
– Risikoen i utviklingsland, både reelt og opplevd, er høyere, og da blir også kapitalen dyrere. Kull har høye driftsutgifter, men krever mindre investeringer. For fornybar energi som sol- og vindkraft, kommer nesten hele kostnaden som en stor investering i forkant, og så er driften nesten gratis. Det betyr at når kapitalen er dyr, ja, da kan det bli rasjonelt for et fattig land å velge kull eller diesel.
Norge tar grep
Flere land, inkludert Norge, erklærte derfor under klimatoppmøtet i Glasgow i 2021, at verdenssamfunnet nå må bidra til en raskere omstilling, bort fra kull. Det norske klimainvesteringsfondet, forvaltet av Norfund, investerer derfor målrettet i land som er store på kullforbruk, slik som India, Sør-Afrika og Indonesia.
Men selv om det forventes en kraftig vekst i fornybar energi de neste årene, vil det ikke være nok til å nå klimamålene. Den viktigste utfordringen er ifølge Det internasjonale Energibyrået (IEA), behovet for en rask oppskalering av fornybar energi i utviklingsland og vekstøkonomier i det globale sør.
Effektiv pengebruk
Sbertoli, som tidligere har jobbet for miljøstiftelsen Zero, var i sin tid en ivrig lobbyist for å få på plass et mer offensivt regime for klimainvesteringer i utviklingsland. KrF sørget for å få dette med inn i Solberg-regjeringen. I dag kan man vise til gode resultater. I en melding fra NRK den 23. mai i år kunne vi lese at bare i 2023 bidro norske klimainvesteringer til unngåtte utslipp i utviklingsland tilsvarende en sjettedel av Norges årlige klimagassutslipp. Samme år vokste oljefondet med 1200 nye milliarder. Klimainvesteringsfondet fikk kun én milliard.
Det er i denne sammenhengen kravet flere har reist, inkludert BKA, om at minst 0,25% av oljefondet årlig avsettes til klimafinansiering i fattige land, begynner å fremstå som mer og mer rasjonelt. Vi snakker da om en økning fra dagens ca 10 milliarder statlige kroner, opp til ca 50 milliarder.
Sbertoli er ikke i tvil om at Norfund har kapasiteten, og forvalter kapitalen svært effektivt. Større investeringer krever ikke nødvendigvis mer arbeid enn små, og mulighetene til å gjøre større enkeltinvesteringer gjør derfor at en ikke trenger mange nye ansatte for å skalere raskt opp til å håndtere større summer. I tillegg finnes FNs grønne klimafond og en rekke andre investeringsfond som også kunne brukes for å fremme det grønne skiftet i fattige land.
Lærer av erfaringer
Det har vært kontroverser rundt noen av Norfunds investeringer, og anklager om at selskapet ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til lokale forhold, rettigheter og natur. Sbertoli benekter ikke at det har vært uheldige erfaringer, men dette er noe selskapet har lært av. – Vi må strekke oss for å bli stadig bedre, og vi må sørge for å ivareta både menneskerettigheter og hensynet til biologisk mangfold. Skandaler vil det nok likevel kunne bli i fremtiden også. Dette er et krevende terreng. Det viser jo også Fosen-saken her hjemme. Men hva er alternativet? Jo, at utviklingsland baserer veksten sin på fossil energi – noe som gjør det umulig å nå klimamålene.
Sbertoli er ellers tydelig i sin kommunikasjon på viktigheten av at Norge kutter sine utslipp på hjemmebane. Likeledes at statsapparatet blir med og subsidierer og legger til rette for alt av fornybare installasjoner og innovasjoner. Det vil komme resten av verden til gode. Likevel understreker han det avgjørende i å investere i ren energi i fremvoksende økonomier, for å nå FNs klimamål.
Et oljefond med mer ryggrad
Jeg forlater Norfunds kontorer og føler meg både informert og lettere til sinns. Vi skal selvsagt aldri være naive og tro at det finnes snarveier til suksess, det gjør det sjeldent. Klimafinansiering er et stort og komplekst saksfelt, og FN og andre klimafond vil kjempe hardt for å kanalisere midler. Det må selvfølgelig også gode kontrollmekanismer på plass når så store midler skal i omløp.
Det som likevel gir meg noe ro i sjelen er at vi nå, gjennom dokumentert erfaring, vet at det finnes lønnsomme klimainvesteringer der ute, som bidrar til store globale utslippskutt. Men dermed forblir det også et mysterie at oljefondet vårt fortsetter å investere i selskap som Chevron og Shell, noe som styrer oss mot klimakaos. Og at også vårt eget flaggskip, Equinor, er så trege på sin egen energiomstilling.
Men konklusjonen ligger fast: Å bruke noe mer av oljeformuen vår i fattige og i mellominntektsland for en grønnere og mer rettferdig verden, er en vinn-vinn situasjon for oss alle. Det vil være et oljefond med mer ryggrad. Vi må gripe sjansen – invester nå!
Klimainvesteringsfondet, forvaltet av Norfund, har investert i oppskalering av bruk av biomasseavfall til energi i India. Selskapet heter SAEL. Investeringen på 600 millioner kroner vil bidra til å unngå mer enn 2,8 millioner tonn CO2-utslipp, bidra til å bedre luftkvaliteten i Nord-India og gi inntekter til 100 000 bønder.