Salmo salar og vi

I Norge har vi laks i 500 vassdrag og 25 prosent av laksebestandene i verden. Det gir oss et særlig ansvar for å ta vare på arten. Men i 2021 og 2023 var antallet laks som kom inn fra havet for å gyte det laveste noen gang. Og 2024 ser ut til å bli verre. Flere elver er stengt og det høstbare overskuddet nærmer seg en dramatisk krise.

«Ganga skal Gudsgåva til fjells som til fjæra, um ganga ho vil», het det i Gulatingslova. I dag er Salmo salar havna på rødlista – i kategorien «nær truet». Den møter så mange hindringer på sin ferd fra elvene, ut på sin lange vandring i storhavet og tilbake dit den kom fra, at den er i ferd med å bukke helt under. Vassdragsreguleringer, sykdomssmitte, lakselus og genetisk forurensing, miljøgifter, overgjødsling og tilgroing av gyteplasser. Og ikke minst klimaendringer, som gjør mye av dette enda verre, og som i tillegg kan være årsak til matmangel og sultedød ute i Nord-Atlanteren.

Og laksen er ikke aleine, dessverre. Tusenvis av norske arter står på samme rødlista. På bare 50 år er verdens dyrebestander redusert med 70 prosent. Ferskvannsfiskene er i fritt fall, med over 80 prosent, ifølge WWF. Alvoret i dette kan knapt overdrives, – og absurditeten. La gå at åtte milliarder mennesker tar plass, og at det må gå på bekostning av noe. Men i Norge? Hvordan har vi også her, i dette tynt befolka landet, klart å stelle oss slik at det også her nesten ikke er uforstyrra natur igjen!

For min egen del har årets høgdepunkt vært fisketurene med bror min. Det har vært en viktig del av livet mitt,  slik vi har drevet på siden guttedagene, – for lenge, lenge siden, før begrepet livskvalitet var oppfunnet, da vi vokste opp ved Driva i Sunndalen på Nordmøre, den vakreste blant elver – der grenselause mengder laks og sjøaure blei fanga, rett utafor stuedøra.

Det var en annen verden og et helt annet liv. Jeg skal ikke påstå at det ikke var noe vi og vår ganske standard industriarbeiderfamilie savna. Men nok er nok, og jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at livsrikdommen, samla sett, var godt over hva den er i dag. Ikke bare hadde vi en frisk natur omkring oss, med insekter, fugl og fisk, vi hadde bra mat, et bra hus å bo i, og tid til hverandre. Og husk at Norge hadde bygd ut noen av verdens beste ordninger for utdanning, helse og velferd, – lenge før vi fikk oljerikdommen og før naturraseringa skjøt fart.

Dette året blei fluestanga hengende på veggen, og det blei ingen fisketur på de to gamle brødrene. Sikkert ikke til neste år heller. Ingen stor sak i den store sammenheng. Men det er likevel utrolig trist – at Miljødirektoratet er nødt til å gripe inn for å beskytte stadig svakere bestander, samtidig som den politiske vilje til å gripe tak i de bakenforliggende årsakene er nesten fraværende.

For det er jo ikke slik at vi må fortsette å ødelegge våre omgivelser og utrydde våre medskapninger! Det er ingen naturlov at naturen skal bli fattigere år for år!

Selvfølgelig finnes det ingen kvikkfiks eller snarveier til ei mer bærekraftig framtid, fra der vi er nå. Det kreves tøffe prioriteringer, fra politikere som må tåle skrik og skrål fra bl.a. oppdrettsnæringa, som helt åpenbart er en hovedårsak til problema. Det er likevel ikke alt; dette er et problem som utfordrer hele vår moderne livsstil. Kan hende kreves det også noen strategiske valg fra oss som forbrukere og private borgere?

Vanskelig, altså. Men går vi inn på den veien, og reduserer vårt fotavtrykk, vil vi samtidig kunne få oppleve at naturen har en enestående evne til å ta seg inn igjen. – Tenk på blåkvalen, som var nesten utrydda. Tenk på beveren, og havørna. Både laksen og sjøauren kan komme tilbake. Sammen med vår egen livskvalitet. Men da må vi gi oss sjøl sjansen til det!

Fra den gang det var fisk, en tidlig morra ved Driva i Sunndalen 1975. Brødrene Glenn (t.h.) og Halfdan med sjøaurefangst.